Spanjoler

Jeg liker spanjoler. Så lenge de er hvite i huden. I Andalucia der jeg har bodd over flere år er det historisk mange arabere. De er mørke i huden og de er som de er; respektløse overfor kvinner. Intet nytt under solen, som det står i Bibelen. På gata i Fuengirola har jeg møtt mørkhudede menn som møter meg på fortauet, gjerne i en bakgate; midt på lyse dagen som tar seg til tissen og stirrer meg inn i øynene.

Men altså spanjoler. Mitt første besøk som varte i ett halvt år på sytti-tallet var også preget av deres syn på kvinner; spesielt blonde. Det ble plystret etter deg på gaten og uttrykt ufine ord. Jeg ble derfor nødt til å lære meg spansk i en fart og de første ordene var nok disse som uttrykker stor forakt for kvinner generelt og blonde spesielt. Den dagen jeg passerte dem og svarte tilbake, tok det slutt. Også fordi jeg ikke lenger var å betrakte som turist, vil jeg tro.

Under general Francos diktatur, to år innen han døde var det løssluppent langs kysten. Han var vel lei av å holde folket sitt i ørene, kanskje? Og så hadde han vel sansen for at vi nordfra begynte å legge igjen store summer langs kysten. I Fuengirola for eksempel, reiste de seg hotellene i en fart som nok tok innbyggerne med stor undring. Pengene ga fra seg lyd i takt med at turistene stilte krav. Husker eks vis at det etter noen år ble forbudt å tute. Ja, spanjolene er et høylytt folk og liker å lage lyder. Det ble tutet med mopeder som nesten alle fikk etterhvert; og med bil-horn. Natt og dag. Det ble det slutt på. Om det var dansker eller nordmenn som sørget for dette er uinteressant. Det som er interessant er hvordan spanjolene har måttet reflektere over de kravene som de stadig ble møtt med. Av oss som ikke bare la igjen penger etter en uke eller to på ferie, men etterhvert også milliarder investert i eiendom. Luksuriøse og lekre dukket de opp enten i leiligheter eller villaer langs Costa del Sol. Det ble det mange arbeidsplasser av. Men det ble aldri så perverst som nordover i Benidorm. Der er det stygt der. Byen som blir kalt Manhattan.

Men hvite spanjoler er hyggelige og imøtekommende. At du stotrer deg gjennom språket deres det tar de avslappet. I motsetning til franskmenn. De er arrogante de! Å i helvete hva de har provosert meg. Det er sjelden jeg skjeller ut folk, men der nede? Nok om det.

Har lenge vært knyttet til Costa del Sol. Ikke lenger. Den kysten er oppbrukt og har mistet sin sjarm. Her jeg nå oppholder meg (er usikker på om jeg skal dele det med dere) i en liten by på Costa Blanca er det så vakkert at jeg vil ha det for meg selv. Dere får vel goggle da, så finner dere det vel ut. Det er et stykke fra det heslige Benidorm, så er det sagt.

Poenget med dette essayet skal være spanjolenes erfaringer med oss som stadig stiller krav til deres væremåte. Og hadde det ikke vært for at de faktisk overlever pga oss, så hadde jeg krevet av alle innflyttere at de skulle lære seg språket i det minste. Av respekt for folket her. For jeg mener det er patetisk å bli boende her fast i årevis uten å lære seg spansk. Så ja, jeg snakker brukbart spansk.

Jeg leier og vil fortsette med det. Jeg er altfor avhengig av årstidene i Norge, vår og høst. Så jeg leier av et firma som er effektive og så langt har gitt meg full valuta. Men jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg velger noe midt i mellom. For spanjolene som nok føler seg ydmyket av alle våre krav har fremdeles ikke alt under vår kontroll. Det være seg det å fremstå profesjonelt i sitt virke. Så jeg ser mellom fingrene med det. Og det i dette tilfellet er vindusvasken. Det fikser de ikke. Det å vaske skitten av vinduene kan alle. Men å få dem speilblanke det er det visst ikke så nøye med. Så vi bør nok lære dem det, også. Som så mye annet vi har lært dem i årenes løp.

Her jeg bor: åtte store vinduer var kort sagt møkkete. Det første jeg gjorde var å vaske et par av dem på innsiden. I en glassveranda. Deretter sa jeg fra om at jeg ønsket å få dem vasket. Dette burde jo vært sjekket innen man leier ut. Og firmaet som ellers fremstår effektivt, sørget straks for at noe skjedde. De kom tre personer på døren min - uten å gjøre en avtale først og det var greit. Siden jeg da var hjemme. Men hva om jeg ikke var hjemme? Jo, da har jeg forstått at da ville de bare låse seg inn. Via sin altmuligmann ansatt av kontoret deres. Dette har jeg ikke sansen for. Det er ikke normalt hjemme så hvorfor skal vi akseptere det her? Vel, det har med hvor regulert og sivilisert vi har det nordover. Og hvordan man tar det meste med et «klakkspark» som det heter på svensk, i et land som Spania. Men det er ikke greit å ikke vite hva fremmede foretar seg i hjemmet ditt når du ikke er til stede. At jeg har signalisert dette til byrået jeg bruker, det gir de tydeligvis f.... i; for idag sendte de allikevel rørleggeren hit uten å underrette meg. Møtte dem helt tilfeldig da jeg var på vei ut.

Men så var det vinduene. Vinduene, de ytterste ble huket ned og vasket innvendig og utvendig. Etter vindu nummer to var vannet møkkete slik at de resterende seks aldri ble rene. Møkka ble bare gnisset frem og tilbake. Med en klut. Det var overskyet den dagen (tilfeldigvis på det tidspunktet) så det var umulig å få med seg resultatet, men da de forlot leiligheten; etter sier og skriver 20 minutter; for her gikk det unna nemlig, så smilte de alle tre fornøyd og sa: nå skal du kunne se ut av vinduene dine. Ja, mon det. For da solen igjen smelte til og avslørte vindusvasken, var det jeg lurte på om jeg skulle le eller gråte. Og ta det opp med kontoret så jeg ingen grunn til. Vi oppholder oss i Spania og der er fremdeles innstillingen som den alltid har vært: går'e så går'e! Å diskutere i ettertid hva det betyr for deg å kunne stole på at jobben blir gjort på en tilfredsstillende måte er bortkastet energi og skaper kun frustrasjon hos alle parter. Da du først og fremst vil bli betraktet som en kranglefant. Så du tier.

Men hva gjelder avtaler bør det presiseres at avtaler helst bør gjøres ved at man ringer deg 10 minutter innen de har til hensikt å innfinne seg. I motsatt fall kan en halv time bli til flere. «Manana» er som nemlig, etter alle disse årene fremdeles et gangbart tidsperspektiv.

Ikke med vond vilje, tror ikke det, men det er det med integritet, da. Dette mangler dette folket i samme grad som vi forventer oss det nordover på verdenskartet. At nordmenn orker å forholde seg til dette som fastboende i årevis; er for meg en gåte. Derfor flytter jeg aldri hit permanent.