Karl Ove Knausgård: «de voldelige fedrene»

Jeg har ombestemt meg. Jeg leser fremdeles bøkene hans: «Min Kamp». Han skriver godt om oppveksten sin. Hans forhold til faren - psykopaten, er vond og grusom lesning til tider. Jeg ser den ensomme og alltid redde gutten med en personlighet som ikke takler en så kald og grusom far som faren vitterlig må ha vært; om vi skal tro at det er sant det han skriver.

Å lese bøkene hans er som en innføring i psykologi. Om medmenneskelig ondskap satt i system. Om ydmykelser. Om psykopati. Om traumer.

Jeg tenker på den lille jenta som fikk lov til å feire sin første bursdag. Og et svart-hvitt foto av 6-7 småjenter fotografert foran terrassen der hjemme. På 50-tallet; i korte kjoler og lange bomulls-underbukser står de der på linje foran fotografen.

Jenta fylte alltid år i juli; det føltes i mange år som en straff. Det var nemlig aldri noen som sang bursdags-sangen; det var jo dessuten skoleferie på den tiden av året. Og argumentet for at man ikke kunne feire bursdagen hennes var sørgelig men forståelig - selv for ei lita jente på den tiden: «Det er jo ikke mulig å feire bursdag midt på sommern; det er jo håpløst å få kremen stiv». Morens mantra hvert eneste år.

Men denne spesielle sommern og dette fotografiet ble aldri slettet av minnet. For som for Karl Ove Knausgård dukker det stadig opp minner fra barndommen som setter hele livet i perspektiv. Det er vel en grunn til at også jeg føler en sårhet når jeg leser om Karl Ove, den lille gutten som fikk juling for den minste ting.

Eksvis den dagen han tar med seg farens ny-innkjøpte skuffe og får med seg Geir, kameraten og tilbyr seg å måke snø for en gammel mann i nabolaget. At de ikke fikk noe annet enn et varmt takk for hjelpen var greit for Karl Ove på 9-10 år. Jeg ser ham for meg der han glad og munter over sin gode gjerning på vei hjem møter faren - som spør hva i all verden han mener med å ta skuffen hans! Som gir gutten en kile-vink så det sang; dro ham etter seg inn etter øret, og skjeller ham ut etter noter. Kanskje mens Geir, kameraten står og ser på. Hvilken ydmykelse; hva nå enn som føltes verst.

Jeg tenker på den lille jenta som for første gang i sitt liv har fått lov til å invitere sine jevnaldrende på bursdag den dagen i juli. Og det tiltross for at kremen heller ikke det året var mulig å få stiv. Hun husker det så godt. Faren som plutselig ut av det blå ble så sint at han ba henne gå å legge seg: «Opp på rommet ditt»! Og de små venninnene som fikk beskjed om å gå hjem; «bursdagen er over»! Lenge før solnedgang.

Hvorfor det endte som det gjorde husker ikke jenta. Ydmykelsen var for stor og overveldende og ga ikke rom for forståelse og årsak. Kanskje hadde hun avslørt seg og gleden over å ha fått lov til det hun visste alle de andre fikk lov til. Å feire bursdagen sin. Kanskje hadde hun moret seg litt for høylytt og uvanlig til å være henne; den sjenerte jentungen som alltid var utsatt for farens uberegnelige humør?

Av den grunn greier jeg ikke legge bøkene til Knausgård fra meg. Men de gir et voldsomt inntrykk!