Leser i Jyllandsposten idag at danskene trosser røykeloven. Der står å lese at «Rygeloven bliver stadig overtrådt på mange restauranter og værtshuse, viser kontrol". At danskene faktisk har fattet en røykelov har kanskje ikke vært noen desidert suksess? Eller er mitt inntrykk av mine medreisende charter-turister og nærmeste naboer på hotell og strand at danskene er harry? For at det er harry å røyke er vel forlengst slått fast blant nordmenn. Å røyke idag tyder på manglende vett og forstand; mildt sagt. Og på norske ute-cafeer idag er det stort sett bare utlendinger som fyrer opp her jeg bor. Eks vis kan nevnes at de sporadiske visittene av arabisk utseende klientell på min nærcafe damper til den store gullmedalje; kan det se ut som. De andre som forpester luften min og andres fremstår som undermålere. Uten at jeg skal beskrive disse; enhver kan jo selv bruke sitt kreative hode hva gjelder den saken.
At danskene trosser røyekloven i Danmark er altså nå bekreftet. Men at de fremstår såpass harry med sin kjederøyking på min ferie overrasket meg kanskje ikke. Det er nemlig noe harry med danskene. De har ofte en aggressiv personlighet hvis de tilhører den delen av befolkningen som røyker og starter dagen med «en lille en». Det fremstår som noe aldeles primitivt for en nordmann å møte en danske med en bajer allerede ved frokostbordet. Særs primitivt vil jeg påstå. Og for "dansken" er det normalt.
Men på min greske strand har jeg ligget nærmest bevisstløs mellom røykende dansker og tenkt at det er steget før jeg skriker ut min frustrasjon over denne egoistiske oppførselen. Men det er noe eget ved dansker som tar seg denne friheten; de relateres nemlig som regel til en sur grinebiter av en person. Innbitte og vanskelige å forholde seg til. Sosialt hyggelig er det ikke å måtte dele stranden, solen og varmen og senere på kvelden balkong med disse menneskene vi innbiller oss at vi liker så godt.
At det er så hyggelig å være norsk i Danmark er en klisje av dimensjoner. At utsagnet er forfattet av en nordmann er iallefall bløff. Noe jeg tillater meg å konstatere her og nå. At de kaller oss nordmenn for fjell-aper er ikke kun en sjargong men er nok tuftet på helt andre kriterier enn en vennskaplig holdning til oss. Og når de hevder at de ikke forstår hva vi sier men slår over til engelsk – da er det jeg konstaterer at ovenstående retorikk er på sin plass.
Det er verken «dejlig» å være norsk i Danmark eller for den sakens skyld på en strand i Hellas - blant forpestende dansker!
