Med henvisning til essayet nedenfor tar jeg meg den friheten å gjenfortelle historien om Sturla Nøstvik, les den og bli klokere. Dette er fakta! Vi gjenkjenner råheten som presenteres i «Taxi», der vi vel kan ymte frempå at ikke bare er det råheten, som film-skaperen viser i «Taxi» en refleks av det muslimske miljøet men også – skrekk og gru – en oppskrift på en oppførsel vi har vært forskånet for i Norge - inntil vi fikk disse voldelige miljøene tett inn på kroppen. Les selv!
"Udåden som ble begått i Oslo for vel halvannen måned siden, må være en av de råeste som har vært begått de siste år i Oslo.
Den råskap, besluttsomhet og brutalitet, som ble begått under overfallsranet, særmerker den nye kriminalitet, som vi før var forskånet fra i Norge. Angående råskapen, blir dette egentlig en formodning siden mange av disse overfallsran stort sett ikke omtales i media, unntatt som en liten notis. Men i likhet med overfallsvoldtektene, får de store personlige konsekvenser for offeret.
Aftenposten nett forteller 21. nov. 11 om saken, en omtale som må ryste leserne:
«Sturla Nøstvik har følt seg trygg i Oslo i alle år etter at han kom til Oslo fra Brønnøysund for 14 år siden. Nå tør han knapt gå ut etter mørkets frembrudd. Sterkt preget tar han med seg Aftenpostens team tilbake til der ranerne endret livet for ham og kjæresten for drøyt halvannen måned siden.
Det er hardt å være tilbake på åstedet. Med skjelvende hender peker han ut hvor han kom gående en vanlig torsdag kveld i halv ti-tiden fra bandets lager i Sjokoladefabrikken på Rodeløkka, og opp den mørke gangveien forbi Fagerheimen tennisklubb.
Han er trommeslager i oslobandet Tim. Bandet hadde denne kvelden opptrådt på «Elvelangs»-arrangementet ved Akerselva. Fornøyd gikk han og snakket med samboeren sin i mobilen.
- Jeg er hjemme om ett-to minutter, sa han og la på.
I neste sekund smeller pistolskjeftet mot pannen hans. Ranerne ventet trolig mellom noen busker ved gangveien, klare til å angripe straks han avslutter samtalen med kjæresten.
Aggressivt krever de to unge ranerne både lommebok og iPhone. Sturla er blindet av blod fra det dype kuttet i pannen, men husker likevel at det er 1500 kroner i kontanter i lommeboken. Han håper ranerne er fornøyde med det, men marerittet fortsetter. De dytter ham foran seg ned en steintrapp, videre gjennom en gang- og sykkeltunnel under Fagerheimsgaten, inn i Torshovdalen…..
Flere ganger blir han slått av ranerne. Sturla er skadet og omtåket. De er hissige fordi han går krokbøyd og for sakte. De to ranerne er målrettede. Han tenker at det ikke er deres første ran. De fører ham inn bak en fotballbinge, derfra gjennom et hull i et gjerde til et tett buskas. Der beordres han ned på bakken – i stummende mørke.
- Jeg ligger der i fosterstilling livredd, og med hendene over hodet for å beskytte meg mot nye slag.
En av ranerne setter seg oppå Sturla, og presser pistolen oppunder haken hans.
- Jeg kjenner det kalde stålet mot huden, minnes Sturla med gru.
Så begynner et stadig mer hissig avhør. «Passord, passord» gjentar ranerne vekselvis på dårlig engelsk og norsk. Sturla forstår først ikke at det er pinkodene til hans tre bankkort de vil ha. De blir mer truende, vil skyte ham i foten. Sturla er usikker på koden til et av kortene. Han frykter konsekvensen av å huske feil, da en av ranerne forsvinner for å tømme hans konti...
- Jeg føler det truende der og da, og det bekreftes da den andre raneren returnerer mange titalls pinefulle minutter senere. Ranerne truer meg til å oppgi vår hjemmeadresse. De sier de vil komme hjem til oss, og at de vil drepe oss om jeg melder ranet til politiet, sier Sturla.
Ranerne tror ikke helt på sin egen trussel og instruerer Sturla til å si at ranerne ikke er mørke, men hvite i huden. Selv tipper han de er somaliere...
I 50 minutter var han i ranernes vold. Han kommer hjem til tomt hus. Samboeren er ute i mørket og leter fortvilet etter ham. Hun får sjokk da hun kommer hjem og finner ham blodig og forslått, men ringer politi, ambulanse – og til banken for å sperre kortene.
Sturla gikk på jobb etter to dager, godt plasteret i hodet. Han er blind på venstre øye. Han er derfor glad det ikke gikk verre. Kuttet i pannen er rett over det friske øyet.
Alt gikk fint med Sturla og samboeren inntil ganske nylig. Nå er han halvt sykmeldt og går til psykolog. Også kjæresten strir. De er svært sosiale, men frykter mørket. De isolerer seg i leiligheten om kveldene.»
Resten av historien kan du lese på document.no.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar