Hvordan beseire faenskapet?

Når er man slått? Svar: når man ikke når målet i tide.

Når er det på tide å innse at man er beseiret? Og er selvmordet det enkleste svaret?

Fru Jensen har erfaring med slemme naboer som ikke innser når det er på tide å gi seg. Fru Jensen vet alltid hva enden på visa blir. Hun har en tålmodighet som en slapp strikk og vet når det er på tide å sette inn støtet.

Hun ferierer for tiden i en gård der det er svært lytt. Dette faktum er hun vant med etter mange år som gjest ved Middelhavet. Hun er derfor ikke uforberedt. Trodde hun. Inntil det ikke bare er støyen hun må vende seg til. Men regelrett ondskap.

Den første natten sov hun som en stein etter en lang og trettende reise. Den neste våknet hun av dundring på døren. Ikke overraskende men det fikk henne til å tenke seg om. Var dette et forsøk på å vekke henne eller var det kanskje noen som trengte hjelp? Man skal ikke tenke det verste i første omgang. Natten etter skjedde det samme. Noe som tvang henne til å analysere situasjonen. Hvorfor og hvem?

Konklusjonen endte med at det måtte være naboen over henne som var den skyldige. Og at dette var en form for trakassering som ikke er helt uvanlig, men som av taktiske grunner gjør offeret (fru Jensen) frustrert. Hun kan umulig ha gjort seg fortjent til dette. Og ondskap som er ufortjent virker provoserende, derfor god grunn til å gå til motangrep. På det tidspunktet ingen tvil om hvem som var den skyldige. Ingen tvil!

Når strikken nå ikke kunne strekkes lenger, slo hun derfor til. Etter som hun ofte våkner hver natt fordi blæra verker bestemte hun seg for å benytte anledningen til å sende langkosten opp i taket. Der naboen og alle naboer ligger under hverandre. Neste natt ingen som dundret på døra til fru Jensen. Ergo virket dette helt etter oppskriften. Naboen signaliserte at han ikke lot seg skremme av denslags. Han hadde heller ikke hørt noe, hadde han vel? Han lot derfor være å gå ned en etasje den natten.

Natten derpå var han derimot klar for et nytt angrep. Fru Jensen gir folk alltid en sjanse til å angre på sin ondskap. Men her var det ingen ting som tydet på at ondskapen lot seg knekke. Det måtte helt andre metoder til. Ergo fikk langkosten igjen betydning. Et dunk i taket som i denslags murhus utvilsomt gir gjenklang i resten av huset. Men som ingen andre enn han som bor rett over føler et sterkest ubehag mot.

Etter fire fem uker ble det slutt på dundringen på fru Jensens dør. Nå kom den fra hans egen dør rett over. Og på det tidspunktet sov heller ikke fru Jensen i etasjen under de andre. Nå hadde hun forflyttet seg til den sjarmerende glassverandaen i den andre enden av leiligheten. Nesten usjenert men et godt stykke fra naboens ondskap. Lydene derfra var fra nå av knapt merkbar. Ikke kun på grunn av avstanden men også fordi fru Jensen allerede i mange år har gardert seg med silikon i ørene. Silikonen holder spesielle lyder ute av bevisstheten; andre lyder trenger gjennom.

Etter to måneder sov fru Jensen stort sett godt, hun, bortsett fra når hun måtte tisse, men dette foregikk så stille at ingen kunne ha noen anelse om det. Og så snart hun var tilbake i sengen sovnet hun alltid om. Men noen lyder gjorde henne våken. Og da dro hun silikonen ut av øret av ren nysgjerrighet. Jo da, riktig nok. Møbler ble skjøvet over marmorgulvet. Det ble dunket i veggen og denslags som helt klart nå ikke bare kom fra naboen men fra naboen til naboen.

Det er da det er deilig å vite at man har beseiret naboens faenskap. Fra nå av var det naboen til fru Jensen som var i fokus. Fra de andre naboene som bor rundt. Både over og ved siden av. I etasjen rett under sover ingen for tiden. Der står soverommet tomt. Noe naboen ikke forstår.

Når naboen som nå ikke lenger var alene der oppe men sammen med samboeren som nå var tilbake etter noen ukers juleferie i Norge, stilte seg undrende til at fru Jensen var like tidlig pånn hver morgen; tiltross for at hun etter alle solemerker burde ha vært like slått ut som han og samboeren, var tiden inne mente de visstnok til å sørge for at fru Jensen ikke fikk en fnutt av en sjanse til en ettermiddagshvil en gang. Og metodene som er velkjente blant denslags turister. Skyve møblene over gulvet gjentatt ganger; frem og tilbake frem og tilbake ble nå forsterket. Ikke bare for å forhindre at hun sovnet i sofaen men at hun - om mulig gikk tidlig til sengs - ikke skulle få sove.

For nede hos fru Jensen var det stort sett stille som i graven. Hun leser blant annet bøker. Og det til langt på kveld. Og siden fru Jensen bor under og ikke over naboen, er det naturlig nok vanskelig å følge med på hennes bevegelser over gulvet. Derfor ble om-møbleringen også et alternativ på naboens soverom. De anså seg snart å være helgardert sånn sett. Trodde de. Lite forsto de!

For fra det tidspunktet satte de nå fokuset på seg selv. Til langt på kveld. Andre naboer som «naboen» tidligere ikke hadde et anstrengt forhold til, ble nå oppmerksom på bråket. Og dermed var faenskapet mellom fru Jensen og «naboen" redusert til et semikolon; i historien som strakk seg over tre måneder da fru Jensen dro hjem til sitt. Fru Jensen fikk sin etterlengtede søvn. Hver natt. Naboene derimot kriger nå seg imellom. Ingen snakker sammen. Det er de for feige til. For hva skal fru Jensens nabo si til sitt forsvar egentlig? At «jo i utgangspunktet var det fru Jensen de planla å ta rotta på; ikke dem».