Ulykkelige kvinner uten barn

Ja ha, så nå er tiden inne for kvinner som har passert 40 år å snakke varmt om livet uten barn? Ja, jeg har faktisk ventet på det. Men jeg finner det trist. At de ikke kom i havn, mener jeg. At de aldri fikset å finne seg en mann. For det er jo der det har strandet, ikke sant?

Nå burde jeg gå stille i dørene. Jeg tilhører den generasjonen av kvinner som man kalte rødstrømper. De med lilla skjerf og fotformsko. Den mest patetiske klisjeen jeg kan tenke meg. For ikke gikk jeg med lilla skjerf og fotformsko; og ikke var jeg opptatt av palestinerne heller.

Og barn det fikk jeg. Og ingen skal få meg til å tro at jeg gledet meg sånn over barna mine fordi jeg var en som gladelig satt barnevakt eller trillet naboenes unger i en alder der jeg like gjerne kunne leke med dukker. Nei, jeg har kost meg med barna mine. Og ingenting kan sammenlignes med den kjærligheten du får til dine barn. Den kommer riktignok ikke av seg selv. Men fra de barna du setter til verden. Og er du så velsignet med å få barn som er perfekte uten lyter, da bør du takke Gud. Det var mer naturlig før i tiden. Å takke Gud for et velskapt barn. Det første vi gjorde var å telle fingre og tær, som om det var det viktigste. Noen får jo barn med store skavanker. Og i dag vil politikerne at vi skal ta ultralyd så tidlig som mulig slik at vi kan velge å fjerne fosteret. Det kan jo mangle ett lem. Eller bli født med Downs syndrom.

Ja, at vi har grunn til å prise oss lykkelig vi som ble velsignet med et perfekt barn, det burde vi ikke glemme. Og om jeg skal være ærlig så misunner jeg ikke foreldre som blir belemret med barn som er født med en skavank som lenker dem til barnet for livs tid. Men å hevde at man ikke blir lykkelig av å få barn er noe patetisk sprøyt og en patetisk forklaring fra disse kvinnene som nå har kommet i en alder at det er for sent å føde på en naturlig måte. For hvordan kan det ha seg at selv kvinner som har født et ikke-perfekt barn elsker sine små som om de var perfekte? Svaret er enkelt – det ligger naturlig i menneskets gener å leve ett liv rundt barn. Et liv uten barn er meningsløst.

Å leve med barn rundt seg hele livet derimot, trenger ikke bety lykke. Og i vårt samfunn der ondskapen ligger på lur og splitter familier som fungerte bra i noen ti-år, er ikke lykke-dannende. Tenk på alle familier hvis liv gikk i grus fordi barnet havnet utpå og havnet i et eviglangt problematisk liv avhengig av narkotika. Stakkars foreldre! Den lykken de engang følte ble for mange kortvarig.

Jeg synes synd på kvinner som ikke har følt på mors-følelsen. De har gått glipp av noe alt vesentlig. Om tiden ikke blir livsvarig er de årene vi kan ha dem hos oss som barn et liv mange har grunn til å misunne oss. Det er befriende uten barn først når du blir så gammel; når du ikke orker nattevåk og bekymringer. Det er da barnebarna burde komme inn i livet ditt. Det er ikke uten grunn at det i Bibelen står at barnebarn er «livets dessert». Og siden ondskapen konstant ligger der og trykker er det mange besteforeldre som ikke tillates å nyte livet på sine gamle dager med det som burde være en naturlig konsekvens av å ha satt barn til verden; «livets dessert». Men det er en annen skål!

Har disse kvinnene som nå fryder seg over å leve et liv uten barn reflektert over det livet som er passert? Selvsagt har de det. Men var de forberedt på å leve et liv uten mann og barn? Tvilsomt. Så hva gikk feil? Er det fordi de inngikk en pakt med djevelen? Gikk oppdragelsen feil? Er det rødstrømpene som har skylda for at døtrene deres ble mistenksomme overfor mannen? Eller har menn mye egen skyld? Hvorfor gikk det så galt med våre døtre? Vi som har født både gutter og jenter inn i dette samfunnet og selv er født rett etter krigen kan vel ikke beskyldes for at kvinner og menn gikk hver sin vei? Hvor ble det av hensynet til hverandre? Omtanken?

Hvorfor reiser ikke denne generasjonen seg for eldre og gravide på buss og trikk? Hvor ble det av gentle-mannen? Var det fordi vi såret ham? Fnyste når han reiste seg for oss uansett alder eller graviditet? Var det fordi vi fnyste av hans glede over å holde oppe døren for oss, eller vente til du hadde satt deg ved restaurant-bordet? Før i tiden var det høflig å reise seg fra restaurant-bordet når kvinnen unnskyldte seg for å gå på toalettet. De reiste seg også når du kom tilbake og ble stående til du hadde satt deg. Om ikke også holdt de stolen din til du hadde satt deg. Det var da vi kunne føle oss som en «prinsesse».

Svaret er vel enkelt og ikke så mye å fundere på, «noen» hevdet at vi aldri måtte bli avhengig av mannen. Vi skulle frigjøres. Vi skulle bli like utro som dem. Vi skulle ikke finne oss i hva som helst. Nå mente noen at siden menn måtte avtjene militæret så hvorfor ikke kvinner også? Noen hevdet sogar at hennes smertelige fødsler var noe påtatt. Idag får kvinnen knapt to døgn på å komme seg etter en fødsel. Ikke protestereres det heller, merkelig nok. Og at den jobben hun gjør med hus og hjem det betyr ingenting i den store sammenheng. Nå burde også kvinnene jobbe, kom noen dysfunksjonelle sjeler på. Ute. Men fikk de den samme lønna? Nei, fremdeles idag kjemper kvinner på mange områder i yrkeslivet om lønna.

Vi er i mange år blitt overkjørt av sosialistene. De gudløse. De som ikke er i stand til å tenke lenger enn nesa rekker. De som idag kaller seg eliten. De som gjerne ønsker åpne lande-grenser. Men samtidig velger å bosette der de slipper å treffe kvinner og mennesker fra andre kulturer.

Ungdomspartiet i SP har satt agenda i disse dager med krav til våre politikere om å bli tatt på alvor. Hva har disse forstått som partiledelsen ikke forstår? De vil ha oss ut av Schengen-samarbeidet. De vil ha folkeavstemninger om EØS. Mens partiledelsen setter seg på bakbeina.

Vi har fått et samfunn som er menneskefientlig; det er sannheten. Så kan du si hva du vil!