Vi sitter her på vår lille tue med
skylapper på og sier: «Vi ønsker ikke gi terroristen mer
oppmerksomhet». Unge mennesker som ikke forstår sitt eget beste. Så
lenge de har en jobb og kan leve det gode liv så fremstår alt
temmelig rosenrødt. Visstnok.
Det som vel flere og flere får med seg
er at mediene ikke fokuserer på sannheten om den fremtiden disse
unge kan forvente seg. Og da snakker jeg ikke om minoritetene;
muslimene med hijab og forventninger til et sharia-styrt Norge hvis
de bare har tålmodighet til å vente. Disse som ikke får jobb og
som allerede i ungdomsårene er desillusjonerte og aggressive
tilskuere mens foreldrene presser dem inn i yrker de verken er
kompetente til eller har forutsetninger for å klare på høyskoler
og universiteter.
Kommende generasjoner hva enten de tar
sin skolegang i Norge eller ellers i verden blir ikke bærekraftige
fordi vi blir styrt av politikere som undergraver folks vett
bokstavelig talt. Jeg har tatt opp dette emnet her flere ganger. Og i
ett av mine essay tar jeg for meg det faktum at vi ikke trenger gå
lenger enn til Danmark for å forstå at skolepolitikken der er
akkurat like destruktiv som i Norge.
I Danmark er læreren instruert til å
legge listen lav når karakterer skal settes. Det stilles ingen krav
og står elevens faktiske innsats til stryk-karakter vil han i
prinsippet kunne få vitnemål med karakteren Bestått. Med andre ord
er det ikke lenger sånn at du trenger gå «omigjen». Det samme
skjer i Norge og vi leser om minoritetsungdommer som visstnok har en
høyere prosent deltagelse på høyskoler og universitet. Jo, de har
nok fått adgang til høyere utdanning. Men etter ett år eller knapt
nok det faller de ut. Og havner der vi forventer at de skal havne.
Uten jobb; eller mangelfull inntekt som ikke gir dem adgang på
bolig-markedet eller lån i bank. De havner i fattigdomsfella.
Det som ikke forundrer meg men som
definitivt ble et stort tankekors, er at i Canada på den andre siden
av kloden er man opptatt av den samme problematikken. I en samtale
med en canadisk professor på høyskolenivå kom det frem at han og
hans kolleger var bekymret. For som i Norge og Danmark føres den
samme skolepolitikken også i Canada. «Alle skal med-politikken».
Det er nesten ikke til å tro. Men det burde nå snart gå opp for
folk at det som nå skjer globalt er en felles villet politikk. Om
man kaller det en «kultur-marxistisk» politikk eller om man kaller
det en skandale. Det betyr det samme. En global undergang. Denne
verdens ende.
Har du forresten merket deg alle
døgeniktene? De som er ansatt i det offentlige spesielt. Ja gjerne i
store private bedrifter som eks vis Telenor også. Et eksempel: på
nyåret fikk jeg aksept og medhold i en sak som ble ført av
Brukerklagenemnda. Telenor og jeg kom til enighet som det heter. Det
tiltross har de startet å sende meg krav for den samme tjenesten –
igjen! Er dette et forsøk på en utmattelsesteknikk? Eller er det
sånn at ingen i Telenor på de lavere nivåene administrativt vet
hva den andre gjør? Før i tiden var en skam om man hadde ansatte
som ikke gjorde jobben sin tilfredsstillende. I dag er vi mange som
snakker om at «ingen lenger mister jobben sin».
