Einar Gelius, Vål'enga-presten vil ha en "raus og folkelig kirke". Han inkluderer gjerne alle og nå også foppal-klubben Lyn som han gravla i et reklamestunt som fikk biskopen Kvarme til å reagere. Selv er jeg ikke medlem av DNK og burde vel synes at Einar Gelius er en real kar. Og det er han nok også; muligens? Men at det skal være en åndelig nærhet mellom Gud og presten og personen Gelius det tviler jeg på. Det blir litt mye sirkus og spillopper når presten Gelius tar regien, og den tar han både i og utenfor kirkerommet. Men at Gud er involvert tviler jeg som sagt på.
Det som virker forvirrende men faktisk også avklarende, sett i relasjon til at medlemstallet for DNK nå ligger på et relativt lavt nivå, etter at det er satt et fokus på registrering av disse, det er ikke bare det at kristne ikke stoler på presten generelt. Det er heller et problem at kristne savner et sted å være med sin trosutøvelse. Selvsagt finnes det flere typer kristne menigheter og da skal jeg i denne omgang ikke fokusere på Allahs mange ymse tilhengere i Norge, men typen Pinsevenner, Jehovas vitner, Smiths venner og lignende.
Men det faktum at prester i den norske kirke viser såpass stor mangel på Bibelkunnskap det har den siste tiden overrasket meg - og ikke minst skremt meg. I min egen kirke som jeg ikke frekventerer kjenner jeg to prester som henholdsvis ikke «har bestemt seg ennå» om de vil komme til å vie homofile. Eller presten som arrangerer jevnlige filosofiske møter sammen med likesinnede der budddhismen står i fokus. Dette er nok ukjent for de fleste kirkegjengere, da et besøk i den samme kirken forteller meg at det er et stort åndelig behov for å komme i nærkontakt med Gud og der høymessen faktisk har gjort et stort inntrykk på meg de to gangene jeg har vært der.
Men så er det dette med prester som Vål'enga-presten Gelius og de andre som har sin «egen» tro. De oppleves nok rause og folkelig i sine møter med ikke-troende, men de fører saueflokken på ville veier - med sine gjentatte klovnerier og budskap - som kun klør den enkelte i øret - uten det virkelige store engasjementet.
