Hanne Skartveit taler med splittet tunge

Mange av VG's lesere er nok fornøyd med hennes innspill i etterkant av 22/7-2011. Hun har fått mye spalteplass og hun var raskt ute med å være talerør for avisen ved å hevde at statsminister Jens Stoltenberg burde ta sin hatt og gå. Fordi som hun mener på avisenes vegne: han har ansvaret for at det skjedde det som skjedde; og derfor bør gå etter vanlige prinsipper om ansvar.

I ettertid har jeg lest hennes stadige påminnelser om dette og hint. I lørdagens essay sier hun dette igjen, men hun tar rollen sin som objektivt talerør for VG ikke så vi tror henne. Hun tar for seg Anders Breiviks rolle og det faktum at han hadde til hensikt å sprenge Skup-konferansen i Tønsberg i lufta. Der 700 journalister feirer seg selv hvert år. Ja, mange nordmenn ville nok mene at det ville være på høy tid å sette fokuset på disse budbringerne som få av oss idag tror på. Derav opplagstall som synker år for år. Derav blogger som har tatt styringen med å fortelle folk sannheten om dagens samfunn og våre politikere som er korrupte.

Skartveit filosoferer over det faktum at 700 journalister hypotetisk etter et raid på Hotel Klubben ville ende opp som brannskadede journalister. Ja, mon det. Videre går hun og lurer på om vi deretter ville slutte å fokusere vår mistillit på de samme om så hadde skjedd. Nei, sier hun, selvsagt ville vi fortsette å fokusere på dagens venstrevridde vakt-bikkjer. Så hva var liksom vitsen, spør hun.

Hun spør etter hensikten med å bedrive terror. Og om denne kan vinne. Nei, sier hun, det er dersom vi endrer debattform og våre demokratiske verdier at «terroren vinner».

Skartveit burde innse med sin innsikt; at var det noen som vant med sin terror så var det Anders Behring Breivik. Han hadde nettopp som Skartveit er inne på innsett at verken demokratiske midler eller dagens «debatt-form» var veien å gå for å bli hørt. Han slo forøvrig også ned der han visste han ville gjøre mest skade. Hos dem som har kødda med oss lenge nok. Hos dem som har gått bak ryggen vår og gjort landet vårt til et utrygt sted å være. Av politikere som har gitt faen i å spørre oss om vi var enige. Anders Behring Breivik fikk satt agenda, han. Han traff «dem» der ute på Utøya der de var som mest sårbare. Ingen med vettet i behold kunne ane at en ungdomsleir ville være utsatt for en massemorder av hans kaliber. Men med Breiviks mål traff han der det ville svi mest. Nemlig Arbeiderpartiet.

Ikke en moske på Grønland under fastetiden. Nei, han er ingen jihadist. Han er politisk motivert og har vært det siden han var tenåring. Han prøvde med det gode. I mange år hevder han selv. Men ingen gadd lytte. Han ble avspist og innleggene hans som aldri var suspekte gikk alltid under radaren. Fordi han aldri engang insinuerte hva han planla i de årene han satt hjemme på gutte-rommet. Men sinna var han!

At mannen er uten empati og at han nok aldri må settes fri er en sak. Men han traff «debatt-form» og demokrati akkurat der det røyner på i dagens klima. Når Skartveit fortsetter å filosofere i egenskap av vakt-bikkje og fremdeles ikke forstår dette; fremstår hun i beste fall naiv. I verste fall sørger hun for at ytterligere opplagstall synker - om hun fortsetter å surre «på dette viset».