Lukkede mottak for asylanter: frihetsberøvelse my ass!

Dette er ikke et nytt fenomen konstruert av Frp. England har praktisert denne form for internering helt siden på slutten av 60-tallet. At de i årene etter har lempet på dette er underlig. Men sånn er det jo blitt her i verden. Vi fikk såkalte menneskeretts-lover, gad vite. EU står bak, som så mye annet ondt her i verden.

Nå har altså Arbeiderpartiet iflg Per Sandberg bidratt med millioner av våre skattepenger til å stenge illegale innvandrere og asylanter ute; på grensen fra Tyrkia. I Hellas oversvømmes man av folk som ikke har noe i Europa å gjøre.

Så sitter Lønseth, UDI og peser om at han ikke liker dette. Han kaller det et fengsel eller frihetsberøvelse. Men som Per Sandberg, Frp riktig påpeker så er dette bullshit. Men så er det vel sånn da at Lønseth ikke lojalt stiller seg bak sitt eget parti? Når han tillater seg den frekkheten å insinuere at Frp og deres velgere er fascister.

Jeg kan bekrefte at England innførte denne form for frihetsberøvelse på slutten av 60-tallet. Da de bestemte seg for å hindre en stadig større innvandring til Storbritania. Det startet vel med den stadig større innvandringen fra sine egne kolonier. Og antagelig hadde den profilerte politikeren Powell satt dem på tanken om at fra da av ble de nødt til å sette foten ned.

Jeg kan bekrefte dette. Det siden jeg selv var et offer for det Lønseth kaller en frihetsberøvelse. So what. Hvordan skal eller skulle britene dengang få gjennomført denne nye politikken om ikke de ble nødt til å ta fra folk bevegelses-friheten.

Selv hadde jeg grønt kort og arbeidstillatelse i England i 2 år. Jeg fulgte lovverket, i motsetning til ulovlige asylanter idag som blir i Norge etter avslag. Jeg innleverte mitt grønne kort som hadde gitt meg arbeidstillatelse i 2 år og valgte å gjøre det som ble forventet av meg. Jeg dro tilbake til Norge.

Etter noe tid i Norge ble jeg igjen fristet til å dra tilbake til England. Jeg hadde venner der og var i en alder der eventyrlysten var stor. Jeg dro tilbake med fly og landet på Heathrow flyplass. Med 17 pund i lommeboka. Uheldig eller ei. Jeg havnet i hendene på en nidkjær representant for «immigration». Som lurte på hvorfor jeg nå var tilbake. Og det med 17 pund i lomma. Dette var i 1968 og altså ikke en så veldig liten sum. Men i deres øyne ikke nok til å leve av. Selv hadde jeg kjæreste, men dette var ikke godt nok. Jeg var jo ikke gift med fyren, som forøvrig kunne bekrefte at jeg skulle bo hos ham.

Nei, sa immigration-officeren, vi må dessverre sende deg hjem igjen. De tok sikte på å sende meg hjem med første fly. Tilbake der jeg kom fra; København. Ikke noe kjære mor, med andre ord. Det ble straks satt i gang tiltak der en ansatt i uniform; en kvinne skulle fotfølge meg frem til flyet i retur. Første steg var å ta en taxi til en annen flyplass i håp om at jeg ville rekke dette uten nødvendig opphold i England. Det for å spare penger. Vi kjørte i taxi, den uniformerte og jeg og på et tidspunkt innså jeg at jeg faktisk var i arrest. Det var da jeg skulle på toalettet rett etter «arresten» på flyplassen. Hun sto foran toalettdøra som jeg ikke fikk låse.

Vi rakk ikke flyet fra den andre flyplassen utenfor London og måtte ta inn på et hotel i Tunbridge Wells. Vi overnattet, denne kvinnen og jeg på samme hotelrom. Da hun ville ned i restauranten låste hun døren bak seg. Snakk om frihetsberøvelse! Ja, stakkars meg, liksom! Jeg ble behandlet på best mulig vis. Jeg ble ikke nedverdiget på annen måte enn at jeg mistet min frihet. For hvordan skulle de ellers ha stoppet meg fra å bryte forbudet om å reise til London og mine venner der?

Makan til argumenter fra disse venstre-ekstreme døgeniktene skal man ikke lete lenge etter. De står frem med sine vanvittige ideer en etter en og driter på draget!