Det diskuteres om psykopati er genetisk - altså arvelig. Min erfaringsbakgrunn tilsier at dette absolutt kan være tilfelle. Men denne antagelsen har flere sider. Psykopatiske trekk kan utløses av traumer - eller rett og slett uten traumer overhode. Med traumer mener jeg opplevelser i oppveksten som tilsammen utgjør årsaken til at vedkommende blir en handicapped person i forhold til livets utfordringer.
Med andre ord, gutten som vokser opp med en psykopatisk far, rammes tilfeldig hva gjelder arvkomponenten i forhold til sine søsken. Og når hun/han i tillegg opplever traumer i livet som truer oppveksten via påvirkninger i andre relasjoner; eksvis gjennom skole og mobbing av medelever, der familien ikke lenger har den oversikten de burde ha fra barna overlates til andre i en alder av 6-7 år. Hennes/hans selvfølelse blir satt på alvorlig prøve og utvikler sider som man burde kunne regne med - fordi en av foreldrene har psykopatiske trekk.
Derfor tror jeg på tilfeldigheter. Konklusjonen må bli at man i en søskenflokk rammes tilfeldig. Alle har den samme faren/moren. Alle bortsett fra en greier å utvikle sunne relasjoner til andre og er istand til å vise medfølelse med andre (empati) tiltross for at oppveksten ikke bare er «grei» - og hvilken barndom er det? Når da den ene i søskenflokken utvikler psykopatiske trekk, kan man undre seg over hva som gikk galt.
Psykopater er så vidt jeg forstår svært ressurssterke mennesker. Det vises i mange tilfeller senere i livet når de når langt i sin karriere. Og da er jeg fristet til å bruke uttrykket «å albue seg frem». Og mange ville vel også gjenkjenne uttrykket «han gikk over lik». For er det noe som karakteriserer disse ondskapsfulle menneskene så er det nettopp en følelse av at så lenge jeg selv får tilfredsstilt mine behov, så er det ikke så viktig at andre blir syke av det.
Men hvordan har det seg at noen blir ofre og andre ikke? La oss si at faren og sønnen i en familie er psykopater. Da er det altså ikke bare en som manipulerer, men to. Stakkars den som må leve i et nært samliv med både sønnen og ektefellen! Og ofret i dette tilfellet er jo innlysende: moren/kona. Ofrene kunne vært fler i denne familien, men vanligvis reagerer mennesker sunt på urettferdighet og uredelighet og tar til motmæle på et tidlig stadium, uten at de umiddelbart forstår at de surrealistiske opplevelsene kan relateres til en galskap. Som hvis de ikke går i forsvsarsposisjon og reflekterer over sine erfaringer men har en så lav selvfølelse at de lurer på om de kanskje selv er «uregjerlige»? Da er det fare på ferde. Ikke minst hvis de har barn med psykopaten. Og det fordi de dermed undergraver sannheten.
«Ja, men han er jo så snill på bunnen»! - hører man gjerne fra ofrene som blir; frivillig eller fordi de ikke har noe valg, eks vis på grunn av manglende økonomisk evne. Blir man i disse forholdene med psykopaten hele livet så vil det ende på to måter: enten mister man barnas tillit eller familien utvikler disharmoni og blir en dysfunksjonell familie som manipulerer hverandre. Bruker splitt- og hersk-metoder; skaper ondt blod blandt familiemedlemmene ved baksnakking, og opptrer som om de er gud den allmektige.
Manipuleringen er for ofrene ondskapsfulle og for andre bare «ja, han er sær på enkelte områder». La oss si at duselv har utviklet et skeptisk forhold til en bror som alltid fremstiller seg i et gunstig lys. Innimellom lurer han også familien med sine stunt der han fremstår som en omsorgsfull far som bare vil barna sine det beste. Men ofret - som han forlengst har forstått er sårbar, er i forsvar og frustrert og fremstår som sippete eller noe i den retning.
Et eksempel fra virkeligheten: en søster ligger på sykehus med alvorlig kreft. Utfallet vet resten av familien og den er usikker iflg legene. Broren (psykopaten) og hans familie er ikke å se på sykebesøk i løpet av uken; tiltross for at de nærmest bor vegg i vegg med sykehuset. Dette stuntet oppleves som ydmykende, uansett om man er en sårbar person eller ei. Ingen blomster; ingen oppmerksomhet. Var det kanskje slik at broren i dette tilfellet selv var blitt utsatt for sjikane av søstern? Med andre ord en hevn for uteblivelsen? Nei, tvertimot! Men den kreftsyke søstern fremstår nå som en sippete og selvopptatt person. - Og senere så het det seg at «vi var jo uvenner på tidspunktet». Altså: «det er ikke min feil at du ble syk».
Eksemplet mener jeg belyser det nest mest utpregede symptomet på en psykopat. En som går over lik; og uten medfølelse! Inntrykket bare forsterker det mest innlysende: mangel på empati. Det interessante her er at i dette tilfellet med søstern som ikke får besøk så fremstår nå hele hans familie som psykopater. Hvilket de selvsagt ikke er. Men far i huset er så manipulerende at resten av familien tør ikke mukke. Og hvordan ender dette? Familien gikk senere i oppløsning; både fordi forholdet var usunt og fordi psykopaten selv fant det for godt å starte «et nytt liv med en annen». Nok et utpreget symptom iflg forskningen.
http://www.aftermath-surviving-psychopathy.org/what-is-a-psychopath.html
http://www.hare.org/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar