Mobbing og mobbing fru Blom

Ser du for deg det scenariet at ungen din når du går tur med ham i vogna nå snart blir påbudt å bære hjelm? Selvsagt gjør du det; det er bare ett tidsspørsmål. Sosialistene er så traumatisert at de ikke ser noen vei utenom. Alle skal med og alle skal tas hånd om av Staten.

På den annen side har du Frp's Hoksrød som mener at vi må heve tillatt fartsgrense her til lands; som i Sverige.

Mobbing er blitt et problem hevdes det fra venstre-vridde traumatiserte sosialister. Noen må ta vare på oss; og det blir ikke Hoksrød fra Frp; som tilhører ett parti som ønsker oss frihet til å velge. Han har forstått det faktum at vi alle er skapt med en fri vilje. Og den er det vår unike rett til å benytte oss av. Kommunistene nektet folk å ta ansvar for sine egne liv. Det frie handelsmarked ble undertrykket og alle fikk bare eie en liten åkerlapp hver; nok til å kunne fø seg og sin familie. Tok du med deg varene til torget ble du arrestert og senere sendt til Sibir; på arbeidsleir der du måtte slite livet ditt ut for den samme Staten.

Mobbing er en måte å vise andre at du har makt. Selv spedbarn vil prøve ut sin evne til å trakassere sine foreldre. De oppdager fort hva som gir dem denne retten og de vet å utnytte den. De er ikke onde men med sin IQ forstår de tidlig hvordan de kan manipulere sine foreldre. Etter at det ble kriminelt å slå barna gjorde mange foreldre rettrett og lot som barnet var luft, når det i realiteten ba om oppmerksomhet. Det barnet forsto var at manipuleringen førte til straff og noe de selvsagt ikke med sitt intellekt var modne nok til å forstå seg på.

Programmet om Nanny som kommer på besøk er tragiske greier. Du møter foreldre som er blitt totalt handlingslammede. Med barn som er så traumatiserte at man sitter og griner. Foreldre er vokst opp med politisk korrekthet og praktiserer dette i alle anledninger. De tør ikke engang snakke høyt om at de stemmer på Frp.

Og mobbingen vil aksellere i takt med at alle skal være snille mot hverandre. At ingen er slemme egentlig hvis Staten får ett ord med i laget. Og med en minister som Kristin Halvorsen som tar avstand fra både disiplin og moral blir det totalt kaos. Barna møter opp allerede i barnehagen og blir fortalt at han/hun er slem hvis han dytter lille Pia som kanskje begynner å gråte. Forhåpentlig gjør hun ikke det. Fordi hun har foreldre som ikke lar seg påvirke av Statens klamme hender. Eller Pia som reiser seg igjen og igjen uten å kny; hun vil utvikle forsvarsevner til å takle livet som unektelig vil fare like ille frem mot henne som med alle andre. Livets skole starter tidlig.

Min far var kontrollerende i utgangspunktet men også manipulerende. Det vi barn tidlig lærte var at han gjerne ville ordne opp for oss hvis noen var «slemme» mot oss. Selv ble mine venninner redde for å møte min far. Det fordi han ikke gikk av veien for å sette dem på plass; som han satte sine egne barn på plass. Dette medførte at det var problematisk å beholde venninner, som ved gitte anledninger lot sin frustrasjon gå ut over meg. Jeg ble derfor ofte mobbet i oppveksten. Men utviklet allikevel en trass som ikke var bevisst men som signaliserte at jeg ikke brydde meg. Det fordi jeg alltid har hatt klokkertro på mine egne evner. Da jeg kom i en alder der jeg kunne frigjøre meg uten ytterligere nederlag dro jeg tidlig ut i verden. Mobbingen lærte jeg av og idag er det neppe noen som kan sette meg ut. På godt og vondt kan man kanskje si. Men selvsikkerheten er over pari.

