Albir, Costa Blanca

Leter du etter informasjon om Albir finner du neppe noe via google. Dette kan kanskje forklares på flere måter. Tettstedet Albir er utviklet i de siste 20-30 år etter å ha vært ansett som så mange andre steder langs den spanske kyst som en liten fiskerlandsby. Hadde du bodd på Costa del Sol på 70-tallet hadde du forstått hva dette innebar. Hotellene i Fuengirola og ned mot Marbella ble bygget etter den tid.

Albir er en moderne by som starter i den lune viken som er en utstikker mellom Benidorm og Altea. Promenaden strekker seg gjennom Alfaz kommune og et stykke inn i Valencia kommune. I Alfaz blir du tilbudt en sitteplass med ryggstø, inne i Valencia kommune får du også en benk å hvile deg på, men uten. Albir og strandpromenaden vekker umiddelbart oppsikt. Den er vakker og langs promenaden er plantet platan-trær og palmer. Platan-trærne er også plantet langs fortauene inne i byen som deler seg med en hovedgate som starter et hundre meter fra stranden og fortsetter i en svak stigning oppover og innover mot Alfaz del Pi. På denne strekningen som jeg kaller «stripa» ligger enkle restauranter og cafeer tett. De mest populære ligger på toppen av gaten og der sitter disse som setter stor pris på et glass øl eller vin. De andre som heller til en kaffe til lunsj befinner seg lenger ned på stripa. Og der kan restaurantene være full-booket allerede ved lunsjtider.

Tar du av fra «stripa» vil du et par kvartaler ovenfor finne Sjømannskirken. Et sted som samler de gamle av dage. Her får de kjøpt grøt med en stor neve rosiner; samt kaffe og vafler hver lørdag. Hver tirsdag og torsdag arrangeres det boccia, et spill der man konkurrerer med seg selv og en kule. I motsetning til petanque der man spiller i par. Boccia-baner er laget tvers over gaten for sjømannskirken samt inne i en tett-vokst platanskog der hovedgaten starter stigningen og nær der hvor strandpromenaden starter. Iflg mine observasjoner er ingen deltagere under 75 år; og alle var engang samlet oppe ved sjømannskirken, men på grunn av «uoverensstemmelser» har disse delt seg. En konkurranse - med faste dager som ved kirken; tirsdag og torsdag formiddag.

Du ser ingen barn på stripa. Men du ser mange gamle mennesker. De aller fleste er nordmenn som har slått seg ned her. De bor fordelt i Albir i de mange leiligheter man kan leie til en pris som er noe høyere enn i Alfaz del Pi som ligger en times gåtur oppe i høyden. Der den norske klubben for tiden befinner seg.

I de mange leilighets-kompleksene bor altså de gamle. De urgamle som de jo nå er å anse som. De bor over og under hverandre. Som i en hønsegård. Når de møtes skuler de på hverandre. For er det kanskje hun som legger seg sent - eller er det kanskje han som skyver møblene sine rundt på marmorgulvet? Her der man kan høre en knappenål falle er det ingen som stoler på hverandre. Ergo er man mildt sagt skeptisk.

Det finnes mange livstrette mennesker her; de fleste er kvinner over 85 år. Noen over 90 også og disse triller rundt på en rullator og snakker ikke spansk; selv etter 20 år her hver vinter. Er du selv under 75 år vil jeg sterkt anbefale deg å tenke deg om to ganger innen du faller for fristelsen til å tilbringe mer enn 2 uker i denne delen av Costa Blanca. Her er det dødt som i graven. Masse «harry» folk. Femti-år gamle alkiser finner du også her og de har ingen anelse om hva som skjer i «gamle-landet». Hva statsministeren heter er det få som aner noe om. «Er det Willoch, eller»?

Men det kan jeg love deg, at er du ute etter å slippe unna snø og kulde, vil du definitivt finne varme og sol her. Ikke nødvendigvis i november men ved juletider og utover er det nok stor sannsynlighet for at det er tørt som i Sahara her; og kommer det regn så regner det vannrett; i ja, skal vi si femten minutter? Lenge nok til at du er nødt til å pusse vinduene på nytt.

Utpregede gode restauranter her i Albir må du lete lenge etter. Og spør du han som jobber i turistinformasjonen er det neppe hjelp å få; han «don't care», som han sa da jeg insinuerte at han kanskje ikke vet så mye om Albir. Kjeft fikk jeg i alle fall. Men en nystartet restaurant der min venninne og jeg tilbragte nyttårsaften er verdt å nevne; «Bacchus». Ellers spiser nordmenn her gjerne på en rumensk restaurant; fordi der kan man trille den mobile, elektriske kjøredoningen helt inn.

Jo da, spør du taxi-sjåføren som for tilfellet er svensk (høyst usannsynlig) om å bli kjørt til et rolig sted, så vil han lure på om du er gal. Og sette deg av på nærmeste holdeplass midt i byen.

Så til slutt; skulle du allikevel være så uheldig å havne i en gård med nordmenn og da spesielt folk «nordfra», så har jeg et godt tips å gi alle som havner i den ulykkelige situasjon - at de i tillegg er primitive, som nordlendinger ofte er; bare for å ha nevnt det og det har jeg gjort i et annet essay her, så kan du risikere at de ikke bare finner det fornøyelig å skyve møblene rundt på marmorgulvet, men i verste fall så vil du bli vitne til at han (som med min nabo) ronker og promper uten skrupler. Husker du «han Oluf», sånn apropos? Vel, uansett kan det være lurt å helgardere seg; som jeg har gjort i mange år forøvrig på mine reiser, med en iPod med den musikken som egner seg best for å overdøve støyen av møbler som blir skjøvet over gulvet (prompingen og ronkingen kan du vanskelig gardere deg mot). På min iPod har jeg blant annet Elvis og Diana Ross&The Supremes; og med disse artistene burde du være helgardert, sånn sett.