Mange nordmenn tar med seg flyttelasset og flytter for godt til Cote d'Azur. Hvilket er fullt forståelig. Og da spesielt i nærheten av Rivieraen og strendene. Og om ikke annet - så er i hvert fall de etterhvert så mange norske flyttfugler å regne som «frankofile»; for det er liksom noe ekstra fint å bo i Provence. Flere kjente personligheter har flyttet dit for godt, og andre igjen reiser tur/retur flere ganger i året.
Selv hadde jeg et lengre opphold i Frankrike for noen år siden lenger øst langs riviera-kysten. Men dette året valgte jeg Cannes som er et utmerket utgangspunkt for dagsbesøk lenger inn i landet. Og har du reist i Provence en gang, gjør du det gjerne igjen. Høsten kan være en flott tid innen stormene raser og strendene og restaurantene langs Croisetten «forsvinner» i havet. Dette skjer hvert år og det var et underlig skue å oppleve det frådende havets raseringer høsten 2008.
Å spasere i sanden langs den kjente gaten, er godt for kropp og sjel. Selvom de fleste tråkker asfalten på det brede fortauet som går langsmed denne gaten som starter ved Palais des Festivals et des Congrès - og som ble bygget i anledning «Cannes filmfestival» i 1949.
På en av de flotte, varme og solrike dagene i november gikk jeg som vanlig min daglige tur og endte bokstavelig oppe på den røde løperen som var lagt ut i forbindelse med en stor kongress i det omtalte Festival-palasset. Plassen utenfor krydde av menn i mørk dress, skjorte og slips; samt noen elegante kvinner i høyhælte sko iført det siste fra Dior eller Prada. Med andre ord; et flott skue!
Selv krysset jeg den sterkt traffikerte Croisetten for en kopp cafe au lait på baren jeg ofte hadde passert på mine handleturer, men aldri frekventert. Der i den solvarme kroken plasserte jeg meg på en høy barkrakk. Og som den utadvendte personen jeg er, tok jeg straks kontakt med to menn som snakket svensk seg imellom. Det er jo også noe rart dette med nærhetsfølelsen på et sted der man sitter så tett. For ikke å snakke om at jeg følte meg «hjemme» plutselig og ikke minst litt pratesyk.
Etter en lang tur på stranden skulle det smake godt med en fransk kaffe. Og derfor stusset jeg først på at den runde, lille franskmannen som tok bestilling av mine svenske naboer forsvant - uten engang å sende meg et blikk. Det er få bord utenfor denne baren og denne servitøren var den eneste å se. Den lille, runde kom etterhvert tilbake med mat og drikke; serverte svenskene og mumlet «bon appetit» innen han forsvant; fremdeles uten å ha ofret meg et blikk. Ettersom jeg hadde forsøkt meg med både tegn og lyd for å få oppmerksomhet, ble det noen pinlige øyeblikk der svenskene så på servitøren. Deretter på meg og så igjen på servitøren som var i ferd med å forsvinne inn i baren. Et høylydt «monsieur» fikk den lille runde til å stoppe på vei inn og returnere til svenskenes bord, der han ble gjort oppmerksom på at «madamen» gjerne ville bestille. Den lille runde himlet deretter med øynene, gjorde en feminin gest med den ene hånden og etter uttallige «oui, oui, madam» uten en eneste unnskyldning forøvrig, fikk han omsider gjort det han skulle.
Som enslig kvinne og turist i dette landet som er kjent som landet med «arrogante franskmenn», skal du være sterk for å stå imot den daglige, utfordrende trakkaseringen!
http://en.wikipedia.org/wiki/Palais_des_Festivals_et_des_Congr%C3%A8s
