Hanne Skartveit taler med splittet tunge

Mange av VG's lesere er nok fornøyd med hennes innspill i etterkant av 22/7-2011. Hun har fått mye spalteplass og hun var raskt ute med å være talerør for avisen ved å hevde at statsminister Jens Stoltenberg burde ta sin hatt og gå. Fordi som hun mener på avisenes vegne: han har ansvaret for at det skjedde det som skjedde; og derfor bør gå etter vanlige prinsipper om ansvar.

I ettertid har jeg lest hennes stadige påminnelser om dette og hint. I lørdagens essay sier hun dette igjen, men hun tar rollen sin som objektivt talerør for VG ikke så vi tror henne. Hun tar for seg Anders Breiviks rolle og det faktum at han hadde til hensikt å sprenge Skup-konferansen i Tønsberg i lufta. Der 700 journalister feirer seg selv hvert år. Ja, mange nordmenn ville nok mene at det ville være på høy tid å sette fokuset på disse budbringerne som få av oss idag tror på. Derav opplagstall som synker år for år. Derav blogger som har tatt styringen med å fortelle folk sannheten om dagens samfunn og våre politikere som er korrupte.

Skartveit filosoferer over det faktum at 700 journalister hypotetisk etter et raid på Hotel Klubben ville ende opp som brannskadede journalister. Ja, mon det. Videre går hun og lurer på om vi deretter ville slutte å fokusere vår mistillit på de samme om så hadde skjedd. Nei, sier hun, selvsagt ville vi fortsette å fokusere på dagens venstrevridde vakt-bikkjer. Så hva var liksom vitsen, spør hun.

Hun spør etter hensikten med å bedrive terror. Og om denne kan vinne. Nei, sier hun, det er dersom vi endrer debattform og våre demokratiske verdier at «terroren vinner».

Skartveit burde innse med sin innsikt; at var det noen som vant med sin terror så var det Anders Behring Breivik. Han hadde nettopp som Skartveit er inne på innsett at verken demokratiske midler eller dagens «debatt-form» var veien å gå for å bli hørt. Han slo forøvrig også ned der han visste han ville gjøre mest skade. Hos dem som har kødda med oss lenge nok. Hos dem som har gått bak ryggen vår og gjort landet vårt til et utrygt sted å være. Av politikere som har gitt faen i å spørre oss om vi var enige. Anders Behring Breivik fikk satt agenda, han. Han traff «dem» der ute på Utøya der de var som mest sårbare. Ingen med vettet i behold kunne ane at en ungdomsleir ville være utsatt for en massemorder av hans kaliber. Men med Breiviks mål traff han der det ville svi mest. Nemlig Arbeiderpartiet.

Ikke en moske på Grønland under fastetiden. Nei, han er ingen jihadist. Han er politisk motivert og har vært det siden han var tenåring. Han prøvde med det gode. I mange år hevder han selv. Men ingen gadd lytte. Han ble avspist og innleggene hans som aldri var suspekte gikk alltid under radaren. Fordi han aldri engang insinuerte hva han planla i de årene han satt hjemme på gutte-rommet. Men sinna var han!

At mannen er uten empati og at han nok aldri må settes fri er en sak. Men han traff «debatt-form» og demokrati akkurat der det røyner på i dagens klima. Når Skartveit fortsetter å filosofere i egenskap av vakt-bikkje og fremdeles ikke forstår dette; fremstår hun i beste fall naiv. I verste fall sørger hun for at ytterligere opplagstall synker - om hun fortsetter å surre «på dette viset».

Integritet

Hva innebærer det ordet? Respekt for våre medmennesker. Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg! Så enkelt kan det sies. Men hvor mange er i besittelse av denne omsorgen for andre? Eller ønsker vise andre den respekten de selv forventer?

Noen vil ha sterke meninger om dagens politikk og mener at den er bra nok. Og at man som kristen ikke skal bidra til å fordreie den i sin favør. Eks vis har vi en debatt gående nå mellom fru Strand og dr Stig Frøland. Han svarer på hennes innlegg, som er en kommentar til hans skepsis til at hun har tillatt muslimer og markere seg meg med ett av sine markører som er politisk; nemlig hijaben. Frøland mener at Strand kverulerer med håpløse argumenter. Hun mener at det er å vise andre kulturer respekt ved å la dem iføre seg hva som helst. For vi har jo ytringsfrihet her i landet. Og om det så innebærer at norske uniformer bør endres i takt med folks kulturelle krav i takt med denne perverse innvandringen; so be it! Mener fru Strand. Og så er det så koselig, ikke sant med dette j....farverike fellesskapet.

Dr Frøland skal ha seg frabedt denne kveruleringen som han mener fru Strand burde holde seg for god til. For i Frølands første essay om hijab og bruk at politiske signaler i møte med pasienter så dreier hans innlegg seg om pasienter i møte med leger og pleiere. Ikke om han eller hun som vasker gulvene på Oslo universitets-sykehus. Fru Strand som var gift med sønn til Einar Gerhardsen i sin tid, burde forstå dette og ikke late som om hun er dum. For er det sånn at du later som om du er dum så tyder det på manglende integritet. Er du i realiteten dum, så kan man ikke forvente annet. Og for å være ærlig så burde man dessuten innse at folk idag ansettes i hytt og pine i alle slags yrker uten å være kvalifiserte for jobben. Og da kan man ikke kalle deres dumhet for manglende integritet.

Men når fru Strand svarer dr Frøland som hun gjør, så mangler hun integritet. Hun er tross alt ansatt som direktør på dette sykehuset. Frøland får det vi kaller god-dag-mann-økse-skaft-svar. Akkurat som det vi får når vi intervjuer Jens Stoltenberg. Journalisten har gjort seg flid; tenker vi oss, og lagt ned mye arbeid i spørsmålsstillingen. Og når han insinuerer at «folket ikke er fornøyd med ham» svarer Jens, dum som han er (ja, er han ikke det da?) «nei, det stemmer ikke, sier Jens, for ingen regjering har prestert så mye og etterlatt seg ett så godt rykte som denne regjeringen». Altså et god-dag-mann-økse-skaft-svar.

Men når statsministeren svarer på denne arrogante måten signaliserer han at han mangler integritet. At han også nekter å ta inn over seg at folket mener at «ansvar er ensbetydende med straff», så viser han folket manglende respekt. Hele mannen oser av forakt for folket som han - tilsynelatende leder. Den samme holdningen ser du også hos hans nærmeste medarbeidere. Raymond Johannesen er av samme ulla. Knut Storberget gikk av med halen mellom bena og viste oss fingern etter 22/7. Men med det innrømmet han faktisk at han respekterte folket, som han da innså ikke ønsket å se mer av ham. Ikke verst bare det!

Men ta et annet eksempel. Et grovt et. Mette-Marit har tydeligvis tatt sete i sjefsstolen allerede. Hun spør verken Sonja eller kong Harald om det er greit å ordne opp sånn utenfor lover og regler. For er man høy på pæra så er man det; og da tyder det på manglende respekt for de reglene som Kongen selv har gjort gjeldende. Hun reiste in cognito ned til India og hentet et barn (eller to) som for det første ikke var lov å bringe inn i landet pga surrogat-loven, og attpåtil tok hun på seg oppgaven å sørge for å få dem inn i landet fordi homse-vennene hennes, som hadde kjøpt og betalt for disse barna ikke fikk seg visum. Kan noen fortelle meg hvor mange regler hun brøt i og med dette stuntet? At hun mangler integritet er jeg ikke i tvil om. Hun tok skjeen i egne hender som det heter. Og da viser hun folket fingern. Jeg setter meg over lover og regler fordi jeg snart er dronning; he he.

Under Kongen sitter Jens som allerede er omtalt. Og hans undersåtter de nekter å gå av. Tiltross for at selv deres undersåtter igjen; AUF'ere nå stiller spørsmål ved legitimiteten ved Utøya-leiren. Ungdommer som nå faktisk er i besittelse av integritet ved å melde seg ut. Kanskje det kostet litt, men disse som tar avstand fra AP og sine overordnede viser i iallefall at de kan tenke sjæl. Og da er det vel håp?

Spanjoler

Jeg liker spanjoler. Så lenge de er hvite i huden. I Andalucia der jeg har bodd over flere år er det historisk mange arabere. De er mørke i huden og de er som de er; respektløse overfor kvinner. Intet nytt under solen, som det står i Bibelen. På gata i Fuengirola har jeg møtt mørkhudede menn som møter meg på fortauet, gjerne i en bakgate; midt på lyse dagen som tar seg til tissen og stirrer meg inn i øynene.

Men altså spanjoler. Mitt første besøk som varte i ett halvt år på sytti-tallet var også preget av deres syn på kvinner; spesielt blonde. Det ble plystret etter deg på gaten og uttrykt ufine ord. Jeg ble derfor nødt til å lære meg spansk i en fart og de første ordene var nok disse som uttrykker stor forakt for kvinner generelt og blonde spesielt. Den dagen jeg passerte dem og svarte tilbake, tok det slutt. Også fordi jeg ikke lenger var å betrakte som turist, vil jeg tro.

Under general Francos diktatur, to år innen han døde var det løssluppent langs kysten. Han var vel lei av å holde folket sitt i ørene, kanskje? Og så hadde han vel sansen for at vi nordfra begynte å legge igjen store summer langs kysten. I Fuengirola for eksempel, reiste de seg hotellene i en fart som nok tok innbyggerne med stor undring. Pengene ga fra seg lyd i takt med at turistene stilte krav. Husker eks vis at det etter noen år ble forbudt å tute. Ja, spanjolene er et høylytt folk og liker å lage lyder. Det ble tutet med mopeder som nesten alle fikk etterhvert; og med bil-horn. Natt og dag. Det ble det slutt på. Om det var dansker eller nordmenn som sørget for dette er uinteressant. Det som er interessant er hvordan spanjolene har måttet reflektere over de kravene som de stadig ble møtt med. Av oss som ikke bare la igjen penger etter en uke eller to på ferie, men etterhvert også milliarder investert i eiendom. Luksuriøse og lekre dukket de opp enten i leiligheter eller villaer langs Costa del Sol. Det ble det mange arbeidsplasser av. Men det ble aldri så perverst som nordover i Benidorm. Der er det stygt der. Byen som blir kalt Manhattan.

Men hvite spanjoler er hyggelige og imøtekommende. At du stotrer deg gjennom språket deres det tar de avslappet. I motsetning til franskmenn. De er arrogante de! Å i helvete hva de har provosert meg. Det er sjelden jeg skjeller ut folk, men der nede? Nok om det.

Har lenge vært knyttet til Costa del Sol. Ikke lenger. Den kysten er oppbrukt og har mistet sin sjarm. Her jeg nå oppholder meg (er usikker på om jeg skal dele det med dere) i en liten by på Costa Blanca er det så vakkert at jeg vil ha det for meg selv. Dere får vel goggle da, så finner dere det vel ut. Det er et stykke fra det heslige Benidorm, så er det sagt.

Poenget med dette essayet skal være spanjolenes erfaringer med oss som stadig stiller krav til deres væremåte. Og hadde det ikke vært for at de faktisk overlever pga oss, så hadde jeg krevet av alle innflyttere at de skulle lære seg språket i det minste. Av respekt for folket her. For jeg mener det er patetisk å bli boende her fast i årevis uten å lære seg spansk. Så ja, jeg snakker brukbart spansk.

Jeg leier og vil fortsette med det. Jeg er altfor avhengig av årstidene i Norge, vår og høst. Så jeg leier av et firma som er effektive og så langt har gitt meg full valuta. Men jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg velger noe midt i mellom. For spanjolene som nok føler seg ydmyket av alle våre krav har fremdeles ikke alt under vår kontroll. Det være seg det å fremstå profesjonelt i sitt virke. Så jeg ser mellom fingrene med det. Og det i dette tilfellet er vindusvasken. Det fikser de ikke. Det å vaske skitten av vinduene kan alle. Men å få dem speilblanke det er det visst ikke så nøye med. Så vi bør nok lære dem det, også. Som så mye annet vi har lært dem i årenes løp.

Her jeg bor: åtte store vinduer var kort sagt møkkete. Det første jeg gjorde var å vaske et par av dem på innsiden. I en glassveranda. Deretter sa jeg fra om at jeg ønsket å få dem vasket. Dette burde jo vært sjekket innen man leier ut. Og firmaet som ellers fremstår effektivt, sørget straks for at noe skjedde. De kom tre personer på døren min - uten å gjøre en avtale først og det var greit. Siden jeg da var hjemme. Men hva om jeg ikke var hjemme? Jo, da har jeg forstått at da ville de bare låse seg inn. Via sin altmuligmann ansatt av kontoret deres. Dette har jeg ikke sansen for. Det er ikke normalt hjemme så hvorfor skal vi akseptere det her? Vel, det har med hvor regulert og sivilisert vi har det nordover. Og hvordan man tar det meste med et «klakkspark» som det heter på svensk, i et land som Spania. Men det er ikke greit å ikke vite hva fremmede foretar seg i hjemmet ditt når du ikke er til stede. At jeg har signalisert dette til byrået jeg bruker, det gir de tydeligvis f.... i; for idag sendte de allikevel rørleggeren hit uten å underrette meg. Møtte dem helt tilfeldig da jeg var på vei ut.

Men så var det vinduene. Vinduene, de ytterste ble huket ned og vasket innvendig og utvendig. Etter vindu nummer to var vannet møkkete slik at de resterende seks aldri ble rene. Møkka ble bare gnisset frem og tilbake. Med en klut. Det var overskyet den dagen (tilfeldigvis på det tidspunktet) så det var umulig å få med seg resultatet, men da de forlot leiligheten; etter sier og skriver 20 minutter; for her gikk det unna nemlig, så smilte de alle tre fornøyd og sa: nå skal du kunne se ut av vinduene dine. Ja, mon det. For da solen igjen smelte til og avslørte vindusvasken, var det jeg lurte på om jeg skulle le eller gråte. Og ta det opp med kontoret så jeg ingen grunn til. Vi oppholder oss i Spania og der er fremdeles innstillingen som den alltid har vært: går'e så går'e! Å diskutere i ettertid hva det betyr for deg å kunne stole på at jobben blir gjort på en tilfredsstillende måte er bortkastet energi og skaper kun frustrasjon hos alle parter. Da du først og fremst vil bli betraktet som en kranglefant. Så du tier.

Men hva gjelder avtaler bør det presiseres at avtaler helst bør gjøres ved at man ringer deg 10 minutter innen de har til hensikt å innfinne seg. I motsatt fall kan en halv time bli til flere. «Manana» er som nemlig, etter alle disse årene fremdeles et gangbart tidsperspektiv.

Ikke med vond vilje, tror ikke det, men det er det med integritet, da. Dette mangler dette folket i samme grad som vi forventer oss det nordover på verdenskartet. At nordmenn orker å forholde seg til dette som fastboende i årevis; er for meg en gåte. Derfor flytter jeg aldri hit permanent.