søndag 18. april 2010

Cinque Terre

Italia er mitt favoritt-ferie-land nummer to etter Norge. Landets historie og vakre natur fascinerte meg allerede som ung dengang jeg var reiseleder for Tjæreborg Rejser. Dengang da jeg guidet full buss mellom København og Lago Maggiore; en utrolig vakkert beliggende innsjø nord i Italia. Hver 14 dag startet jeg turen nedover gjennom Tyskland og Sveits for endelig å gjøre 1 uke stopp i Baveno en liten by ved innsjøen. Den uken guidet jeg reisefølget mitt i Monte Rosa, Milano og noen landsbyer i regionen.

Har også senere vært tilbake i nord-Italia og for noen år siden bodde vi - min datter og jeg ved Lago di Garda; Italias største innsjø. Et annet vakkert feriested; der Greta Garbo i sin tid ferierte i sin villa. Fra Lago di Garda er veien kort til Venezia og Verona. Og fra Frankrike er veien kort fra den franske riviera til den italienske - om du befinner deg ved førstnevnte.

For noen år siden benyttet jeg meg av Interrail nedover i europa til Italia og dengang gjorde jeg et stopp i La Spezia; på den italienske riviera - som ble mitt knutepunkt når jeg besøkte de omtalte Cinque Terre. De første dagene lå jeg, som de andre turistene og italienere på den fine sandstranden i Monterosso - tett som sild i tønne.

Da jeg hadde fått nok av dette forberedte jeg vandringen mellom de fem «terre» langs kysten. Tok toget til ende-byen Monterosso al mare - godt beskodd i mine joggesko. Først en lunsj på en av byens mange tavernaer. Fant deretter frem til stien som skulle ta meg over til neste by der planen var å hoppe på toget ut på ettermiddagen tilbake til La Spezia; knutepunktet for ferien.

Den første delen var forholdsvis grei å forsere; via trapper støpt i sement en eller gang i forrige århundre. Greit, men tungt da stigningen startet fhv raskt. For plutselig å ende i en smal sti og ingenting annet å holde seg fast i enn busker og kjerr. Dårlig med skilting - så her var det bare å bruke sunt bondevett. Ikke bare for å kunne følge stien – men for å holde seg den. Til tider med livet som innsats; med bratte stup til høyre på tørr grus og som sagt intet annet å gripe tak i en kvister; brunsvidde etter en tørr sommer - og noe kjerr på steder der det eneste fornuftige å gjøre var å krype på knærne for å holde om mulig en bedre bakkekontakt. For plutselig å måtte klatre opp på et høyere nivå. Fremdeles uten noe annet å holde seg fast i på grus som løsnet for hvert steg. Har - sier og skriver aldri vært så redd for å miste livet som på den turen.

Omsider oppe i høyden etter den mest strabasiøse turen jeg noensinne har lagt ut på, åpnet seg store områder med drue- og olivendyrking. Endelig kunne jeg puste ut innen neste etappe som egentlig ikke er så mye å skrive om da den ikke var sammenlignbar med den første. På den første strekningen hadde jeg heller ikke møtt en sjel. De første jeg møtte satt avslappet på et møtested og nøt den fantastiske utsikten og medbragt matpakke; (noe jeg også endte opp med å gjøre) intetanende om hva som ville møte dem senere på turen. Mine egne utlegninger var det visst ingen som trodde på.

Nedturen frem til neste «terre» gikk over all forventning og det ble nå også mulig å nyte havutsikten. Med rekkverk her og der og ikke på langt nær så avskrekkende. Fordi nå var stien; fremdeles ubehagelig smal, men faren for å trå feil og rase ned for klippen var her adskillig mindre. Det som imidlertid sjokkerte og samtidig moret meg var britiske turister i høyhelte sommersko, kledd som om de kom rett fra byturen i forrige «terre» og bare hadde tenkt seg en tur; voksne og barn. Og som antagelig bare ble mer og mer skrekkslagen over å innse hva de hadde begitt seg ut på.

Dette er en ferie jeg kan anbefale med eller uten livsfarlige og strabasiøse turer langs kysten og Cinque Terre - og byene: Monterosso al mare, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore.

Advarsel: Ta ikke ferien dit når italienerne tar sin.

http://en.wikipedia.org/wiki/Cinque_Terre