Knut Hamsun: Hvilken stor mann

«Erobreren», en biografi om Knut Hamsun er en sterk historie. Ikke bare om en stor dikter, men en stor mann og menneske. Snakk om å være «større enn sin skjebne». Et uttrykk Hamsun selv står inne for. Hvilken innsikt i menneskenes sjeleliv. Denne mannen fikk mange år på å analysere sitt eget liv. Han ble over 90 år. Om sin siste bok som Gyldendal ved Harald Grieg dengang ikke ønsket utgi, sier han selv: «Det er ufolkomment som en olding kunne skirve det, men jeg har fingret ved alt som skal fingres». Han var så klar i hodet sitt inn i det siste. Tiltross for at han nesten ikke verken kunne se eller var på det tidspunktet døv.

Han var så forbannet over sin skjebne. Han levde og åndet fordi og tiltross for sin skjebne som rammet ham som barn og ti-åring da han måtte flytte fra sine foreldre. En kan vanskelig tenke seg en verre skjebne for noe barn. Og den som har lest hans aller første roman «Sult» kan ikke inngå å se hvilken viljeesterk mann og menneske Hamsun var. Han lever fremdeles gjennom sine skrifter.

Han var proppet full av propaganda i sin ungdom om engelskmenn; og latterliggjorde dette folket helt til sin død. På det grunnlaget støttet han Hitler og Tyskland i deres streben om å tilrane seg europa. Og som vi vet tapte Hitler dette slaget og idag har full kontroll. Hitler skal ha sagt: «Ja, neste gang tar vi europa ad diplomatisk vei». Som sagt så gjort. Hvem styrer EU? Svar: Tyskland.

Hamsun derimot fikk etterhvert kalde føtter når han innså at den mannen som skulle gi Norge en stor plass i det germanske riket; Josef Terboven i Norge, var en sadist. Da takket Hamsun nei, og forlangte et møte med sjefen selv; Hitler på Berghof; Ørneredet. Der Hitler snakket ham rundt og i full sinne forlot møtet fordi Hamsun avbrøt den store diktator; der han satt og manipulerte den gamle «norweger» som nærmest var på gråten fordi Hitler ikke ville høre på ham. - Han måtte fjerne Terboven; mannen var jo gal!

At Hamsun slapp å sone i fengsel var vel heller et nederlag for den store dikter. Han innrømmet alt. At han sympatiserte med Quislings parti; det var nå så. Men juridisk fikk retten problemer med å bevise at han hadde vært medlem av NS. At han ikke hadde betalt kontingent i disse krigsårene brydde man seg ikke om. Hamsun sto på sitt og skrev endog et nytt forsvarsskrift «På gjengrodde stier»; og forlangte at Gyldendal ved Grieg skulle gi ut romanen. Men som han sa: «Manuskriptet skal ikke fingres med»!

Det som gjør meg betenkt når man leser en biografi som «Erobreren» er at forfatteren unnlater seg å analysere mannens personlighet. Dette kunne man gjøre om man hadde innblikk i menneskets innerste sjel og hvordan det utvikler seg med bakgrunn i ens oppvekst. Hamsun var dysfunksjonell og led under den urettferdigheten han var blitt en el av. Men han var større enn sin skjebne.

At han skulle mentalundersøkes på Vinderen psykiatriske var et hån mot en dikter som i alle sine bøker hadde utlevert alt han selv kunne stå inne for. Det var fra hans eget indre han forklarte alle sine romanfigurer. Det var fra hans eget liv han fikk ut sin frustrasjon. Og at Hamsun så sent som i sitt 90.ende år var så klar i hjernen, var nok mye en viljessak. Han skulle ha seg frabedt det inntrykket at han skulle være et offer. Han var et geni, men kanskje burde han bli beskyttet mot seg selv. - Men hvilken viljestyrke!