Er golf for alle?
Mitt umiddelbare svar er nei. Men la
meg utdype dette nærmere. For det første har jeg først nå i år
blitt medlem av denne sporten. Tiltross for at jeg tok det som
tidligere ble kalt «det grønne kortet» for mer enn 12 år siden;
og ikke har hatt tid til å dyrke golfsporten, har jeg hatt glede av
å spille på flere golfbaner i Vestfold. Mitt medlemskap betalte jeg
imidlertid til en golfklubb i nærheten. En ni-hullsbane. Og en bane
som blir karakterisert som «grei nok som treningsbane». Den er
kjedelig og kan ikke sammenlignes med andre 9- og 18-hullsbaner i
distriktet.
Det er sjelden folk tar seg turen dit,
og det mener jeg det er flere grunner til. Selv om jeg ikke skal
spekulere i dette i det vide og det breie. Bare konstatere at jeg
ikke føler meg vel der. Klubben går visst også med stort
underskudd. Noe de ikke er alene om.
Vestfold golfklubb er en nytelse. Tjøme
golfklubb likeså. Så langt for reklamen. Men til det har jeg tenkt
å kommentere følgende som ikke er å kimse av. Min «medlemsklubb»
som ligger ute på landet har altså få spillere og de kommer fra
andre klubber. Mange eldre gubber har funnet hverandre der; og hva
det beror på er jeg ikke hundre prosent sikker på, men jeg tror noe
av årsaken er at de kan gå å lunte seg gjennom de 9 hullene uten å
føle et press på seg for dem som kommer bak. Noe som kan påføre
en golfspiller stress og dermed prestere dårlig.
De er ikke mange og kvinner i samme
aldersgruppe er i fåtall. Det er ikke investert i ute-møbler som
definitivt har sett bedre dager. Og holdningen er at man kan få
komme og gå som man vil. Hvilket ble bekreftet da jeg var helt ny og
spurte om det var greit å komme i «sægga" møkkete olabukser
og dertil møkkete joggesko etc. Svaret var at på deres klubb fantes
det ingen etikette-regler som skulle legge demper på entusiasmen og
spillet. Det viktigste var at de spilte der, men hvorvidt de var
medlemmer vites ikke. Man kan jo spille overalt ved å betale et
gebyr, kalt «fee».
Etikette-regler er nedfelt i et lovverk
som for golfere nærmest er en hellig bok. Et lite hefte som alle bør
ha i bagen når de går ut på banen. Disse regler skal behandles med
respekt. Derom er det ingen tvil. Men altså ikke i denne klubben.
Et eksempel jeg ble sjokkert over var når en gjeng med ungdommer i
tyveårene; 4-5 i alt gikk en runde på banen og for hvert utslag
skrek som om de rett før hadde hoppet ned fra trærne, if you get my
drift. I et antrekk som ovenfor nevnt. Da dette ble bemerket fikk jeg
vite at jo, det hendte rett som det var at denne gjengen dukket opp.
Med mye skrik og skrål altså.
Golfforbundet ved president Finn H
Andreassen gir i en leder i et av deres medlemsblad i sommer uttrykk
for at det må bli livligere på banen. Han tenkte vel hovedsaklig
på turneringer, men en turnering trenger ikke mange deltagere. Ergo
er ovennevnte eksempel på utagerende entusiasme fra spillere noe
Andreassen støtter.
I siste golfblad er det da også et
medlem som ytrer seg om patetiske medlemmer som følger golfreglene
til punkt og prikke. Og det skal man. Det er alltid blitt forventet
at golfreglene skal følges til punkt og prikke. Men altså ikke
etter 2010, da eller? Det var nemlig da det grønne kortet
forsvant. For deretter å bli erstattet av et kurs som jeg selv
visstnok måtte gjennom; tiltross for det relativt strenge kurset jeg
tok på slutten av 1990-tallet. Der jeg måtte gjennom 30 tøffe
teoretiske spørsmål samt praktisk eksamen på golfbanen. Av de 30
teoretiske besto jeg 29, bare så det er sagt.
Dagens kurs som skal lede en potensiell
golfspiller inn i golfsporten har ikke på langt nær dette kravet og
i mitt tilfelle erfarte jeg at kravet var litt «så som så». For
min egen del hadde jeg jo allerede tatt eksamen, men for de andre så
slo det meg at de like gjerne kunne fått beviset på postoppkrav.
Golfforbundet utkommer med medlemsblad
flere ganger i året. Og som jeg skrev i forrige essay reagerte jeg
sterkt på en artikkel med bilde av muslimske kvinner i burka og
hijab; fra en golfklubb i Norge. - Her skulle det satses stort!
I tillegg sitter jeg med et glanset
gratis blad på over 200 sider som jeg plukket opp på en klubb; med
reportasjer fra hele verden, forfattet av bladets egen fotograf som
også er journalist. Reportasjer fra eksklusive klubber rundt om i
verden, eks vis Spania, der jeg vet det er trivelig å være medlem.
Og da sikter jeg ikke kun til banen men også til den tiden du kan
nyte etter en runde i trivelige omgivelser rundt bespisning etc. Her
legges dessuten til rette for innkvartering i eksklusive hotell-rom.
Selvsagt til en pris ikke alle kan ta seg råd til. Men at denne
muligheten ligger der indikerer at man i utlandet fremdeles oppfatter
golfsporten som en «rikmanns»-sport. Og hadde det ikke vært for
den indignasjonen jeg føler over den holdningen Golfforbundet nå
plutselig legger for dagen i Norge, så ville jeg ment at den gleden
man kan ha av å tilbringe en uke på en eksklusiv golfklubb i
utlandet, burde gis alle som er villig til å prioritere sin
sommerferie økonomisk sett.
For det som presenteres i medlemsbladet
kan umulig representere den vanlig norske golf-spiller. For han føler
seg neppe vel på en bane som utad presenterer seg som en rølpete
ungdomsklubb. Der hvem som har lyst kan gjøre akkurat som han
lyster.
I et sosialistisk styrt land som Norge
overrasker det meg dog ikke at ting er i endring. Denne politiske
korrektheten som tres nedover hodene våre i alle anledninger. Der
alle er like, der det ikke finnes kjønn, der ingen er bedre enn
andre. Der ingen blir utfordret. Der ytringsfriheten nå snart er en
saga blott; der ligger det etterhvert mye og ulmer i befolkningen.
Vi er ikke like, vi velger å samles
rundt bordet ved hyggelige anledninger med mennesker som er lik oss.
Staten derimot vil noe annet. Og det skal du vite, at dette
prosjektet som våre røde politikere presser nedover hodene våre er
det du og jeg som betaler for over skatteseddelen. Og kommunen din
gir ikke ved dørene; og i alle fall ikke for å holde liv i de
utallige golfklubbene som har poppet opp rundt om i landet. Og de går
som sagt med underskudd en etter en. For som det ble sagt i «min
klubb» (midlertidige) som befinner seg ute på landet: Bøndene
synes ikke de passer inn. Men, vil jeg vel tro. Når de forstår at
de kan ta med seg sin egen rølpete bonde-kultur ut på golf-banen,
varer det vel ikke lenge innen de enkelte små klubbene tar seg opp
igjen.
Det er derfor ikke helt uten grunn
antar jeg, at presidenten fremdeles slår ett slag for en
«folkelig» golf-sport; der alle skal med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar