Eskil rømte massakren av sine medlemmer med halen mellom bena

Historiene basert på Utøya-massakren fremstår for meg som det aller verste som har skjedd i Norge i etterkrigstid. Vi blir fremdeles konfrontert i aviser og på radio og tv med historier fortalt av hjelperne fra den dagen; 22/7. Og det mener jeg vi fortsatt skal i lang lang tid fremover.

Selv opplever jeg at hårene reiser seg på kroppen og trangen til å gråte bare blir større etter som tiden går og jeg oppfatter omfanget av denne tragedien. Historiene om hjelperne som satte livet til mens kulene suste rundt hodene deres er rørende og jeg tenker at dette er opplevelser de føler en viss ambivalens for. Både at de er mange som i ettertid er traumatisert men også at de føler en godhet for at de satset alt de kunne. For det er det ingen tvil om. Men jeg tror at vi etniske nordmenn alltid vil trå til når det gjelder. Dette handler om nordmenns verdigrunnlag. Og noe som ligger i blodet. Det er limet som holder oss sammen.

At Jens statsminister fremstår og fremsto som støttende skulle da bare mangle tatt i betraktning den rollen han har fått tildelt av sine egne velgere. Han har da også hatt evne til å overbevise oss andre uansett vår oppfatning av ham som Norges tvilsomme leder. Så han får gjerne min sympati også for det som rammet Arbeiderpartiet. Bare det må jo være et stort tankekors for partiet som fremdeles sitter med makten. Det var AP som var årsaken til at Anders Breivik gikk bananas.

Men den omsorgen han har vist de pårørende og ungdommene etter 22/7 uansett rett fra hjertet eller ei; han gjorde det han evnet i en svært vanskelig periode; det skal han ha. Det som imidlertid fremdeles fremstår nesten perverst er det faktum at han som skulle lede AUF-leieren; han stakk av! Han beordret bil-fergen MS Thorbjørn bort fra øya uten å ta med seg en eneste av ungdommene – som han kaldblodig forlot i hendene på massemorderen.

Historiene jeg også har hørt om ungdommenes lidelser, skrekk og grenseløse angst da de ble jaget gjennom skogen på Utøya der det visstnok ikke skal finnes mange steder å gjemme seg, blir ekstremt vanskelig å fordøye. De var barn de aller aller fleste. De er ikke voksne når de fremdeles er i tyve-årene. Og jeg kan forstå at dette er ungdommer som for alltid vil forbli traumatiserte. Er det noe vi bør slå ring rundt så er det at enhver som overvar dette marerittet bør få klekkelige økonomiske erstatninger og at det ikke skal stå på pengene. Og de skal få det utbetalt nå, uten å måtte gå rettens vei for å få tilgang til noe som kan gjøre livet lettere å leve for dem. Penger leger ikke sårene men de kan bidra til at ungdommene får noen pustehull. Det er rart med det, det materielle betyr ofte alfa og omega når man har det som verst.

Men for at vi skal kunne se fremover og for at våre ledere skal fremstå troverdige i årene fremover så må dessverre noen grep tas. Og det første bør være å insistere på at den unge mannen som stakk av med halen mellom bena forsvinner ut av bildet og at vi aldri mer får høre om ham som politiker og en man samles om verken i radio, tv eller i aviser i tiden fremover. AUF-lederen må gå av nå! Det er en betingelse for at vi skal tro på din tilsynelatende omsorgsevne, Jens. I motsatt fall kommer vi aldri til å tro på deg igjen!

En plagsom kunde

Idag gikk tok jeg støvlene fatt - og da jeg er iferd med å passere butikken som jeg lenge har vært nysgjerrig på gikk jeg inn for å ta en titt. Denne butikken ligger i mitt nabolag mellom små hvite hus i en gammel norsk by; utenfor sentrumsgatene.

Jeg entrer og regner med at jeg i den forholdsvis mørklagte butikken vil møte en smilende og imøtekommende person som spør hva kan jeg hjelpe deg med. Ingen å se; jeg tar mine første skritt mot den lange disken som er full av godsaker. Pateer, oster, oljer, brød, skinker av forskjellige slag. I det hele tatt ble jeg hensatt til tiden jeg har tilbragt i en liten fransk by i Provence. Utvalget er slett ikke å kimse av i denne eld-gamle byen under «fjellet»; her jeg engang vokste opp. Hva gjelder restauranter, store kjøpesentra, mindre butikker og annet som jeg har forbundet med Oslo; der jeg har tilbragt mitt voksne liv.

Tiden går, men ikke så lenge at jeg lurer på om jeg befinner meg helt alene i butikkens lille lokale. Og der inne på et kjøkken eller et større bakrom skimter jeg omsider en mannsperson. Han virker opptatt; så i tvil om han har registrert meg sier jeg «ja her har du visst mye godsaker». Han kommer ut i butikken men enser meg ikke nevneverdig. Han holder på med noe og det virker som om han forbereder noe han senere skal selge over disk. Jeg slentrer litt rundt i butikken men ender opp ved disken der ferskvarene ligger; stadig kommenterende om det spennende utvalget i hyllene.

Er du fransk, spør jeg bare for å si noe som kan få ham på gli. For selge det virker han totalt uinteressert i. Nei, han er norsk svarer mannen i førti-årene. Jeg kommenterer vareutvalget og forklarer spørsmålet med at det fremstår veldig fransk. Han mumler ett eller annet og snur igjen ryggen til. Ja, sier jeg igjen, her var det mye fristende! Uhm, var reaksjonen og nå merker jeg at jeg blir lettere provosert. I alle fall irritert. Hvis det er uvesentlig at jeg har dukket opp som kanskje hans første kunde den morgenen, så legger han ikke skjul på en arroganse jeg aldri har opplevd før. Jo, i Frankrike, har jeg det; det skal gudene vite. Og derfor var det heller ikke unaturlig å spørre om han var fransk.

På disken ligger noe ferskt brød; spennende og etterhvert brød av den typen man kan få kjøpt i franske bakerier i Oslo. Hva slags brød er dette, spør jeg. Uhm, svarer han. Jeg peker men disken er lang så det ville ha vært en stor fordel om mannen gadd gå ned og gi meg den servicen jeg er fortjent til, mener jeg. Han snur seg rundt omsider og svarer; der han står. Brødet er bakt i en stor panne og skal tydeligvis deles opp. Jeg tenker at i Frankrike selger man ofte brød til kilo-pris og aner at jeg her vil bli orientert om at det beror på hvor mye jeg vil ha av dette brødet som forøvrig utmerker seg med svarte oliven på toppen. En bit koster 39 kroner svarer han og jeg tenker at ja, mon det? Han kan jo ikke se derfra han står hva jeg egentlig peker på.

Okeyyy, sier jeg omsider og nå er jeg i beste fall undrende til denne mannens oppførsel. Skulle gjerne handle, men da på veien hjem. Men det slår meg at jeg nok - dessverre for ham - vil komme til å passere butikken hans nok engang uten å ha lagt igjen ett øre. Jeg vender ham ryggen som han har gjort den tiden jeg forsøkte å få hans udelte oppmerksomhet og åpner døren til gaten. Men tar meg i det og snur meg og sier: «du, kan jeg få gi deg et råd; det hadde ikke vært så dumt om du ble litt service-minded. Det tror jeg du hadde tjent på og kanskje hadde jeg da ikke følt meg så provosert av din oppførsel». Da først får jeg mannens oppmerksomhet. Han sier; går jeg ut fra uten å tenke seg nevneverdig om, for svaret var i alle fall neppe overveid: «vel, det kan jeg ikke hjelpe deg med»!