Min eldste bror erfarte det samme og fant også tidlig ut at han måtte frigjøre seg fra vår fars klamme grep. To av mine brødre derimot; - nei, la meg slippe å lage historie ut av det! Det sømmer seg liksom ikke å omtale noen som ikke kan ta til motmæle. Og mobbe mine medmennesker har da heller aldri vært min greie. Jeg har som sagt klart meg godt i livet uten utagering. Men jeg har en selvskrevet rettferdighetsans. Og den er det noen som ikke liker.

Jeg har derfor heller aldri vært en hønemor mot mine barn; som idag tydeligvis greier seg utmerket her i livet. Men jeg husker godt jeg, to episoder der min sønn i den første historien var 6 år gammel og jeg kom for å hente ham i barnehagen. På et tidspunkt der jeg med egne øyne kunne konstatere at han ble mobbet av en unge på samme alder. Han ble dyttet og falt så lang han var på ryggen. Det var sårt å bevitne for en mor. Men hva skulle jeg gjøre? Ta den «slemme» ungen i skole? Det hadde nok ikke fått noen store konsekvenser. For dette var før sosialistene fikk for stor makt. Men med min egen klamme oppvekst i minne falt det meg ikke inn. Det jeg imidlertid gjorde var å lære sønnen min å sloss. Ta igjen. Aldri finne seg i å bli undertrykket uten grunn. For han ble mobbet uten grunn. Han var ikke et voldelig og aggressivt barn. Han visste ikke dengang hvordan han skulle si fra.

Senere da han var 10-11 år kom jeg hjem fra jobb kjørende; og der fremfor meg hadde de flokket seg sammen noen unger. Da jeg kom nærmere oppdager jeg min sønn med hevet knytt-neve. Han var tydeligvis i konflikt med en av sine medelever på samme alder. Hva gjorde jeg? Blandet meg inn og truet den andre? Tenk så flaut det hadde fremstått. Jeg ga ham berøm. Dette var jeg stolt over. Sønnen min nærmet seg tenårings alder og gud skje lov at jeg hadde lært ham overlevelses-taktikker i yngre alder. Siden forsvarte han sine beste kamerater fikk jeg høre. Jeg trengte aldri bekymre meg. Jeg hadde lært ham å ta ansvar for sitt liv.

Er det ikke nok å bekymre seg for om ikke vi skal gå rundt liv-redde av engstelse for hvordan våre sønner takler livet; også!

Jeg tviler ikke på at mange blir mobbet. Men å snakke om mobbing allerede i barnehagealder er svært søkt. Men at vi skal lære ungene våre empati - det bør stå øverst på dagsorden. Lær dem tidlig ordtaket: «sånn du vil at andre skal være mot deg, skal du også være mot dem». Da vil vi sannsynligvis ta brodden av det som omtales som mobbing.

At minoritetsbarn med hijab og kalotter så høye at de går Eiffeltårnet en høy gang blir mobbet, synes jeg er naturlig og ingenting for oss nordmenn å lage et stort nummer av. Det er opp til minoritets-foreldre å sørge for å beskytte sine barn. Hvis de ikke ønsker å integrere seg men utsetter sine barn vel vitende om årsakene, så må de selv ta konsekvensene. Barn er barn og alt som ikke henger på greip blir iakttatt som noe uvanlig. De har med andre ord valg som alle andre. Som nordmenn forstår vi dette. Selv synes jeg det er greit å mobbe voksne som velger et utseende som provoserer. Å bevege seg rundt i det offentlige iført pysjamas eller finnlandshetter og lignende det provoserer de fleste vil jeg hevde. Og for å få en slutt på dette fenomenet er det bare en ting som hjelper: MOBB.

Et ps: i Frankrike blir kvinner nå bøtelagt om politiet kommer over dem. Disse tøy-flagrende kvinnene nekter imidlertid å innordne seg franske lover. Selvsagt; intet nytt under solen der heller. En historie forteller at en kvinne; frekkere enn toget, gikk inn på en politistasjon og ville anmelde noen som hadde ledd av henne. Hun var ikledd en masse stoff som skjulte alt unntatt øynene. Betjenten sa okey; men innen jeg skriver en anmeldelse må du identifisere deg (ta av deg niqaben). Dette nektet hun. Og måtte gå med uforettet sak. Hysterisk morsomt, spør du meg.