Historiene basert på Utøya-massakren fremstår for meg som det aller verste som har skjedd i Norge i etterkrigstid. Vi blir fremdeles konfrontert i aviser og på radio og tv med historier fortalt av hjelperne fra den dagen; 22/7. Og det mener jeg vi fortsatt skal i lang lang tid fremover.
Selv opplever jeg at hårene reiser seg på kroppen og trangen til å gråte bare blir større etter som tiden går og jeg oppfatter omfanget av denne tragedien. Historiene om hjelperne som satte livet til mens kulene suste rundt hodene deres er rørende og jeg tenker at dette er opplevelser de føler en viss ambivalens for. Både at de er mange som i ettertid er traumatisert men også at de føler en godhet for at de satset alt de kunne. For det er det ingen tvil om. Men jeg tror at vi etniske nordmenn alltid vil trå til når det gjelder. Dette handler om nordmenns verdigrunnlag. Og noe som ligger i blodet. Det er limet som holder oss sammen.
At Jens statsminister fremstår og fremsto som støttende skulle da bare mangle tatt i betraktning den rollen han har fått tildelt av sine egne velgere. Han har da også hatt evne til å overbevise oss andre uansett vår oppfatning av ham som Norges tvilsomme leder. Så han får gjerne min sympati også for det som rammet Arbeiderpartiet. Bare det må jo være et stort tankekors for partiet som fremdeles sitter med makten. Det var AP som var årsaken til at Anders Breivik gikk bananas.
Men den omsorgen han har vist de pårørende og ungdommene etter 22/7 uansett rett fra hjertet eller ei; han gjorde det han evnet i en svært vanskelig periode; det skal han ha. Det som imidlertid fremdeles fremstår nesten perverst er det faktum at han som skulle lede AUF-leieren; han stakk av! Han beordret bil-fergen MS Thorbjørn bort fra øya uten å ta med seg en eneste av ungdommene – som han kaldblodig forlot i hendene på massemorderen.
Historiene jeg også har hørt om ungdommenes lidelser, skrekk og grenseløse angst da de ble jaget gjennom skogen på Utøya der det visstnok ikke skal finnes mange steder å gjemme seg, blir ekstremt vanskelig å fordøye. De var barn de aller aller fleste. De er ikke voksne når de fremdeles er i tyve-årene. Og jeg kan forstå at dette er ungdommer som for alltid vil forbli traumatiserte. Er det noe vi bør slå ring rundt så er det at enhver som overvar dette marerittet bør få klekkelige økonomiske erstatninger og at det ikke skal stå på pengene. Og de skal få det utbetalt nå, uten å måtte gå rettens vei for å få tilgang til noe som kan gjøre livet lettere å leve for dem. Penger leger ikke sårene men de kan bidra til at ungdommene får noen pustehull. Det er rart med det, det materielle betyr ofte alfa og omega når man har det som verst.
Men for at vi skal kunne se fremover og for at våre ledere skal fremstå troverdige i årene fremover så må dessverre noen grep tas. Og det første bør være å insistere på at den unge mannen som stakk av med halen mellom bena forsvinner ut av bildet og at vi aldri mer får høre om ham som politiker og en man samles om verken i radio, tv eller i aviser i tiden fremover. AUF-lederen må gå av nå! Det er en betingelse for at vi skal tro på din tilsynelatende omsorgsevne, Jens. I motsatt fall kommer vi aldri til å tro på deg igjen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar