Min tålmodighet har nå passert bristepunktet!
For n'te gang er jeg nødt til å finne meg en ny fastlege. Den siste brukte mine 15 minutter til alt annet enn det jeg kom for. Få henne til å ta sjekke kolesterolet i blodet.
La meg imidlertid starte med et hjertesukk over det som skjedde da jeg mistet min lege gjennom mer enn 30 år; hun begynte å skrive bøker om traumatiserte pasienter. Dette sammenfalt med politikernes ønske om at vi skulle starte vår meningsløse jakt på en s.k fast-lege. For min egen del har dette vedvart til å bli en endeløs leting etter en lege der tillitsforholdet i det minste går en vei.
Den første ble jeg tildelt av min lege over mer enn 30 år; en ung lege som etter et besøk ringte meg privat og påsto at jeg ikke hadde betalt regningen. Hvilket ikke stemte, men ikke dessto mindre ble den samtalen såpass ubehagelig at et tillitsforhold ble umulig; verken den ene eller den andre veien.
Deretter fant jeg en lege som heller «slo av en prat om løst og fast», enn viste særlig engasjement. En venninne opplevde ham på samme måten. Deretter fant jeg en lege som stadig ansatte unge jenter på prøverommet sitt; rett fra skolebenken helt klart. Disse hadde gått på en eller annen yrkesskole fikk jeg vite på oppfordring. De visste vel knapt hva de holdt på med. Blod-prøvetakingen ble en pine.
Deretter fant jeg en lege som ble syk og ikke informerte meg som pasient om utsiktene for å kunne forholde meg til henne annet enn på del-tid. Med såpass mange pasienter som registreres på de enkelte leger, sier det seg selv at tiden vi har til rådighet blir minimal. Denne legen ble da også irritert over meg hvis jeg konfronterte henne med to årsaker til mitt besøk. Og når hun knapt lyttet til mine «utlegninger» men brukte tiden på å knote ned det aller nødvendigste, ble jeg lei.
Deretter fant jeg en lege som fremstår som en alkoholiker; rød farge i ansiktet og på hender; sprengte blodårer kalles vel fenomenet? Denne legen skulle sørge for å sjekke diverse «størrelser» fordi jeg klaget på hjertet mitt. Hun lovet sende meg en resept på en medisin jeg ikke hadde til hensikt å ta til meg. Poenget er at hun aldri gjorde det hun lovet. Denne legen gjorde meg engstelig med tanke på at jeg en dag virkelig skulle få bruk for en lege i en langt mer alvorlig situasjon.
Dette siste kunne bli en historie om den gangen jeg var nærmere døden enn nødvendig pga en annen udugelig fastlege, utenfor Oslo. Jeg skal la den ligge; men den er alvorlig nok!
Min siste lege brukte altså tiden til å spørre meg ut om «hvorfor jeg skiftet lege». Hun ville vite hva den forhenværende het og hvorfor jeg ikke var fornøyd. Min reaksjon var at dette hadde hun ikke noe med. Til dette insinuerte hun at de opplysningene ville fortelle henne hvem jeg var. Med andre ord kunne det kanskje tenkes at jeg led av en eller annen personlighets-forstyrrelse? Siden jeg stadig byttet lege? Tanken kan jo være nærliggende nok den. Det er bare det at som utdannet (gravende) journalist kjenner jeg mine rettigheter mer enn de fleste; kanskje? Dette virker på mange skremmende.
Hun insisterte omsider, etter at jeg hadde gitt henne mer enn nok informasjon om meg selv og min fortid familie-messig sett på, at jeg skulle skaffe henne min epikrise. Da det fremgikk på mitt spørsmål to ganger om det betød at hun ikke ville behandle meg før hun hadde mottatt min sykehistorie, fant jeg tiden inne til å forlate henne. Hun fikk betalt og mente samtidig at jeg hadde jo fått mine «15 minutter». Godt sagt; to the point!
Hva gjelder interessen for pasientens sykehistorie er jeg både negativ og positiv. I det siste tilfellet var nok årsaken mer at hun ikke aner noe om min diagnose. Et annet fenomen med norske leger; de er ikke oppdaterte. Diagnosen er forøvrig myofasciale smerter. Den er på listen over sykdommer og den ble gitt meg av en idrettslege i Norge.
I stedet for denne traumatiserende erfaringen vi pasienter sitter igjen med etter som tiden går, vil jeg hevde med styrke at et register etter en spørreundersøkelse foretatt av Helse-departementet, burde være på sin plass. Der vi som pasienter kan bedømme vedkommende lege etter hvordan de presterer. Så slapp vi denne endeløse jakten på en lege ut fra en liste vi finner på nettet der vi velger etter prinsippet om hvor mange ledige plasser vedkommende leger har til rådighet. Noe som altså blir avgjørende for valget. Det henger ikke på greip at vi i et av verdens beste land skal forholde oss til denne delen av helse-vesenet på denne beskrevne, amatør-messige måten!
Er du interessert i et videre perspektiv på min historie anbefaler jeg å logge deg inne på Fylkesmannens (Oslo/Akershus) hjemmesider der du finner den offentlige journalen. Følg denne en måneds tid og du vil bli overrasket over å se hvor ofte en lege, en sykepleier eller en hjelpepleier mister sin autorisasjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar