Idag skal jeg fortelle en historie som
mange ikke har hørt. Ja, det fordi du ennå ikke er kommet i den
alderen at du omgås personer i denne aldersgruppen. Den
aldersgruppen som gradvis har fått byttet både hjerte og nyrer i
en alder av 85 år. Disse som allerede har feriert det meste av
vinteren i Spania de siste 20 årene.
Her jeg bor i en aldeles sjarmerende
liten by på Costa Blanca, etter å ha feriert på Solkysten lenger
sør i landet i mange år; helt siden jeg var i midten av 20 årene,
faktisk. Her er jeg nå innlosjert på et typisk gamle-hjem. Jeg
bestemte meg tidlig for å undersøke forholdene her; ikke for kun
min egen skyld for et mulig sosialt samvær, men etterhvert gikk det
opp for meg at her nede var det mange og nyttige opplysninger å
hente om Ola og Kari. Og Jonas Støre som jo mener at alt er så
såre vel i helse-Norge burde overvintre her nede i et par måneder;
for da vil han lære mye om de gamle og bitre og livstrette
menneskene som kaster seg på en pace-maker i en alder av 85 år. Min
historie om denne kvinnen er sann og er tidligere omtalt her.
Historien er oppsiktsvekkende i den
grad jeg mener det er surrealistisk å tro at man kan kjøpe seg til
alderdom; og da i Norge spesielt fordi vi har så mye penger å rutte
med. Ja for vi har masse penger i bingen, og vi forlanger at det blir
brukt på oss - og da stadig lenger opp i årene. Selvom jeg ikke
tror at en 85 år gammel mann eller kvinne i Norge ville bli
prioritert i helse-køen for å få et nytt og kunstig hjerte. Og
siden det vel koster flesk er jeg av den oppfatning at det heller
ikke bør tilbys. Døden er allikevel ikke unngåelig.
I Spania, her disse rehabiliteres etter
en sånn operasjon ville de aldri ha råd til å gi dette tilbudet
til sin egen befolkning og derfor ser man heller ikke 85 år gamle
kvinner og menn vandre gatelangs med rullator eller ta seg en kaffe
på en bar. Disse som vi ser her er norske; bitre og livstrette.
Mange av dem er ikke engang sympatiske og utstråler en lede som kan
ta luven av åndsfriske og fremdels livsglade mennesker i sin beste
alder.
Jeg har altså tatt initiativet til å
undersøke disse menneskenes livskvalitet her nede; der solen skinner
konstant. Har oppsøkt sjømannskirken som ikke lenger kan sies å
være et ly for sjømannen, som for lengst har kommet seg på land.
Det etter at rederiene ikke lenger så seg tjent med å ha dem som
arbeidstakere. Filippinere var liksom billigere i drift. Og da så!
Så her nede der jeg overvintrer er
sjømannskirken blitt et substitutt for gamle; bitre og livstrette
mennesker som nok aller helst så at livet ebbet ut fortere enn det
gjør. Her snakker presten litt; og bare litt om Jesus. Såpass
lite at de gamle sukker og sier: «var det alt!» - etter at presten
har gitt dem et lite innblikk i en historie om de tre konger etter
lørdagsgrøten; som er proppet med kli og en stor neve rosiner for
at de gamle endelig skal få gått på do. For er man kommet i denne
alderen så holder det for mange med en skive ost til lunsj. Og da
får tarmen svært lite å jobbe med.
Så de gamle de promper og sover, sover
og promper. Når de kjeder seg sitter de og drar møblene over det
marmorerte gulvet. De fleste er enslig og ikke vet jeg godt nok, men
for meg forekommer det meg at det er de gamle menn som er verst. De
er bitre de! Og siden de er feite mange av dem og gir blanke i å
holde seg i form og har øl-mager i tillegg, så store at det ikke
finnes ord for det så drar de selvsagt ikke damer - og det er
vi fremdeles selv om vi passerer 85 års alder. Damer altså.
Så de promper høylytt uten skrupler.
Og her er det så lytt at man kan høre en knappenål falle. Og det
oppdager man ganske fort. Og da finner jeg det ganske kuriøst at de
i tillegg ronker og skriker i naborommet, ja, for her bor man jo som
høns i bur. Og da er det ikke ålreit og skrike ut sin orgasme så
alle og enhver hører det. Men det gjør enkelte menn unektelig, og
det forekommer meg at de mangler integritet. Og da driter de i om de
promper høylytt. Eller gir fra seg andre primitive lyder. Det blir
en demonstrasjon på sin manglende respekt for sine medmennesker.
Uten tvil.
Så skulle du ha kommet på ideen om og
selge kåken i Norge for å bosette deg her nede i sydens sol og
bekvemmelighet på dine gamle dager, så må du også ta i
betraktning at da får du naboens gjøren og laden problematisk nær
innpå deg. Og spør du meg, ville jeg aldri finne på å bo på
denne måten lenger enn nødvendig. Og den tiden er vel sier og
skriver nær opp til 3 måneder hver vinter. Mellom desember og mars.
Borte bra, men for all del – hjemme
er tross alt best!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar