Menn med skyhøye tanker om seg selv

Bill Clinton er en jovial mann. Men joviale mennesker kan vi ikke stole på. De har kanskje et hjerte av gull, men de har ikke hodet på rett plass. Et uttrykk som Bill selv fikk servert av en republikaner under hans valgkamp. Sosialister er mer opptatt av å stryke folk med hårene enn å forholde seg til det virkelige liv. De går konstant med skylapper og selv når sannheten blir servert finner de på forklaringer som de mener er troverdige. Mest for å dyrke sitt eget selvbilde.

Bill var en kvinnebedårer. Noe jeg kan forstå; og at han skriver en svær murstein av en bok om sitt liv og sine meritter tyder på en mann som går med hue under armen og armen i bind. Hans popularitet vokste blant svarte som han omtaler som afro-amerikanere. Han vokste opp i den fattige delstaten Arkansas sammen med andre fattige svarte. Dette setter utvilsomt preg på en ung mann og uten tvil er han blitt like traumatisert av sin oppvekst som sine klassekamerater og naboer. Hans iver for å endre deres problemer og hans krav til sosiale bidrag for å få Arkansas utdannelsesnivå opp på et akseptabelt nivå var et velment bidrag; og gjorde ham delvis populær blant de svarte. Da det fremkom at svarte lærere imidlertid ikke var verdt den statusen de hadde som lærere, mente Bill at de burde skoleres. Det var blant dem lærere som ikke kunne lese eller skrive. Og da dette ble satt fokus på ble det ramaskrik. Bill forventet noe av dem, og som en konsekvens ble det lovet høyere lønninger. Et av Bills initiativ den gang han var guvernør i Arkansas, sin hjemstat.

Men så var det hans kvinner. At han så frimodig skriver om Gennifer Flowers, Paula Jones og Monica L tyder på en narsissist som styrer skuta med en hånd, som før eller senere havner på tørt land. Med denne slappe holdningen styrte han delstaten i flere år, og var innbilsk nok til å stille til valg som president. At hans kvinnehistorier ble et tema under valgkampen var ingen stor overraskelse. Mediene elsker å grafse i deres privat-liv når tiden for det er inne. Og selvsikker som han er hadde han allerede svart på påstanden om et forhold til Gennifer Flowers ti år tidligere; som havnet i glemmeboken. På det tidspunktet hadde han svart unnvikende og innrømmet at han hadde «såret Hillary og at deres ekteskap nok hadde vært gjennom de samme utfordringene som alle andres». Denslags «statement» kommer man langt med så lenge kona står last og bram ved hans side. Hadde ikke Hillary stått på hans side den første gangen Gennifer F-saken kom på bordet, hadde han ikke blitt president.

At han la seg flat var nok for mediene den gang. De hadde ingen definitive bevis på hans utroskap. Dette endret seg da kjolen til Monica L ble lagt frem som gyldig bevis med en avslørende sæd-flekk. Men da hadde han allerede lurt hele den amerikanske befolkning i mange år. At han på TV tittet opp til venstre (et tegn på at han løy, sies det) og hevdet med styrke at han ikke hadde hatt et seksuelt forhold til Monica var som vi nå vet en sannhet med modifikasjoner. Men det er på denne måten sosialister omgår virkeligheten. De har rett og slett ikke hodet på rett plass. Av den grunn får de mye pes fra folk som har det.

I Norge har vi flere sosialister; ikke minst i denne regjeringen. Den største narsissisten må vel være Jens Stoltenberg. Og i friskt minne Vågå-ordføreren. Disse to var jo som kjent også nære venner; og ikke til å undres da over at den unge jenta som ordføreren dro med seg land og strand rundt; ikke minst til regjeringsboligen, ble akseptert som «god fisk».

Så har vi sosialisten Audun Lysbakken. Ja, selv hans egne velgere ble skuffet over at mannen ikke tok sin hatt og gikk den gang det var en grunn til det. Men nei, disse sosialistene de går ikke før de henger i snøret og innser at skafottet er enden på den veien de valgte - men ikke fikset. Hodet det har de nemlig på feil plass.

Spania: finansielle problemer? En sannhet med modifikasjoner

Den ansatte norske kvinnen sa: «Har du lagt merke til alle de svin-dyre bilene her i Albir? - Ja, jo .... Jeg kan forklare deg hvordan det er mulig til tross for tilsynelatende store problemer i Spania for tiden. - Ja, jo... det skal vel spares inn både her og der, prøvde jeg meg. Jo, det kan jeg love deg, sa kvinnen; her skal det spares og de som er så heldig å ha en jobb, de tviholder på den uten å kny; uansett hvor mye vi må akseptere pga innsparinger. Og myndighetene de er lurt trill rundt til å gå på bløffen om innsparinger; i form av jobber som liksom ikke finnes. Folk blir sagt opp i krevende økonomiske nedgangstider. Det forstår alle. Men pengene sjefene sparer på dette, det tar de ut selv som utbytte. Så der har du forklaringen på alle de speilblanke, dyre bilene du ser her»!

Her på Costa Blanca har jeg nå i noen uker beundret de speilblanke bilene parkert langs fortauene i Albir. BMW, Mercedes, Audi; svære japanske jeeper - you name it! Biler som i Norge ligger i en prisklasse langt over en million i verdi. Biler eldre enn 3 år har liksom blitt et uvanlig syn. Med andre ord et inntrykk av noe helt annet enn det jeg de siste 3-5 år har observert på mine reiser i Spania. Et inntrykk som stemmer med at vi nordmenn nok har noe mer å rutte med.

Her på Costa Blanca bor gamle mennesker: nordmenn som lever av sin minstepensjon. Jobber er det vel ikke heller flust med for de norsktalende. Og er de i i arbeid så er det vel i service-yrkene; så som norske restauranter, norske eiendom-omsettere, lærere engasjert av den norske stat, eller noen få advokater som gir råd til nordmenn som ønsker kjøpe seg inn på boligmarkedet.

De er vel noen som tjener bra vil jeg tro. Og kjøp av en BMW, stor eller mindre er jo ikke så dyre som i Norge med spanske EU-priser. Så vi har tenkt at jo, eiere av disse dyre bilene kan jo være norske og andre utenlandske fastboende. I alle fall noen av dem. Men siden folk bosatt her ikke er av typen som nede på Costa del Sol; Marbella, Puerto Banus samt arabiske oljesjeiker og desslike, så har jeg personlig kommet til at det er noe som ikke stemmer. Idag fikk jeg svaret!

Ja, i dag fikk jeg forklaringen - og sant og si - den overrasker ikke. Men den sjokkerer. Vi er tross alt mange nordmenn som gjerne bidrar med litt mer i driks; noen fastboende er engasjerte som frivillige og sørger for at spanjoler som nå står uten jobb og som vi ser på TV i Norge, folk som tilsynelatende må gå fra hus og hjem kan ha et bedre liv. Røde Kors her nede bidrar med «suppe-kjøkken». Sjømannskirkens frivillige samler inn penger til nødlidende. Kjører rundt til deler av befolkningen med matposer og denslags. For et godt og varmt hjerte har de fleste nordmenn. Det kan ikke benektes. Og tid har de jo også de fleste fastboende.

I Benidorm og på resten av Costa Blanca ser vi ikke spanjoler som sitter foran butikkene og tigger. Nei, det er som i Norge sigøynere som gjør det. Og som den danske kvinnen som frivillig jobber for sjømannskirken sa det: Det er spanjolene vi ønsker hjelpe. Det er tross alt Spania som har gjort våre liv lettere å leve i årevis med dette klimaet vi ser langt etter hjemme. Nå vil vi gjerne gi noe tilbake.

Men så var det bilene da!

Jeg har registrert at på enkelte kafeer og på enkelte kontorer er de kanskje bare en representant. En servitør – som alle ser ut til å løpe beina av seg; og desto større grunn til å gi litt ekstra når regningen skal betales. Men så i dag fikk jeg et svar på tiltale; som altså sjokkerte. En norsk kvinne som jobber for et spansk firma i utleie av leiligheter og salg av disse fremsto under mitt besøk som en stresset og sliten kvinne i slutten av førti-årene. Hun skulle ekspedere først meg; så en nyankommen og så enda en som dukket opp og forventet service. Så jeg sa; vil du jeg skal komme tilbake en annen dag, du ser ut som du har nok å gjøre. - Nei, hun skulle bare....Da jeg fikk henne på egenhånd kommenterte jeg dette jeg hadde observert.

Her har spanske myndigheter noe å ta tak i vil man jo mene.

En forbannelse vi kunne ha hindret?

I Spania foreligger en undersøkelse om barn og tilgang på diverse medier. Barn ned i ti-års alder har mobiltelefon med diverse «apper». Dette er ikke noe nytt, et fenomen vi nå kjenner stort sett over hele verden.

Man spør seg om dette er heldig. For la oss ta for oss noen eksempler på hvordan dette påvirker barn og deres oppvekst. Barn med mobil er tilgjengelig for alle. Hele verden! Men for ikke å strekke eksemplet for vidt, gå til den muligheten som ligger nærmest. Kommunikasjon med venner. Ja, hele døgnet. Om natten sender de sms og annet som opptar dem. Ergo er det idag mange barn som er i behov av sovemedisiner. Som en konsekvens av denne medisineringen ser man at mange barn idag er deprimerte. Medisiner som gis til mennesker med psykiske problemer er vanedannende og i verste fall kan de føre til selvmords-forsøk. Barn ned i ti-års alder er i alle fall ikke i stand til å styre dette. Ikke en gang voksne er seg dette beviselige faktum bevisst.

Via mobilen kan barna våre bidra til å mobbe sine med-elever. Og ingen kan vel være så ufine i forhold til sine venner som nettopp barn. Og når dette skjer over hodene våre, siden vi selvsagt respekterer deres «privat-liv», ja, så har vi ingen kontroll på hvordan våre barn utvikler seg.

Barna våre mangler dermed oppsyn og oppfølging og vi har ingen anelse om hva som foregår på barnerommet. For der lekes det ikke lenger med Barbie-dukker og tog. Der på barnerommet foregår helt andre saker som du har mistet begrep om. Og barn har hemmeligheter. Ned i små-barns-alder.

Og når vi som voksne ikke lenger har oppsyn med våre barn er det naturlig at det utvikler seg en avstand mellom foreldre og barn, som med årene vil strekke seg stadig lenger.

Da min datter var 15 år, det begynner å bli noen år siden, hadde hun fremdeles ikke mobiltelefon. Så lenge hun ikke var istand til å betale utgiftene som fulgte med bruken av denne, mente jeg at hun fikk i det minste vente til hun hadde skaffet seg en jobb etter skoletid. Hva skjedde? Jo, en av hennes venninner, som hun forøvrig vraket etter kort tid hadde en mor som mente hun hadde rett til å blande seg inn i våre familieforhold og ga henne penger til kjøp av telefon. Penger som visstnok var et lån, men jeg kan aldri tenke meg at det lånet ble innfridd.

Noe fundamentalt skjedde da hun ble eier av en mobil. Selv midt på natten kunne jeg registrere innkomne samtaler og meldinger som plinget inn; både titt og ofte. Nattesøvnen kan man vel tenke seg den ble det så som så med. Ja, det ble plutselig vanskelig å få jenta opp om morgen. Hun hadde jo tross alt ikke sovet de timene hun hadde behov for. Og hva gjelder lekse-lesing så fløy de ambisjonene ut i takt med en «vennekrets» som stadig utviklet seg. For sitter du neddypet i matte-leksa til onsdag og får en telefon eller sms som jo var billigere dengang, så begynner tankene å fly. Kveldens avtale er i boks, og i en alder der det er mye som skjer i hodene på barna våre mister de etterhvert totalt kontakten med det virkelige liv. Det livet som vi som foreldre tror vi har lagt opp for våre barn. Mobilen, avtaler, sladder, mobbing, blogging, ja gudene vet hva man idag kan bruke tiden på, det medfører at våre barn lever et liv på nettet bokstavelig talt. Alt annet blir undervurdert som patetiske forventninger til at barna våre skal få vokse opp til å bli mentalt sunne og livsbejaende voksne.

Som om dette ikke er nok - dette er hva rapporten avslører:

Syv tusen ungdommer mellom 12 og 18 år på skoler i Spania og Italia er intervjuet og 1 av 4 elever forsvarer voldelig språkbruk. Ikke nok med det, men de forsvarer også bruk av våpen. 12% ville ha signert et lovforslag om å legalisere våpenbruk. Dette er sterke påstander som vi som foreldre ikke har noen mulighet til å snakke med våre barn om. Bare det faktum at elever er utsatt for denne type undersøkelse som blir utført via nettet er skremmende.

42% av ungdommene tilbringer mer enn 3 timer på sosiale nettsider, og 72% har minst en profil. Men det mest tankevekkende er at kun 42% av foreldrene sjekker hva barna deres foretar seg on-line. 60% snakker ikke med foreldrene om hva de foretar seg der i løpet av døgnet. Og 75% har ingen anelse om hvordan de skal takle sine erfaringer og følelser- i kontakt med dette faenskapet vi har fått trøkt nedover hodene våre de siste 15 årene.

«Quite las todas, por favor»!

Det å lære seg et språk kan til tider være tricky. Spesielt når man er så ærekjær som undertegnede. For ikke bare er jeg innstilt på å lære meg språket som snakkes i landet men jeg forventer at dette skal fremstå profesjonelt. Jeg har ingen medlidenhet med nordmenn som har overvintret langs kysten av Spania i flere ti-år som sier at «neiii, det gidder jeg ikke, jeg er for gammel» og den slags lignende sludder.

Så det å lære seg språket det er et must. Når du har vært borte fra landet en stund tar det selvsagt litt tid innen du har «giret» hjernen om til landets språk. Og når du ikke omgås spanjoler i det daglige blir det sjelden du får anledning til å praktisere. Men mulighetene finnes – alltid. Som idag.

På Mercadona et fhv stort supermarked har de en utmerket fiske-disk. Staben bak disken virker drillet og dyktige i jobben. Høflige er de også og som spanjoler flest er de tålmodige når de forstår at vi har problemer med språket. Ikke som franskmenn; o no!

Min favoritt-fisk som jeg har sagt her tidligere er «Dorada», som den heter. En gang i uken har jeg/vi fest på denne perlen av en fisk som jeg oppdaget på ICA for et par år siden. Etter et herrrrlig måltid i Aix en Provence for enda noen år tilbake. Damene er som sagt drillet og spør «vil du jeg skal rense den for deg; filetere den kanskje»? Jo jeg vet hva de vil spørre meg om; så idag var jeg forberedt. Trodde jeg. «Quite las todas» sa jeg; stolt som jeg var for dette hadde jeg pugget. For ordens skyld betyr «quite» fjern, eller kast alt. I praksis hadde jeg altså bedt henne om å kaste fisken.

Jeg skal aldri glemme den spontane lattersalven som ble meg til del; selv om den var fhv diskret.

Så var det mitt besøk på en tapas-bar i Benidorm. Jeg elsker tapas; og endte med å holde et foredrag om spansk «tapas» i gamle dager. Ja, jeg så han dro på smilet da jeg fortalte at mine første år i Spania var i 1974. Men altså:

Som vanlig var jeg forberedt og tok en spansk en. Bokstavelig talt. Oversatt til norsk kom jeg så langt: «Jeg ønsker to typer tapas og et glass....eh..» - Do you speak English? avbrøt han meg. Ja, jo men hvis jeg skal snakke engelsk med deg lærer jeg jo aldri å snakke spansk. Det viste seg at han var fra Argentina; og bare så det er sagt så var han ikke så stødig i engelsk heller.

Men, innstilt på ikke å bli vippet av pinnen, gikk jeg igang med nok en historie jeg ønsket dele med denne unge jyplingen. Det etter at kundene hadde roet seg ned; han var stresset og ønsket nok ikke å være uhøflig. Vi fikk god kontakt da han fikk til svar at jeg var norsk. For han hadde en bror som bodde i Oslo og jobbet på restaurant; og han hadde fremdeles ikke lært seg norsk. For der snakker visst alle engelsk; kunne han bekrefte.

Så det med språk kan til tider være tricky, uten tvil!

For hva med denne?

«Perdone, donde esta frutas hermetica»? Den var noget vel kreativ men frutas burde vel alle forstå. Og hermetica er jo også en kjent måte å oppbevare frukt på. Men nei, ikke denne gang.

«Tapas». Da jeg var ung sånn rundt 1974 da det var fluer i Spania serverte man tapas med et lite glass vin til. Dengang trodde vi at tapas betød en liten rett med fersk brød til; (en sannhet med modifikasjoner) Vi spiste som regel lunsjen vår på en tapas-bar. Men det du kanskje ikke har fått med deg er at tapa betyr et lokk. Og før i tiden når hygienen ikke var all verden i Spania (ja noe har vi jo selvsagt lært dem) var det mye fluer. Og ja ikke å forglemme kakerlakker også; men det er en annen historie. Men altså når man fikk servert tapas og vin så la man den lille asjetten med f eks boqerones (sild) oppe på vinglasset for at fluene ikke skulle falle ned i. Det var «tapas», det! Om fluene havnet på maten, se det var det ikke så nøye med.

Hva angår «tapas» var denne retten en gang i tiden noe man mettet seg med for å stagge sulten. En liten porsjon av det ene og det andre samt noen biter baquette var det som skulle til; og da som sagt et glass vin; et lite glass vin som tilfredsstilte et par slurker. Ikke som det har utviklet seg i dag til å bli en middagsporsjon og et melkeglass stort vinglass. Som jeg bemerket på en restaurant forleden da restauranten skulle ha 8 euro for en porsjon boquerones (sild) som da var en hel middagsporsjon; «at da var det ikke lenger tapas». Og hvem i alle dager orker spise en stor porsjon av den retten. Hele poenget med «tapas» var å stagge sulten med diverse småretter; to tre gafler-full. I Leon engang serverte de som tapas en stor porsjon med makaronni-stuing av alle ting. Med innvandring fra andre deler av verden lager man en ny vri på det originale.

En enkel analyse

USA's gjeld er enorm. Enkelte EU-land sliter, deriblant Spania. Nøkkelordet er blitt GJELD

Bill Clinton gjorde som guvernør et forsøk på å få delstaten Arkansas til å fremstå som et stjerneeksempel på hvordan fattigdom kunne utryddes. Han vokste selv opp i den fattige delstaten der majoriteten er svarte negre. Som vi alle kan være enige i så er utdanning alfa og omega om et land skal lykkes. I delstaten Arkansas var det under Clintons perioder mange svarte analfabeter. Dette ønsket han endre på og søkte presidenten på det tidspunktet om økonomisk støtte. Dette hadde han problemer med. Det er grunn til å stille spørsmål ved det. Men svaret er ikke så komplisert. Jeg tillater meg å gi det prompte, og med et nytt spørsmål: var det egentlig noen vits? Har du lest The Bell Curve så forstår du hintet.

Clinton vant for demokratene helt og holdent på grunn av svarte velgere. Obama vant helt og holdent på grunn av svarte velgere. Den ene hvit den andre svart. Begge sosialister. Det første Obama satte på dagsorden var å innføre en helsereform som alle amerikanere skulle få nyte godt av. Denne reformen gikk delvis gjennom. Republikanerne sto steilt på sitt dengang og står steilt på sitt nå hva gjelder skatteøkning som rammer de med midlere inntekter og de enda rikere. Skatteøkning er alfa og omega for å kunne rettferdiggjøre helsereformen. Man trenger ikke være spesielt intelligent for å forstå at det ene er en konsekvens av det andre.

Helsereformen ble delvis vedtatt etter mye om og men. Men den kan ikke settes ut i livet uten at den blir betalt for. Dette vet enhver med en IQ over 67. En IQ som enkelte land har i Afrika sør for Sahara forøvrig.

At Obama som selv er neger først tok kampen om helsereformen for deretter å ta kampen om skatteøkninger trodde han tydeligvis var et snedig knep. Ikke alle er enig med ham om det. Og i alle fall ikke republikanerne som nå flirer fra øre til øre og mener at han nå møter seg selv i døra. Uten tvil. For er det noe som provoserer hvite republikanere så er det at det fremdeles sitter en neger i det hvite hus. Kunne Obama sitte ytterligere fire år etter at perioden er ute om tre år, hadde han blitt sittende. Det er de svarte afro-amerikanerne i USA som bestemmer nå. Og disse er ikke bærekraftige per se. USA er med andre ord på vei utfor stupet. De rike har ikke tenkt å gi fra seg ett øre mer enn de må. De fattige blir drevet fra skanse til skanse.

Dette ligner jo svært på det som skjer i ikke-bærekraftige land som Afrika. Hvite land spytter inn milliarder av u-hjelp hvert år og har gjort det i årevis. Pengene finner aldri veien dit de burde finne veien. Afrika er fremdeles et u-land. Med andre ord ingen vits!

I midt-østen har de ingen Gud og deres ideologi fører rakt til helvete. Det er derfor muslimene setter nesa mot Europa. Det er der honning-krukkene finnes. USA er på vei mot stupet på grunn av en stadig større ikke-bærekraftig befolkning. Europa svømmes over av ikke-bærekraftige befolkninger fra arabiske land og øst-Europa. Afrika er toast for lengst.

Kristne hvite i mange demokratiske land blir idag forfulgt og likvidert. Den bærekraftige befolkningen utraderes kraftig og vi vil se at dette eskaleres i takt med globaliseringen og innvandringen av ikke-bærekraftig nasjoner med en ideologi som stadig vokser og ødelegger.

Hva gjenstår? Kina og Russland. Begge kommunistiske land som per se er gud-løse nasjoner. En befolkning som nå er i ferd med å spre seg og sine ny-rikedommer. Det russiske språket høres overalt der hvite turister legger sine sol- og bade-ferier. De ny-rike russerne kjøper opp eiendommer i Europa som for ti år siden var forbeholdt hvite europeere. Kvinnene farver håret og går rundt med rosa hår. Doller seg opp og oppfører seg som det de er; ny-rike. Med andre ord i våre øyne: harry!

I syd-Europa slår de seg også ned gradvis; kineserne som også er ny-rike. Det foreslås språk-kurs for spanjoler her jeg oppholder meg - i kinesisk og russisk. Alt i tråd med skakkjørt politisk ledelse og den økonomiske utviklingen. Hele verden er snudd på hodet. Snakk om enkel analyse! Men verden står vel til påske tross alt?

Erna Solberg bør ikke bli statsminister!

Som så mye annet vi blir foret med av de uærlige mediene driver de også kampanjer for oss. De vender kappen etter vinden. I snart 8 år har de sleiket Jens og kompani med hårene. Det er sterke bånd mellom journalister i Norge og våre folkevalgte. En gang i tiden møttes de i en kjeller tvers over Stortinget og drakk øl sammen. Norge er et lite land og det er heller ikke til å unngå at de folkevalgte nærer sterke bånd til hverandre.

At Erna Solberg fikk en så stor plass i Høyre er tilfeldighetens spill, mener Carl I Hagen i boka si «Ærlig talt». Han har ingen høye tanker om Erna som leder av et parti. Han har derimot en sterk intuisjon og vet at han han valgte rett person; da han under press fra Eli bestemte seg for å forlate partiet sitt. Han hadde flere alternativer men landet på Siv som den beste kandidaten. At hun ikke er etablert og mottar den moralske støtten en partileder bør ha av en partner for å fungere i hverdagen er negativt. Alle mennesker trenger en støtte-spiller i livet.

At Erna kom til makten i partiet har med det faktum å gjøre at Per K Foss ble utpekt men innså at han ikke kunne regjere som statsminister i en verden der homser som ham ikke blir respektert. Han ble derfor nødt til å trekke seg tilbake. Gode emner og respektable menn i partiet Høyre finnes ikke. Og Erna er heller ikke et godt nok emne, men valget ble tatt i mangel av noen andre. Det kan ikke være galt å hevde det.

Ser man på manglende presidentemner i USA, kan man undres over at det skal være så vanskelig. Det kan synes som om egenskapen jovial er noe som fenger. Bill Clinton er en jovial mann. Om man ser bort ifra hans kunnskaper og hans sterke vilje til å nå langt var han godt likt. Men en jovial person kan du ikke stole på. Det ene øyeblikket kan de like godt lene seg mot høyre-velgere som de vet at de bør forakte. Som mot venstre-velgere som de oppfatter at de tilhører; tatt deres oppvekst og erfaring i livet. Sosialister er dysfunksjonelle.

Erna Solberg fremstår som en jovial person. Hun har ingenting i mot å samarbeide med Siv – men det er et stort MEN. Ingen skal komme å fortelle Erna hva hun bør og skal gjøre. For joviale personer er også noen store narsissister. De har måttet megle hele livet. Og siden de har vært ensomme i oppveksten vet de også at de må manipulere for å beholde sine venner. Ikke alle evner dette; fordi de har en personlighet som streber mer etter ærlighet enn lar seg akseptere falskhet. Joviale personer som Bill og Erna vender kappen etter vinden. Det gjør ikke Siv.

Det er mange gode grunner til at Erna verken bør, skal eller må bli statsminister. Dette vil ganske sikkert bli avslørt i tiden frem til valget i år. At hun ble kalt «jern-erna» var fordi hun i en spesiell sak markerte seg. Mot venstre-velgere. Neste gang hun markerte seg var da hun ga inntrykk av at «sharia kunne være ok». Da markerte hun seg mot høyre-velgere. Denne taktikken vil vi se i årene som kommer, hvis Erna blir statsminister. Og er det noe som opptar folk flest så er det saker som Frp fronter. Ikke minst innvandringen av muslimer. Eller handlings-reglen for den delen.

Erna har kolleger som spotter Gud. Ikke nok med at de skryter av å drive med avskyelige handlinger, de har også fratatt Gud hans autoritet ved å bruke den hellige loven om ekteskap. Det finnes kanskje ikke en lov som signaliserer Guds autoritet som den som skal «sammenføye mann og kvinne i en hellig ektestand». Høyre er ikke et parti noen burde ha tillit til. Eller respektere; nettopp av denne grunn.

Stemmer du fremdeles på Høyre må det være:

a) du mangler selvrespekt

b) du gjør det av gammel vane

c) du ønsker signalisere at du ikke tilhører middelklassen

Hva har Høyre kommet opp med av nye ideer som ikke Frp allerede har tatt tak i. Erna ønsker ikke legge seg ut med noen. Ei heller de med en problematisk legning. Den sjansen tar de ikke. Våre politikere er ikke her for deg og meg. De er her for å tilfredsstille sine egne behov. Noen hevder ironisk at de liker å kjøre svarte store biler. Ja, mon det.

Når et parti som Høyre ikke har kommet opp med noen nye ideer tiltross for enorme endringer i samfunnet, så tyder det på:

a) manglende kreativitet

b) det er så trygt og godt med det som er

c) de homofile som lenge har gått på en knivs-egg og fått det som de vil

Hvem er de så de som stemmer Høyre idag egentlig? Jo, de er arbeidsfolk som har kommet seg litt lengre opp på stigen og prøver å være «important». Hva sa han til meg han som deltok på informasjonsmøte der kun en person dukket opp ned på Costa Blanca; moi? Jo, han sa at han kunne ikke stemme på et parti som skal holde barene åpne 24 timer i døgnet. Fantastisk; ikke sant? Sier han som nå bor i et land der alkoholen flyter nærmest gratis. Hva med Frp's virkelige gode forslag?

Nei, der har du nok et godt eksempel på en Høyre-velger; spør du meg.

De som tidligere kunne skilte med høye inntekter stemmer vel neppe Høyre lenger, nei, de stemmer Frp. De som tjener penger stemmer på et parti som lar dem beholde inntekten sin. Høyre er idag en annen side av Arbeiderpartiet. Eller trodde du at Arbeiderpartiet var for arbeidsfolk? Den tiden er for lengst forbi.

Høyre vinker med lillefingern

I boka «Ærlig talt» som utkom i 2007 gir Carl I Hagen seg ende over at Erna skuslet bort den sjansen han hadde gitt henne til å ta over roret som statsminister. Intet mindre. Bondevik var toast. Det sørget Carl for ved å nekte å ha noe mer med Kjell Magne å gjøre what-so-ever. I 2005.

Han spør seg også hvordan det kunne ha seg at Erna Solberg fikk de postene hun fikk dengang og mener det var tilfeldigheter. Noe jeg sagtens kan være enig i. Selv ikke Høyrevelgere har tro på Erna. Og mange av deres kjerne-velgere vil til høsten stemme på Frp. Det gjøre de rett i. At det skal stå mellom Siv og Erna som statsminister, er det mediene som manipulerer med. Siv burde stå sterkere enn Erna rett og slett fordi hun har alt å vinne og ingenting å tape. Erna's akilleshæl er hennes behov for å tekkes alle. Hun har lært mye på de siste 8 årene med Jens ved roret. Men personligheten hennes har derimot ikke endret seg nevneverdig.

Siv Jensen derimot har en annen og robust personlighet og vil om hun får sjansen utvikle seg til å bli den standhaftige og resolutte ministeren Norge nå trenger. Riktignok har hun måttet gå noen runder med sine kolleger, men hun har ben i nesa. At hun ikke har stått rakrygget mht «snik-islamiserings» -uttalelsen er skuffende, men jeg tror at når hun først sitter der vil Erna måtte dilte etter henne og ikke omvendt - som ser ut til vil bli enden på visa - når vi får kastet Jens og hans narsissistiske venner ut av regjeringskontorene.

Det er et tankekors at Carl vervet medlemmer på Costa Blanca allerede for mange år siden. De er trofaste og godt etablert her nede. At Høyre ikke har fått ut fingern men først i 2010 (etter sigende) gjør et forsøk må være skuffende for partiets velgere. Mangler de kanskje nødvendig handlekraft? Her nede bor det hundre og ørten tusen nordmenn. Unge og gamle. Idag, 18.1. skulle det holdes et informasjonsmøte i Albir. Neste gang kommer Jan Tore Sanner nedover men da til Torrevieja. Der Carl har vært enerådende med Frp i mange år allerede.

Ved en tilfeldighet løftet jeg idag blikket opp på et oppslag som ikke kunne fremstå mer anonymt. På et hvitt A4-ark med lys blå skrift (Høyres logo) kunne jeg med liten skrifttype lese at det vil bli holdt et informasjons-møte på «Cesar». En svært anonym restaurant men nabo til den norske bok-kafeen.

Jeg ankom klokken 18.40 og ble invitert til å sitte ned ved et 5-manns bord bak et tolvmanns-bord som holdt styre-møte. Da klokken nærmet seg 19 som var annonsert som «startskuddet» for møtet der man håpet å tegne medlemmer; var jeg den eneste personen som hadde dukket opp. Da styre-møtet var ferdig kom lederen for møtet bort og ville hilse. Han ga meg en slapp hånd. Han startet med å intervjue meg. Hvem var jeg. Var jeg der for å bli medlem av Høyre? Denslags spørsmål som ikke ville være relevant å stille. Siden dette skulle være et informasjonsmøte, og et møte der jeg og evt andre oppmøtte skulle kunne stille spørmål. Møtet skulle avsluttes 21.30.

Klokken 19.20 kom et fjols av et kvinnemenneske bort og tok meg i hånden, hun fikk grep om to av mine fingre, resten skled ut. Hun var sekretær og hadde fått i oppgave å annonsere møtet, der resten av «styret» kom langveis fra. Det er et par-tre timer mellom Albir og Torrevieja. Etter dette slappe forsøket (og håndtrykket) på å gjøre seg interessant var jeg på tampen av hva jeg kan tåle av bull-shit. Og siden jeg fremdeles var den eneste personen som hadde møtt opp i denne byen der man snubler i nordmenn, kunne jeg selvsagt ikke lenger dy meg. - «Unnskyld, men har den ansvarlige kanskje gjort en dårlig jobb»? Ja, svarte en av de fremmøtte som var ektefellen til hun som også satt i styret (ankommet samme dag fra Torrevieja) det er nok noe som har sviktet her; han måtte innrømme det.

Da klokken var 19.30 sa «formann Bugge» at det nok ikke kom noen flere men jeg var velkommen til å spise middag sammen med dem. Middag?

Jeg var da ikke kommet for en kosestund med noen lokallags folk denne kvelden! Og middag hadde jeg dessuten spist allerede. Som man kan tenke seg ble det en amper stemning etterhvert fordi de mente nå at jeg var blitt uhøflig. Jeg stilte for mange intrikate spørsmål, gad vite. Og ikke skal jeg legge skjul på det heller; i disse politisk korrekte patetiske tider, ble jeg nok oppfattet som ufin når jeg stilte spørsmål rundt den egentlige årsaken til at de møttes der den kvelden: ektefeller inkludert. Var de kanskje der for å kose seg? For et budsjett må de vel ha i sånne tilfeller. Det tok i alle fall ikke lang tid innen de alle hadde bestilt middag på «Cesar». Og hva gjelder den egentlige årsaken til dette møtet så var det ingenting som tydet på at noen var skuffet over det manglende fremmøtet.

Makan til slapp-fisker! Her kunne de ansvarlige ha forberedt seg ved å dele ut enkle dingser med Høyre-logo samt info om møtet. De kunne ha gått stripa; hovedgaten opp og ned et par ganger og ville dermed ha møtt adskillige nordmenn som nok ikke hadde takket nei til et avbrekk på en stille fredags kveld. Og mange er jo dessuten trekk-fugler og burde fremdeles være interessert i høstens valg.

En person møtte opp. Undertegnede. Og hun fikk pes fordi hun stilte spørsmål ved Høyres seriøsitet. Som en kvinne (en ektefelle) sa det: « Du må jo gi dem en sjans».

Det er valg om seks måneder. Skal Erna komme i havn kan hun ikke ha denslags døgenikter representert i utlandet. Som et apropos kan nevnes at på bok-kafeen var samlet flere dusin unge og eldre nordmenn til et treff arrangert av et eiendomsfirma. Kun ti meter bortenfor.

Jens er en arrogant og sleip ål. Men det skulle ikke forundre meg om Høyre og Erna driter på draget denne gangen også. Høyre – partiet for de spesielt interesserte. Der legning og preferanser står sterkere enn evnen til å styre.

Nordmenn: Når de gamle tar seg til rette i syden

Idag skal jeg fortelle en historie som mange ikke har hørt. Ja, det fordi du ennå ikke er kommet i den alderen at du omgås personer i denne aldersgruppen. Den aldersgruppen som gradvis har fått byttet både hjerte og nyrer i en alder av 85 år. Disse som allerede har feriert det meste av vinteren i Spania de siste 20 årene.

Her jeg bor i en aldeles sjarmerende liten by på Costa Blanca, etter å ha feriert på Solkysten lenger sør i landet i mange år; helt siden jeg var i midten av 20 årene, faktisk. Her er jeg nå innlosjert på et typisk gamle-hjem. Jeg bestemte meg tidlig for å undersøke forholdene her; ikke for kun min egen skyld for et mulig sosialt samvær, men etterhvert gikk det opp for meg at her nede var det mange og nyttige opplysninger å hente om Ola og Kari. Og Jonas Støre som jo mener at alt er så såre vel i helse-Norge burde overvintre her nede i et par måneder; for da vil han lære mye om de gamle og bitre og livstrette menneskene som kaster seg på en pace-maker i en alder av 85 år. Min historie om denne kvinnen er sann og er tidligere omtalt her.

Historien er oppsiktsvekkende i den grad jeg mener det er surrealistisk å tro at man kan kjøpe seg til alderdom; og da i Norge spesielt fordi vi har så mye penger å rutte med. Ja for vi har masse penger i bingen, og vi forlanger at det blir brukt på oss - og da stadig lenger opp i årene. Selvom jeg ikke tror at en 85 år gammel mann eller kvinne i Norge ville bli prioritert i helse-køen for å få et nytt og kunstig hjerte. Og siden det vel koster flesk er jeg av den oppfatning at det heller ikke bør tilbys. Døden er allikevel ikke unngåelig.

I Spania, her disse rehabiliteres etter en sånn operasjon ville de aldri ha råd til å gi dette tilbudet til sin egen befolkning og derfor ser man heller ikke 85 år gamle kvinner og menn vandre gatelangs med rullator eller ta seg en kaffe på en bar. Disse som vi ser her er norske; bitre og livstrette. Mange av dem er ikke engang sympatiske og utstråler en lede som kan ta luven av åndsfriske og fremdels livsglade mennesker i sin beste alder.

Jeg har altså tatt initiativet til å undersøke disse menneskenes livskvalitet her nede; der solen skinner konstant. Har oppsøkt sjømannskirken som ikke lenger kan sies å være et ly for sjømannen, som for lengst har kommet seg på land. Det etter at rederiene ikke lenger så seg tjent med å ha dem som arbeidstakere. Filippinere var liksom billigere i drift. Og da så!

Så her nede der jeg overvintrer er sjømannskirken blitt et substitutt for gamle; bitre og livstrette mennesker som nok aller helst så at livet ebbet ut fortere enn det gjør. Her snakker presten litt; og bare litt om Jesus. Såpass lite at de gamle sukker og sier: «var det alt!» - etter at presten har gitt dem et lite innblikk i en historie om de tre konger etter lørdagsgrøten; som er proppet med kli og en stor neve rosiner for at de gamle endelig skal få gått på do. For er man kommet i denne alderen så holder det for mange med en skive ost til lunsj. Og da får tarmen svært lite å jobbe med.

Så de gamle de promper og sover, sover og promper. Når de kjeder seg sitter de og drar møblene over det marmorerte gulvet. De fleste er enslig og ikke vet jeg godt nok, men for meg forekommer det meg at det er de gamle menn som er verst. De er bitre de! Og siden de er feite mange av dem og gir blanke i å holde seg i form og har øl-mager i tillegg, så store at det ikke finnes ord for det så drar de selvsagt ikke damer - og det er vi fremdeles selv om vi passerer 85 års alder. Damer altså.

Så de promper høylytt uten skrupler. Og her er det så lytt at man kan høre en knappenål falle. Og det oppdager man ganske fort. Og da finner jeg det ganske kuriøst at de i tillegg ronker og skriker i naborommet, ja, for her bor man jo som høns i bur. Og da er det ikke ålreit og skrike ut sin orgasme så alle og enhver hører det. Men det gjør enkelte menn unektelig, og det forekommer meg at de mangler integritet. Og da driter de i om de promper høylytt. Eller gir fra seg andre primitive lyder. Det blir en demonstrasjon på sin manglende respekt for sine medmennesker. Uten tvil.

Så skulle du ha kommet på ideen om og selge kåken i Norge for å bosette deg her nede i sydens sol og bekvemmelighet på dine gamle dager, så må du også ta i betraktning at da får du naboens gjøren og laden problematisk nær innpå deg. Og spør du meg, ville jeg aldri finne på å bo på denne måten lenger enn nødvendig. Og den tiden er vel sier og skriver nær opp til 3 måneder hver vinter. Mellom desember og mars.

Borte bra, men for all del – hjemme er tross alt best!

Nei, «ærlig talt», Carl!

Nå har jeg skum-lest boka di, Carl I, og ærlig talt; er Frp et innvandringsfiendtlig parti eller er det ønsketenkning fra vår side? Du nevner ikke dette temaet med ett ord i boka di som kom ut i 2007. Der refser du imidlertid Hedstrøm og Kleppe for å holde talk-show. Ja, jeg var faktisk til stede på Kolbotn dengang da de holdt en av sine utmerkede taler. Der temaet var ganske riktig innvandring. De proklamerte for oss som hadde møtt opp og det var slett ikke mange. Men pressen var der og filmet. Det var dengang Hedstrøm & Kleppe sa at muslimene føder så altfor mange unger. Det begynner å bli noen år siden dengang og mye har skjedd. Negativt. Og ikke bare det men muslimene er i fokus som aldri før. Ikke minst etter at Frogner-gutten Breivik slo til.

Ja for det var jo ikke Frp han angrep, men indirekte partiet som stadig trekker seg fra tidligere uttalelser. Vi kjenner jo godt til Siv's uttalelse om snikislamisering. Og nå altså at hun ikke har noe imot multi-kultur. Ja er det kanskje sånn at noen har hvisket henne i øret at denslags ikke vil få henne inn i regjeringskontorene? Ja, at hun som lederen for Frps søsterparti i Danmark ikke har ryggrad?

Etter at du gikk av var partiet på topp med 30% oppslutning. Du sier at det bare kan gå nedover; og nedover gikk det gradvis etter at Siv Jensen overtok vervene dine. Men ærlig talt Carl; er det kanskje tilfeldig? At det går nedover med Frp? Når du altså ekskluderte Hedstrøm og Kleppe den gang for å fortelle folket sannheten? Den sannheten har jo vitterlig fått bein å gå på. Vi har fått et regnskap som tyder på at det koster å inngå avtaler med oljesjeikene i midt-østen. Vi har fått en Brochmann-rapport som taler sitt eget og særdeles ærlige språk. Vi har fått et europa som nå er i harnisk over å bli overkjørt av sine egne ledere. Høyre-radikale grupperinger dukker opp som paddehatter. Høyresiden i politikken blir sterkere for hvert år i alle land i europa. Gradvis har de bemerket seg, akkurat som Frp i sin tid. Men i motsetning til Danmark som nå igjen er på nedover-bakke fordi de trodde alt gikk på skinner, så har vi fremdeles ikke avklart forholdet vårt til den problematiske innvandringen av muslimer. Det nærmer seg et avgjørende valg og spør du meg, ser jeg ikke bort fra at de borgerlige; les: Høyre og Frp vil rote seg bort atter en gang. Ja som de gjorde i 2009.

Det er ikke skattenivået folk er opptatt av. Det er innvandring. Erna har ikke lyst til å være ekkel. Siv tør ikke hun heller, legge seg ut med Erna, for det vil hindre henne og holde seg på godfot med henne. For Erna er grei hun, så lenge Siv danser etter hennes pipe, og så mye «jern» i henne er det da ikke heller. Nei, dessverre tror jeg ikke på borgerlige overtakelse til høsten. Så lenge Høyre ikke vil bryte med handlingsreglen og så lenge Siv går stille i dørene og unnlater å tale velgernes språk. Partiets velgere; ja så tror jeg minsanten Frp kommer til å gjøre det dårligste valget noensinne denne gangen.

Synd forresten at Per Willy Amundsen forsvant over natten. Han hadde i allefall guts nok til å kalle en spade for en spade. Men han ble vel forflyttet han også? Du hadde jo ikke sansen for at en eller annen foran et valg mente at asylsøkere skulle interneres. Hvorfor ikke det? Vel. Ærlig talt så tror jeg du i boka di manipulerer. Du velger å fremstå som myk. En mann som gjerne feller noen tårer. Men ikke en gang kan jeg se at du snakker til de egentlige velgerne dine. De som har ett fokus og kun det: få stoppet innvandringen av muslimer.

Nei, du fikk vel så mye pes i din tid at du er blitt det som Valla skulle ha seg frabedt å bli kalt – en pusekatt. Og nå som du har lagt politikken på hylla og forholdet til din arvtager fikk seg en alvorlig knekk for ett par år siden, så er det vel like godt å fremstå som den hedersmannen du ønsker å være. Og da må du oppføre deg som det for å holde deg inne i varmen. Og da, ærlig talt nytter det ikke å snakke nedsettende om «folk». Og du vet hvordan det er; man blir gammel og blir som barn igjen. Barnslige og godslige tullinger; som glemmer snart det ene og snart det andre.

Nei, ærlig talt!

Ex-muslim har noe å si oss

I Spania bor en pakistaner; en vantro muslim etter Muhammeds beregninger. Han er asylant siden 2010 og nå skal han ha laget en muhammedsnutt på youtube. En islamkritisk sådan. Han ønsker fortelle oss det vi allerede vet men har godt av å bli påminnet om. At Muhammed var en morder og pedofil.

Belgia økte i begynnelsen av desember ifjor terrorberedskapsnivået til alvorlig. Årsaken til dette befinner seg altså i Spania. Derfra har man formidlet at en ny islamkritisk film er på trappene. Denne filmen er produsert av Imran Firasat som altså har laget en trailer på flere språk; der han selv figurerer i Madrid på Plaza de Colon, med det spanske flagget som bakgrunn.

Han sier i filmen at «hvis vi finner sannheten om Muhammed, kan vi finne sannheten om islam». Og dette: «var Muhammed en profet sendt av Allah eller var han en overgriper mot barn og en morder». Med andre andre ord det ene utelukker det andre, som jo er enkel matematikk.

Det er jo nesten så en kan ha lyst til å trykke Firasat til vårt kristne bryst. Og etter som tiden går og når det blir stadig flere muslimer som finner veien til sivilisasjonen i europa; vil vi gradvis se at skylappene deres forsvinner i takt med kristen opplysning.

I Spania er man usikker på hvordan denne mannen skal behandles. Man etterlyser juridiske motiver for å slette hans asylstatus. For Firasat blir forfulgt i Pakistan og har mottatt drapstrusler. Ergo nok til at han hadde fått helte-status i vårt land. Han mener sogar at islam som en organisert religion bør gjøres ulovlig. Så da er steget videre vil jeg tro, for dem som finner det fornøyelig å brenne boka deres så papiret knitrer. Og asken spres for alle vinder. Good riddans!

Fido vil ikke leke

Men det vil kameraten som tilfeldigvis lufter eieren sin. Hunder er intelligente og de er smarte. Får de mat så legger de seg flate. For eieren. Eller den som på tidspunktet vokter den. Eller trodde du at det var hunden som vokter deg?

Fido har fått en orange ring av plast i julegave. Nå skal den prøves ut på det store jordet utenfor her jeg bor. Eieren kaster ringen og som hunder flest så løper de etter alt som beveger seg. Hva enten det er en fugl eller en mus. Og fargerike ringer er vel å anse som teite objekter i hundens øyne. Men den forstår når eieren vil leke; og da vil den legge seg i selen som for tilfelle er løsnet. Og da er det helt andre motiv som står i hodet på hunden. Ja om den fikk velge selv så hadde den løpt så langt den bare kunne. Men så smart er den, at når eieren roper så betyr det giv akt. Og såpass forstår den også at forsvinner eieren så forsvinner matfatet. Og mat det spiser hunden. Men ikke bare det, finner den en hundelort på sin tisse-tur så gomler den litt på den også. For er det noe den er opptatt av så er det å fylle magen. Uansett hva det er. Trodde du kan kanskje at Fido bryr seg om konfekten du fikk til jul? Som du i din elskverdighet stapper den full med når den sitter der og ser bedende opp på deg?

Nei, Fido gjør det som faller den inn. De siste årene er det blitt populært å berømme den med godbiter. Du ber den komme tilbake til deg og den vil alltid gjøre det hvis du engang har lært den at den da vil få noe godt. Ja, som sagt om det så er en hundelort vil den komme tilbake når du roper. Du bør trene hunden tidlig når den er valp. Du bør være klar på at du er sjefen. Og da er det viktig at du er konsekvent.

Her på jordet foran huset der jeg nå bor har jeg hatt fornøyelsen av å være vitne til hundeeiere som enten allerede har forstått dette, eller hundeeiere som klart viser tegn på å ha lest noe om hundeoppdragelse, men som ikke helt forstår hundens personlighet. Fido som fikk en orange plast-ring til jul, har gjennomskuet eier og gidder ikke være med på leken. Eier gjør seg interessant og tar sats foran øynene på Fido, som for lengst har forstått at den må spille med. Ringen kastes opp i luften - og Fido som er smart gjør et kokett hopp i luften og setter av gårde. Endog i retning av den orange ringen. Men hva skjer? Han løper forbi! Hvor? Jo, bort til den nærmeste grønne tua som stinker av piss. Etter andre hunder. Der setter den snuta ned i graset og der blir den stående som en annen idiot.

Apport, skriker eier. Ingen respons. Eieren går bort, sier nei og drar Fido i båndet. Bort fra det stedet som Fido aller helst vil snuse på. Og snuse det er hunder veldig glad i. Spesielt i andre hunders romper. En hundetype som er kjent for å være en kåt jævel er puddelen. Store og små, de hopper på det meste. Om det så er beinet ditt så er de helt fra seg av begeistring.

Men så var det Fido. Han har nå gjentatte ganger demonstrert at denne orange plast-ringen den er kjeeeedelig! Han gidder bare ikke være med på leken. Eieren blir sur og slår den lett på snuta. Fido skuer med et uskyldsrent blikk tilbake og vil gjerne si noe - men får det ikke til.

Men så skjer noe. Fido er plutselig ikke lenger alene på jordet sitt. En stor puddel kommer byksende. Og han er leken. Fidos eier tenker som så at den idioten av en Boxer som så demonstrativt har neglisjert hennes innspill (boxere er forøvrig ikke dumme, jeg vet det) hun kaster den orange plast-dingsen nå - for å glede den nyankomne puddelen, som mer enn gjerne er med på leken. Ser man det ser man det! Puddelen Pedro løper etter i kåte byks; og der – der snapper han faktisk ringen i luften. Hurra! Endelig, tenker Fidos eier. Fido står fjetret ved siden av og følger med. Ved siden av eieren sin. Apport roper Fido, eh... eieren. Hva skjer? Puddelen Pedro legger fra seg ringen oppe i buskaset. Snuser litt; og så ? Jo - nå løfter den på det ene benet – og tisser! På den orange ringen! Det er så en kan gi seg ende over.

Og den orange ringen er det ingen som får tak i. Den sitter heretter nå fast i kjeften på Pedro - som kommer når det ropes, men som stikker av i det den vet at ringen vil bli tatt fra den.

Norske kjerringer i syden – nok en gang

På slutten av 80-tallet dengang vi vurderte å bosette oss på Costa del Sol var kysten et underholdende sted å være. Piano-barer og andre typer musikk-barer poppet opp som paddehatter. En kveld kunne man gå en løype opp i området rundt byen Fuengirola og nyte levende musikk alt fra 70-talls-låter til jazz. Alle hygget seg uten tvil. Så kom finanskrisen på slutten av 80-tallet og folk, og da som oftest dem som hadde satt det hele i gang, nemlig britene de dro hjem av ymse grunner. Så også undertegnede; og godt var nok det.

Her jeg overvintrer skal man idag lete lenge etter en britisk musikk-bar. Byen er befolket av få spanjoler men mange hollendere og nordmenn. Gaaaamle nordmenn. Eldgamle nordmenn. Og de skal ha seg frabedt litt musikk om det så kun var i helgene. En brite sa til meg, at han fikk ikke «lisens» av myndighetene her - «på grunn av bråk». For etter klokka 20 burde det være tyst om de gamle får bestemme; og det gjør de tydeligvis her.

Men et tips hadde vi fått om en bar langs stripa. Stripa er døpt om av undertegnede; fordi det der sitter fullt av alkiser hele dagen og glor. Utelivet etter at solen er gått ned har jeg ingen ide om, men vi bestemte oss for å undersøke nærmere et sted der musikere kunne komme å jamme. «Jam-session» som det heter på det språket. Vi slo oss ned og ble møtt med et ønske om at vi ikke måtte gå; gutta skulle bare ha en liten pause. Dette er ikke folk som får betalt normalt sett. De spiller gratis.

De startet opp med «Back in the USSR» om noen husker den. Deretter nok en rocka låt av The Beatles. Publikum var jo tross alt klienter fra den tiden. I bakgrunnen satt en gruppe på 3 kvinner. Norske. Og herregud å de skravla. Den sto ikke stille. Men ikke nok med det de fortalte hver sin historie og denne kunne oppfattes som svært privat til tider. Den ene sa f eks: «som om ikke jeg burde vetta det, jeg som har jobba i Barnevernet».

Bak oss satt et engelsk par; nærmere 60 enn 50 av utseende å dømme. Musikerduoen gjorde en fatal feil da de inviterte oss til å komme med ønsker. Det ble snart klart. For det tok ikke lang tid innen missis'en fra Engand skrek - «Santana»! Det ble stille fra scenen og de var slett ingen amatører på gitarene sine gutta fra Great-Britain. Men da ble det stille, gitt. «Eh, any other suggestions?» - «Why not Santana», argumenterte kvinnen atter en gang. Gitaristen innså hvilken brøler han hadde begått ved å invitere til ønske-konsert. «Could we come back to that, do you think?» - «What about Eagles then», hun hadde ikke tenkt å gi seg. - «Well (et sukk kunne registreres) let's figure it out and do a Johnny Cash instead, ay». - «Well okey then, as long as you do Eagles later on», svarte kjerringa mutt.

Johnny Cash sto som et skudd i lokalet og i bakgrunnen, som vi ikke kunne se fordi vi satt med ryggen til, ble det stadig mer støyende. De 3 norske kjerringene fra Norge hadde nå samlet seg om the English one, og nå tok de for seg av det de mente kunne være et passende sted og gjøre sine gymnastiske øvelser. Like foran inngangsdøra. De skrek og hylte som noen ville bavianer.

Og ikke nok med det, men da jeg omsider snudde meg for å få et bedre blikk over bråket, snudde mannen til den engelske kjerringa seg og sa muntert (skrek inn i øret mitt) «that is my wife»! - Han var så stolt over å proklamere dette at det ante oss at dette stedet nok ikke var noe for oss, tross alt. Brune steder kan være fornøyelige nok. Det er nok av opplevelser å ta av på sånne steder. Men dette!

Vi holdt forøvrig kjeft om vår egen nasjonalitet; og det var ikke med lite flau smak i munnen vi rømte stedet. At norske godt voksne kvinner kan oppføre seg på denne pinlige, perverse måten er vanskelig å akseptere. Selv forlot jeg stedet med en bemerkning fra en nordmann friskt i minne; han har bodd der nede siden 1996: «På det stedet setter i allefall ikke jeg mine ben»!

I Spania er det topp å være – men hvor lenge varer det?

Her jeg oppholder meg på Costa Blanca har jeg de siste ukene registrert at ting er i gjære. Og tanken er ikke bekvem. I alle fall ikke hva gjelder nordmenn som har satset pensjonen sin og alt de eier på å gjøre spanjol av seg. Jeg får et behov for å advare.

Og advarselen kommer fra en som en gang vurderte det samme. Og som nok ble saved by the bell; som betyr at jeg i aller siste liten havnet i en situasjon som nok reddet både meg og min datter. Aldri så galt så godt for noe som det heter. I en situasjon i livet når du ikke tenker klart, for å bruke en klisje, falt jeg for fristelsen om å endre livet mitt; uten å tenke klart nok over konsekvensene.

I de senere årene hører vi om barn som blir uskyldig ofre for ikke gjennomtenkte ideer om et liv som vil avgjøre deres fremtid. Barnevernet er sterkt engasjert her nede. Indirekte. Det norske som ikke har et ansvar for fastboende familier her kan ikke gjøre noe for alle disse ungene som etterhvert vil gå for lut og kaldt vann. Det behøver ikke nødvendigvis være uansvarlige foreldre som i utgangspunktet får problemer. En enslig mor eller far eller et par med barn kan ha store planer for barna sine. De tenker skole og utdannelse og kan ikke se at barna vil lide i andre miljøer selv om kulturen ikke er lik den norske. Men spør du meg tenker de ikke på det tidspunktet i livet sitt særlig lenger enn nesa rekker.

Og spør du meg burde barnevernet settes inn allerede når foreldrene tar barna ut av norsk skole straks innen det blir klart at de planlegger et liv i sydens sol og varme. Det burde settes inn tiltak for å advare. Advare mot drømmen, som etterhvert for de aller fleste vil falle i grus. Dette gjelder vil jeg mene alle kulturer som velger å bosette seg i land de ikke umiddelbart føler seg bekvem i. Hva enten det er muslimer fra midt-østen som ikke finner seg til rette i kristne kulturer eller nordmenn som tror at de vil passe inn uansett.

Mitt barn gikk i spansk skole. Miljøet var tildels spansk da hun etterhvert hadde spanske venner. Og for meg var det viktig å bli integrert så fort som mulig. Snakke språket; bo i spanske strøk. Her på Costa Blanca blir de norske barna henvist til norske statlige skoler. Det blir for noen en strek i regningen. At barnet ditt vokser opp og fullfører norsk videregående uten å kunne tilfredsstillende spansk er ikke bra; for å uttrykke seg mildt. En ungdom i en statlig norsk videregående har kun to timer spansk i uken. De snakker engelsk så fort de får en sjans. For engelsk er tross alt det språket alle «kan».

Erfaring viser at disse når de kommer i opprørsalderen i tenårene ikke føler seg hjemme i Spania. De har norske venner men siden de ikke snakker språket godt nok vil de ha problemer med å finne seg en bra betalt jobb. Så de drar tilbake til Norge for å studere. Mens foreldre og søsken blir igjen i landet. De har jo tross alt etablert seg her. Og det de engang investerte i en bolig blir det nå bare vanskelige å få igjen siden boligprisene synker dag for dag. Økonomisk vil de tape hvis de skulle få hjemlengsel.

Så har du de gamle som ikke jobber. Eller uføre som nok ikke er så uføre at de ikke kan nyte livet. De er jo tross alt ikke lenket til en rullestol selv om de mottar uføretrygd. Mange årsaker til at de ikke makter å jobbe. Disse signaliserer overfor arbeidsløse spanjoler - som nå oftere og oftere må gå fra hus og hjem - at noen har det bra og faktisk langt bedre enn spanjoler nå kan drømme om. De vandrer gatelangs og bedriver et slaraffenliv på barer og kafeer på dagtid. De gir til kjenne at de nyter livet og solen og strandlivet når været tillater det. De legger igjen penger både her og der og signaliserer igjen at det er forskjell på oss og dem. Nordmenn og nordeuropeere som har flyttet hit en gang har bidratt til å holde hjulene i gang her i mange år. Gleden var i mange år gjensidig. Men nå er det slutt. Og hvis spanjolene oppdager at de etterhvert kun holder liv i oss ved å gjøre det komfortabelt for oss, vil de etterhvert avsløre at de føler seg utnyttet.

Disse som har løpt bena av seg for å gi oss service vil etterhvert innse at de blir behandlet som slaver. Og når humøret svikter uansett nasjonalitet så kan det bli ubehagelig å være nordmann i et land der vi ikke forplikter oss. Når vi lever et bedagelig liv fra morran til kveld. Uten å strekke oss lenger enn til å befale eller kreve vår rett for hver euro vi legger igjen. Vi kan alltids avslutte med et «por favor», men jeg er skeptisk til hvor lenge dette vil vare. Hvor lenge vi nordmenn og spanjoler vil komme til å være på samme «lag».

Her nede har man etablert seg i alle yrkeskategorier. Ikke minst eiendomsmeglere som i dagens finansielle situasjon har vendt oppmerksomheten mot Norge og det faktum at vi kan tilbys hus og hjem for «slikk og ingenting». Det blir stadig mer fristende og være boligkjøper og dessuten få sol og varme hele året med på kjøpet.

Når jeg går forbi aviskiosken og leser forsiden på VG i januar; der jeg kan lese over en stor blå/hvit overskrift at «det vil bli iskaldt i ukene fremover» da er det jeg tenker at det er sannelig godt at det er her jeg er. For jeg reiste fra 12 minus til 20 pluss i løpet av få timer. Med snø som lå 30 cm over bakken.

Det er da du må holde tunga rett i munnen. Å selge alt for å bosette seg fast kan komme til å bli noe du angrer bittert på. Når spanjolene ikke lenger gidder å løpe beina av seg for å tilfredsstille oss, da vil du kort sagt mistrives.

Åpne bedehusene, åpne søndagsskolene; nå!

Hørte en flott tale fra en prest her jeg befinner meg. Etter som jeg har meldt meg ut av statskirken pleier jeg ikke vennskap med presten normalt. Men det hadde seg sånn at jeg fikk meg en flott tur opp i fjellene en solfylt søndag og da måtte jeg overvære prekenen.

Han holdt en flott tale der han for det første tok opp det faktum at barna våre ikke lenger lærer og hører om Jesus. Og for det andre det faktum at kristne i deler av verden blir forfulgt. Og uten at han kalte en spade en spade så vet vi hvem som står bak denne forfølgelsen. Muslimer!

De vantro; med en bok som av Salman R kalles «Sataniske vers». Da vet de fleste hva jeg sikter til. Den sataniske boka om islam og hans budbringer, Muhammed. Denne religionen som er en fascistisk ideologi sørger for at kristne i mange deler av verden i dag føler seg forfulgt og faktisk blir drept. Dette tok presten opp på en av de første dagene i januar 2013. Dette overrasket meg og jeg takket ham senere for det. Denne presten var det to i og en mann jeg straks følte sympati for.

Det faktum at våre norske barn heller ikke lærer om Jesus er også et tema det ikke snakkes høyt om. Men vi vet at det er den veien det går og må gå når sosialistene bestemmer. Disse menneskene er gudløse og skryter av at de heller melder seg inn i en organisasjon som humanetisk forbund fordi de «tror mer på det gode i menneskene» enn en Skaper. Makan til patetisk påfunn. Når jeg ser Åse Kleveland i TV ruta er det ikke fritt for at jeg må vende meg bort i avsky.

Når Jens Brun gir seg til kjenne må jeg stikke hodet i do-skåla. Han er noe av det verste jeg kan tenke meg. Hvilken gudløs mann. Han er ikke snau heller når han er i siget på debattsidene. I Vårt Land f eksempel. Så jeg sier; se til å få åpnet bedehusene og send barna dine på søndagsskole. De elsker det. Vi elsket det også når vi kunne ta på oss penkjolen eller penbuksa den gang og heftet med stjerner i. En ny stjerne for hver gang vi deltok. Ikke at mine foreldre var religiøse, men den gang var det vitterlig kultur. Men så ble det slutt. Pakistanere slo seg ned i landet. De skulle ha seg frabedt å høre om Jesus. Og sosialistene som selv er gudløse de fikk ordnet det gradvis slik at ingen behøvde å gjøre seg kjent med Gud.

Men i de muslimske moskeene der sender man ungene jevnlig for å lære dem om de kristne vantro hundene. Dette er det ingen sosialister som reagerer på, oh no. Det har jo med frihet å gjøre ikke sant. Frihet til å tenke selv. At det er staten som har tatt over styringen er det ingen som nevner med ett ord. Så kristendomsfaget ble strøket av ukeplanen og inn kom isteden et påskudd til å lære «om andre religioner». Hvorfor? Jo, for å være politisk korrekt, selvsagt. At man ikke fikk lov til å skrike på Allah så det ljomet; det sørget den godeste Carl I Hagen for.

Det pussige er at julen som feires av kristne verden over den blir i noen muslimske land som Tyrkia velsett og beundret. Av noen som finner at nordmenns nærvær gjør dem godt. De feirer også jul i byer der nordmenn har slått seg ned. Men ikke for å feire Jesu fødsel; det er så, men hos noen muslimer føles nærværet av kristne som en forsikring om fred.

Jeg håper at med skifte av regjering neste høst vi igjen kan bli en kultur full av kristen neste-kjærlighet. Og at det må bli en slutt på dette misforholdet vi idag opplever ved at staten tilgodeser islam fremfor kristendommen. At vi som skattebetalere ikke lenger skal tilgodese de uttalige muslimske menighetene rundt om i landet. At de aldri etter neste høst mottar en krone i støtte, det er en forutsetning for at de samme gis lov til å dyrke sin ideologi i landet vårt. Vi er et kristent land med lange kristne tradisjoner. Dette må gjenopprettes. Og da bør vi starte med barna våre så fort de kan gå. Til søndagsskoler og bedehus skal vi sende dem. Vil ikke skolene stille opp med forkynnelse - får de private organisasjonene ta seg av den saken! Og støtte til dette skal de få over statsbudsjettet.

Å være pensjonist i sydens sol og varme er bærre lekkert!

Alle som har opplevd å våkne til sol hver eneste bidige dag vil hvis det er vinter bli svært bortskjemt. Personlig synes jeg det da er deilig å møte en gråværsdag inn i mellom. Norske pensjonister koser seg nok men jeg tror mange lengter hjem etter en tid. Å bestemme seg for å slette alle spor i Norge burde være en konklusjon man kommer til etter nøye vurderinger. Frem og tilbake.

Er du fastboende her (Spania) hele året skal du ikke regne med at du går foran spanjoler i helsekøen. Men er du her for 3 eller seks måneder så har du måttet betale opp mot 10 tusen kroner i helseforsikring. Den hel-årsforsikringen du betaler noen hundre-lapper for gjelder kun 45 dager. Den tiden du regner med å være i Spania eller andre steder utenfor Norge er ikke dekket av forsikringen. Det må du huske og ikke ta sjanser. På at hvis du skulle være uheldig å bli syk; og er du gammel med et hjerte som hopper litt rundt i kroppen ukontrollert så bør du tenke klokt.

Og smarte er det visst flere og flere som blir. Er du derimot en idiot og lytter hengivende til en bløffmaker som Støre eller Stoltenberg, da får du skylde deg selv. Skal du ikke utenfor Norge bør du vite at det er ikke alle som blir prioritert i helse-køene, som bare topper og topper seg med de førnevnte bløffmakerne. Men skal du tilbringe mer enn 45 dager i syden, så kan du tillate deg å spekulere.

En kvinne jeg møtte før jul fortalte meg at hun ett par dager tidligere hadde fått innoperert en pace-maker. For noen ti-år siden var dette en sensasjon. Nå gjøres visst dette mens du koser deg med Hjemmet eller Allers over noen få timer. Denne kvinnen var 85 år, men ingen gammel åndsfraværende olding. Langt derifra. Hun var svært oppegående. Kvikk i hodet som man sier. Og moret seg over at hun hadde kjøpt seg en stokk. For det så liksom litt fancy ut. Så legen i Spania hadde ment at det kunne være en god ide å legge henne inn og det på dagen. Og tatt det faktum i betraktning at hun nå har en plastikkdings i kroppen som sørger for at hun kan fortsette livet sitt. I sydens sol og varme. På en cafe med ett glass Chardonnay med gode venner. Så var det blitt en super-god investering for fruen fra Molde.

Hun hadde vært på et norsk legesenter her nede. En norsk klinikk. Hun har vært plaget av høyt og lavt blodtrykk og var en natt blitt bekymret. Legen som undersøkte henne mente at jo, her burde det reageres. Smak på det ordet: REAGERES. Tenk deg at du derimot sitter hos fastlegen din i Norge. Han sier at «vi burde vel sende deg til en undersøkelse, her gir jeg deg en rekvisisjon til sykehuset ditt». Hva skjer da? Hvis du følger litt med så vet du at du da først vil få en time etter forhåpentlig et par tre uker. Og da vil sykehuset hevde at de er innenfor fristen; som Jens har bestemt at de skal holde. Deretter sier de kanskje; gå hjem gamle mor, ikke ring oss, vi ringer deg! Ja, tenker du det blir vel om et par dager det da? Oh no, sykehuset ditt har ikke lenger noe press på seg for å få deg på benken. Det kan faktisk gå både vinter og vår; bokstavelig talt, har vi hørt og lest. Og inn i mellom dør folk i «helse-køen» som er blitt lenger enn lang; etter denne sosialistiske regjeringens gjøren og laden.

Mange må først erfare dette i Norge. Men mange er nå også bevisst på at denslags kan omgås. Ja, la oss si at du er en gammel dame på 77 år; som vet innerst inne at hjertet det er svakt. Og at ditt opphold hver vinter kan forårsake at du trenger legehjelp. Ja ikke bare det, men innleggelse på sykehus. Hva gjør du da? Du ringer den norske klinikken her nede når du føler at tiden er inne, og får rekvirert en ambulanse. Han tar deg deretter til ett sykehus der den norske klinikken har gode kontakter. Gud bedre, du har jo betalt 10 tusenvis av kroner til If kanskje, for ett opphold på 6 måneder og da skal du ha valuta for pengene, mener nå jeg. Har du derimot kun et europeisk helsekort har du ingen rettigheter fremfor spanjolene selv. For da er det snakk om behandling på et offentlig sykehus. Og i disse dager går sykehusene i Spania på samme sparebluss som det svært så rike Norge.

Men har du kjøpt deg helseforsikring utover de 45 dagene som en hel-årsforsikring gjelder for, så kan du regne med at da vil du kunne starte et helt nytt liv om du tilfeldigvis befinner deg i et land som Spania. Og i motsetning til legene som har fått streng beskjed om å la oss gå for lut og kaldt vann på norske sykehus, de kan nå med med våre dyr-kjøpte helseforsikringer i Spania spekulere. Ja for drypper det på presten så drypper det som kjent også på klokkeren. For joda, gamlemor var nær døden hun; ingen tid å miste; og derfor mente vi at hun måtte legges inn prompte. Det sto om liv eller død. En leges ord er lov.

Ergo trenger du ikke bekymre deg om helse-køer; så lenge du kan surfe på dyrt betalte private norske forsikringer. Og tenk deg; det koster langt mer enn 10 tusen kroner å få innoperert en pace-maker i Norge - om du skulle hoppe på et privat sykehus. Det er snakk om good timing, my dear!

Siv Jensen er kanskje gått litt lei?

Så i Aftenposten at Siv Jensen ikke er imot annen kultur enn vår egen. Men imot hva hun visstnok kaller ukultur. Først mente hun at vi utsettes for snik-islamisering. Deretter mente hun visst ikke dette allikevel. Nå mener hun at det er greit med andre kulturer enn vår egen. Med dette bekrefter hun at hun er tilhenger av multi-kultur. Men hva innebærer så dette? Det finnes ikke annen ukultur enn kultur som ikke er norsk; i vårt eget land. Hvis hun altså slår ring rundt begrepet multi-kultur, betyr dette at hun åpner opp for andre kulturer. Og da blir det et stort problem for mange vil jeg tro; siden den kulturen hun da åpner opp for er en kultur som vi er mange nå som forakter, nemlig muslimsk. Multi-kultur betyr at alle kulturer og religioner er likestilt. Per definisjon. Siv Jensen burde kjenne til hvordan det hele startet i 1974; og som er beskrevet i boka til Bat Ye'or med tittelen «The Eurabia code».

Jeg har tillatt meg å klippe og lime.

Euro-Arab Dialogue Symposia conducted in Venice (1977) and Hamburg (1983) included

recommendations that have been successfully implemented…

4. The necessity of cooperation between European and Arab specialists in order to present

a positive picture of Arab-Islamic civilisation and contemporary Arab issues to the educated

public in Europe.

The Euro-Arab Dialogue (EAD) is a political, economic and cultural institution designed to

ensure perfect cohesion between Europeans and Arabs. Its structure was set up at

conferences in Copenhagen (15 December 1973), and Paris (31 July 1974).

The principal agent of this policy is the European Parliamentary Association for Euro-Arab Cooperation,

founded in 1974. The other principal organs of The Dialogue are the MEDEA Institute and

the European Institute of Research on Mediterranean and Euro-Arab Cooperation, created in

1995 with the backing of the European Commission.

In an interview with Jamie Glazov of Frontpage Magazine, Ye'or explained how "in domestic

policy, the EAD established a close cooperation between the Arab and European media

television, radio, journalists, publishing houses, academia, cultural centers, school

textbooks, student and youth associations, tourism.

Church interfaith dialogues were determinant in the development of this policy. Eurabia is therefore this strong Euro-Arab network of associations - a comprehensive symbiosis with cooperation and partnership on policy, economy, demography and culture."

Eurabia's driving force, the Parliamentary Association for Euro-Arab Cooperation, was

created in Paris in 1974. It now has over six hundred members - from all major European

political parties - active in their own national parliaments, as well as in the European

parliament. France continues to be the key protagonist of this association.

Siv Jensen lefler nå med partiet Høyre; for å få en plass i morgendagens regjering. Lover dette bra, da?

Kong Harald idag - og imorgen

Ser av et innlegg på document.no at Kongens tale i år er blitt kritisert for å være, ja, skal vi si - politisk korrekt?

Det spørres der om Kongen har nok innsikt til å holde en tale til folket overhode? Jo, foratte han har visst tråkka i salaten den godeste Harald. Det ække greit å værra konge heller da, i et kongerike som Norge. Og nå om dagen skal han jo representere Jens og gutta-boys, ikke sant? Og da er det ikke greit å holde tunga rett i munnen. Det var jo ikke en kjeft som åpna den når den patetiske imamen nede på Grønland, da han fikk besøk av selveste Dronningen, nektet å ta henne i hånden!

Gåre'an? Ja visstnok fikk hun ingen sympati dronningen vår, da hun pliktskyldigst tråppa opp i moskeen der nede på øst-kanten. Ja personlig har jeg sagt her; at jeg selv etterhvert aldri satte min fot østenfor Stortorvet. Et hakk nedenfor kan du hoppe på trikken; og gjør du det kan du få gåsehud av mindre. Det blir litt som i drømmen der du plutselig befinner deg på et sted uten at du vet at du har beveget deg overhode. På trikken fra Storgaten kan du få gåsehud, der! Da befinner du deg plutselig i midt-østen, if you get my drift! Eller Somalia.

Så dronningen vår, Sonja hun fikk i oppdrag å være dronning også; for noen hærsens uhøflige muslimer; for en dag. Stakkars menneske sier jeg, det er ikke lite vi forlanger heller da. Og Sonja, hun har jeg faktisk respekt for. Kanskje kommer det av at vi har noe felles. Stamfar kanskje? Nei, spøk åt side. Sonja er født i Krepsens tegn hun som meg. Og hun har en stridig datter som er Jomfru, som meg det også. Og da, blir vi liksom litt kompiser vi, Sonja og jeg. Ja, det med felles stamfar er mer nærliggende enn det høres ut som. For som min familie på morssiden var fra Telemark var også Sonjas aner derfra. Men la nå det stå sin prøve.

Kong Harald fikk altså pes i et innlegg på doc.no der han skal ha sagt at «man må passe seg for noen spesielle mennesker her i landet». Og er det noe vi høyre-radikale er såre for så er det påstander om at vi tilhører en Ond slekt. De høyre-ekstreme, gad vite. Og her har visst Harald tråkket i salaten så det skvatt i dressingen. For jeg forstår skribentens undertoner av indignasjon. For der er vi totalt enige, han og jeg. Vi er så eitrende trøtt av disse anklagelsene som dryppes over oss som stadige insinuasjoner om ondskap a la nazisme og det som verre er. Vi er så trøtt av dere på venstre-siden at halvparten kunne være nok! For er det noen som provoserer oss – så er det f...meg dere.

Og Harald, gudene vet hvor han befinner seg i det politiske bildet! Egentlig. De siste syv årene har han måttet identifisere seg med marxist-leninister i Arbeiderpartiet. Neste år er det valg og alle med vett i behold har vel en anelse om hvordan vinden vil snu den dagen - da folket forhåpentlig igjen går til valgurnene for å ytre sin sak. Da får vel Harald et problem natten noen måneder etter det igjen; vil jeg mene. For da føler han seg kanskje noe ubekvem vil jeg tro - etter at han kom med advarsler mot disse som deretter skal lede landet. Og «disse» altså vi – vi finner oss ikke å bli trakassert av Harald; uansett hvor kongelig han er. Glem det!

Hanne Skartveit taler med splittet tunge

Mange av VG's lesere er nok fornøyd med hennes innspill i etterkant av 22/7-2011. Hun har fått mye spalteplass og hun var raskt ute med å være talerør for avisen ved å hevde at statsminister Jens Stoltenberg burde ta sin hatt og gå. Fordi som hun mener på avisenes vegne: han har ansvaret for at det skjedde det som skjedde; og derfor bør gå etter vanlige prinsipper om ansvar.

I ettertid har jeg lest hennes stadige påminnelser om dette og hint. I lørdagens essay sier hun dette igjen, men hun tar rollen sin som objektivt talerør for VG ikke så vi tror henne. Hun tar for seg Anders Breiviks rolle og det faktum at han hadde til hensikt å sprenge Skup-konferansen i Tønsberg i lufta. Der 700 journalister feirer seg selv hvert år. Ja, mange nordmenn ville nok mene at det ville være på høy tid å sette fokuset på disse budbringerne som få av oss idag tror på. Derav opplagstall som synker år for år. Derav blogger som har tatt styringen med å fortelle folk sannheten om dagens samfunn og våre politikere som er korrupte.

Skartveit filosoferer over det faktum at 700 journalister hypotetisk etter et raid på Hotel Klubben ville ende opp som brannskadede journalister. Ja, mon det. Videre går hun og lurer på om vi deretter ville slutte å fokusere vår mistillit på de samme om så hadde skjedd. Nei, sier hun, selvsagt ville vi fortsette å fokusere på dagens venstrevridde vakt-bikkjer. Så hva var liksom vitsen, spør hun.

Hun spør etter hensikten med å bedrive terror. Og om denne kan vinne. Nei, sier hun, det er dersom vi endrer debattform og våre demokratiske verdier at «terroren vinner».

Skartveit burde innse med sin innsikt; at var det noen som vant med sin terror så var det Anders Behring Breivik. Han hadde nettopp som Skartveit er inne på innsett at verken demokratiske midler eller dagens «debatt-form» var veien å gå for å bli hørt. Han slo forøvrig også ned der han visste han ville gjøre mest skade. Hos dem som har kødda med oss lenge nok. Hos dem som har gått bak ryggen vår og gjort landet vårt til et utrygt sted å være. Av politikere som har gitt faen i å spørre oss om vi var enige. Anders Behring Breivik fikk satt agenda, han. Han traff «dem» der ute på Utøya der de var som mest sårbare. Ingen med vettet i behold kunne ane at en ungdomsleir ville være utsatt for en massemorder av hans kaliber. Men med Breiviks mål traff han der det ville svi mest. Nemlig Arbeiderpartiet.

Ikke en moske på Grønland under fastetiden. Nei, han er ingen jihadist. Han er politisk motivert og har vært det siden han var tenåring. Han prøvde med det gode. I mange år hevder han selv. Men ingen gadd lytte. Han ble avspist og innleggene hans som aldri var suspekte gikk alltid under radaren. Fordi han aldri engang insinuerte hva han planla i de årene han satt hjemme på gutte-rommet. Men sinna var han!

At mannen er uten empati og at han nok aldri må settes fri er en sak. Men han traff «debatt-form» og demokrati akkurat der det røyner på i dagens klima. Når Skartveit fortsetter å filosofere i egenskap av vakt-bikkje og fremdeles ikke forstår dette; fremstår hun i beste fall naiv. I verste fall sørger hun for at ytterligere opplagstall synker - om hun fortsetter å surre «på dette viset».

Integritet

Hva innebærer det ordet? Respekt for våre medmennesker. Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg! Så enkelt kan det sies. Men hvor mange er i besittelse av denne omsorgen for andre? Eller ønsker vise andre den respekten de selv forventer?

Noen vil ha sterke meninger om dagens politikk og mener at den er bra nok. Og at man som kristen ikke skal bidra til å fordreie den i sin favør. Eks vis har vi en debatt gående nå mellom fru Strand og dr Stig Frøland. Han svarer på hennes innlegg, som er en kommentar til hans skepsis til at hun har tillatt muslimer og markere seg meg med ett av sine markører som er politisk; nemlig hijaben. Frøland mener at Strand kverulerer med håpløse argumenter. Hun mener at det er å vise andre kulturer respekt ved å la dem iføre seg hva som helst. For vi har jo ytringsfrihet her i landet. Og om det så innebærer at norske uniformer bør endres i takt med folks kulturelle krav i takt med denne perverse innvandringen; so be it! Mener fru Strand. Og så er det så koselig, ikke sant med dette j....farverike fellesskapet.

Dr Frøland skal ha seg frabedt denne kveruleringen som han mener fru Strand burde holde seg for god til. For i Frølands første essay om hijab og bruk at politiske signaler i møte med pasienter så dreier hans innlegg seg om pasienter i møte med leger og pleiere. Ikke om han eller hun som vasker gulvene på Oslo universitets-sykehus. Fru Strand som var gift med sønn til Einar Gerhardsen i sin tid, burde forstå dette og ikke late som om hun er dum. For er det sånn at du later som om du er dum så tyder det på manglende integritet. Er du i realiteten dum, så kan man ikke forvente annet. Og for å være ærlig så burde man dessuten innse at folk idag ansettes i hytt og pine i alle slags yrker uten å være kvalifiserte for jobben. Og da kan man ikke kalle deres dumhet for manglende integritet.

Men når fru Strand svarer dr Frøland som hun gjør, så mangler hun integritet. Hun er tross alt ansatt som direktør på dette sykehuset. Frøland får det vi kaller god-dag-mann-økse-skaft-svar. Akkurat som det vi får når vi intervjuer Jens Stoltenberg. Journalisten har gjort seg flid; tenker vi oss, og lagt ned mye arbeid i spørsmålsstillingen. Og når han insinuerer at «folket ikke er fornøyd med ham» svarer Jens, dum som han er (ja, er han ikke det da?) «nei, det stemmer ikke, sier Jens, for ingen regjering har prestert så mye og etterlatt seg ett så godt rykte som denne regjeringen». Altså et god-dag-mann-økse-skaft-svar.

Men når statsministeren svarer på denne arrogante måten signaliserer han at han mangler integritet. At han også nekter å ta inn over seg at folket mener at «ansvar er ensbetydende med straff», så viser han folket manglende respekt. Hele mannen oser av forakt for folket som han - tilsynelatende leder. Den samme holdningen ser du også hos hans nærmeste medarbeidere. Raymond Johannesen er av samme ulla. Knut Storberget gikk av med halen mellom bena og viste oss fingern etter 22/7. Men med det innrømmet han faktisk at han respekterte folket, som han da innså ikke ønsket å se mer av ham. Ikke verst bare det!

Men ta et annet eksempel. Et grovt et. Mette-Marit har tydeligvis tatt sete i sjefsstolen allerede. Hun spør verken Sonja eller kong Harald om det er greit å ordne opp sånn utenfor lover og regler. For er man høy på pæra så er man det; og da tyder det på manglende respekt for de reglene som Kongen selv har gjort gjeldende. Hun reiste in cognito ned til India og hentet et barn (eller to) som for det første ikke var lov å bringe inn i landet pga surrogat-loven, og attpåtil tok hun på seg oppgaven å sørge for å få dem inn i landet fordi homse-vennene hennes, som hadde kjøpt og betalt for disse barna ikke fikk seg visum. Kan noen fortelle meg hvor mange regler hun brøt i og med dette stuntet? At hun mangler integritet er jeg ikke i tvil om. Hun tok skjeen i egne hender som det heter. Og da viser hun folket fingern. Jeg setter meg over lover og regler fordi jeg snart er dronning; he he.

Under Kongen sitter Jens som allerede er omtalt. Og hans undersåtter de nekter å gå av. Tiltross for at selv deres undersåtter igjen; AUF'ere nå stiller spørsmål ved legitimiteten ved Utøya-leiren. Ungdommer som nå faktisk er i besittelse av integritet ved å melde seg ut. Kanskje det kostet litt, men disse som tar avstand fra AP og sine overordnede viser i iallefall at de kan tenke sjæl. Og da er det vel håp?

Spanjoler

Jeg liker spanjoler. Så lenge de er hvite i huden. I Andalucia der jeg har bodd over flere år er det historisk mange arabere. De er mørke i huden og de er som de er; respektløse overfor kvinner. Intet nytt under solen, som det står i Bibelen. På gata i Fuengirola har jeg møtt mørkhudede menn som møter meg på fortauet, gjerne i en bakgate; midt på lyse dagen som tar seg til tissen og stirrer meg inn i øynene.

Men altså spanjoler. Mitt første besøk som varte i ett halvt år på sytti-tallet var også preget av deres syn på kvinner; spesielt blonde. Det ble plystret etter deg på gaten og uttrykt ufine ord. Jeg ble derfor nødt til å lære meg spansk i en fart og de første ordene var nok disse som uttrykker stor forakt for kvinner generelt og blonde spesielt. Den dagen jeg passerte dem og svarte tilbake, tok det slutt. Også fordi jeg ikke lenger var å betrakte som turist, vil jeg tro.

Under general Francos diktatur, to år innen han døde var det løssluppent langs kysten. Han var vel lei av å holde folket sitt i ørene, kanskje? Og så hadde han vel sansen for at vi nordfra begynte å legge igjen store summer langs kysten. I Fuengirola for eksempel, reiste de seg hotellene i en fart som nok tok innbyggerne med stor undring. Pengene ga fra seg lyd i takt med at turistene stilte krav. Husker eks vis at det etter noen år ble forbudt å tute. Ja, spanjolene er et høylytt folk og liker å lage lyder. Det ble tutet med mopeder som nesten alle fikk etterhvert; og med bil-horn. Natt og dag. Det ble det slutt på. Om det var dansker eller nordmenn som sørget for dette er uinteressant. Det som er interessant er hvordan spanjolene har måttet reflektere over de kravene som de stadig ble møtt med. Av oss som ikke bare la igjen penger etter en uke eller to på ferie, men etterhvert også milliarder investert i eiendom. Luksuriøse og lekre dukket de opp enten i leiligheter eller villaer langs Costa del Sol. Det ble det mange arbeidsplasser av. Men det ble aldri så perverst som nordover i Benidorm. Der er det stygt der. Byen som blir kalt Manhattan.

Men hvite spanjoler er hyggelige og imøtekommende. At du stotrer deg gjennom språket deres det tar de avslappet. I motsetning til franskmenn. De er arrogante de! Å i helvete hva de har provosert meg. Det er sjelden jeg skjeller ut folk, men der nede? Nok om det.

Har lenge vært knyttet til Costa del Sol. Ikke lenger. Den kysten er oppbrukt og har mistet sin sjarm. Her jeg nå oppholder meg (er usikker på om jeg skal dele det med dere) i en liten by på Costa Blanca er det så vakkert at jeg vil ha det for meg selv. Dere får vel goggle da, så finner dere det vel ut. Det er et stykke fra det heslige Benidorm, så er det sagt.

Poenget med dette essayet skal være spanjolenes erfaringer med oss som stadig stiller krav til deres væremåte. Og hadde det ikke vært for at de faktisk overlever pga oss, så hadde jeg krevet av alle innflyttere at de skulle lære seg språket i det minste. Av respekt for folket her. For jeg mener det er patetisk å bli boende her fast i årevis uten å lære seg spansk. Så ja, jeg snakker brukbart spansk.

Jeg leier og vil fortsette med det. Jeg er altfor avhengig av årstidene i Norge, vår og høst. Så jeg leier av et firma som er effektive og så langt har gitt meg full valuta. Men jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg velger noe midt i mellom. For spanjolene som nok føler seg ydmyket av alle våre krav har fremdeles ikke alt under vår kontroll. Det være seg det å fremstå profesjonelt i sitt virke. Så jeg ser mellom fingrene med det. Og det i dette tilfellet er vindusvasken. Det fikser de ikke. Det å vaske skitten av vinduene kan alle. Men å få dem speilblanke det er det visst ikke så nøye med. Så vi bør nok lære dem det, også. Som så mye annet vi har lært dem i årenes løp.

Her jeg bor: åtte store vinduer var kort sagt møkkete. Det første jeg gjorde var å vaske et par av dem på innsiden. I en glassveranda. Deretter sa jeg fra om at jeg ønsket å få dem vasket. Dette burde jo vært sjekket innen man leier ut. Og firmaet som ellers fremstår effektivt, sørget straks for at noe skjedde. De kom tre personer på døren min - uten å gjøre en avtale først og det var greit. Siden jeg da var hjemme. Men hva om jeg ikke var hjemme? Jo, da har jeg forstått at da ville de bare låse seg inn. Via sin altmuligmann ansatt av kontoret deres. Dette har jeg ikke sansen for. Det er ikke normalt hjemme så hvorfor skal vi akseptere det her? Vel, det har med hvor regulert og sivilisert vi har det nordover. Og hvordan man tar det meste med et «klakkspark» som det heter på svensk, i et land som Spania. Men det er ikke greit å ikke vite hva fremmede foretar seg i hjemmet ditt når du ikke er til stede. At jeg har signalisert dette til byrået jeg bruker, det gir de tydeligvis f.... i; for idag sendte de allikevel rørleggeren hit uten å underrette meg. Møtte dem helt tilfeldig da jeg var på vei ut.

Men så var det vinduene. Vinduene, de ytterste ble huket ned og vasket innvendig og utvendig. Etter vindu nummer to var vannet møkkete slik at de resterende seks aldri ble rene. Møkka ble bare gnisset frem og tilbake. Med en klut. Det var overskyet den dagen (tilfeldigvis på det tidspunktet) så det var umulig å få med seg resultatet, men da de forlot leiligheten; etter sier og skriver 20 minutter; for her gikk det unna nemlig, så smilte de alle tre fornøyd og sa: nå skal du kunne se ut av vinduene dine. Ja, mon det. For da solen igjen smelte til og avslørte vindusvasken, var det jeg lurte på om jeg skulle le eller gråte. Og ta det opp med kontoret så jeg ingen grunn til. Vi oppholder oss i Spania og der er fremdeles innstillingen som den alltid har vært: går'e så går'e! Å diskutere i ettertid hva det betyr for deg å kunne stole på at jobben blir gjort på en tilfredsstillende måte er bortkastet energi og skaper kun frustrasjon hos alle parter. Da du først og fremst vil bli betraktet som en kranglefant. Så du tier.

Men hva gjelder avtaler bør det presiseres at avtaler helst bør gjøres ved at man ringer deg 10 minutter innen de har til hensikt å innfinne seg. I motsatt fall kan en halv time bli til flere. «Manana» er som nemlig, etter alle disse årene fremdeles et gangbart tidsperspektiv.

Ikke med vond vilje, tror ikke det, men det er det med integritet, da. Dette mangler dette folket i samme grad som vi forventer oss det nordover på verdenskartet. At nordmenn orker å forholde seg til dette som fastboende i årevis; er for meg en gåte. Derfor flytter jeg aldri hit permanent.