Høyre vinker med lillefingern

I boka «Ærlig talt» som utkom i 2007 gir Carl I Hagen seg ende over at Erna skuslet bort den sjansen han hadde gitt henne til å ta over roret som statsminister. Intet mindre. Bondevik var toast. Det sørget Carl for ved å nekte å ha noe mer med Kjell Magne å gjøre what-so-ever. I 2005.

Han spør seg også hvordan det kunne ha seg at Erna Solberg fikk de postene hun fikk dengang og mener det var tilfeldigheter. Noe jeg sagtens kan være enig i. Selv ikke Høyrevelgere har tro på Erna. Og mange av deres kjerne-velgere vil til høsten stemme på Frp. Det gjøre de rett i. At det skal stå mellom Siv og Erna som statsminister, er det mediene som manipulerer med. Siv burde stå sterkere enn Erna rett og slett fordi hun har alt å vinne og ingenting å tape. Erna's akilleshæl er hennes behov for å tekkes alle. Hun har lært mye på de siste 8 årene med Jens ved roret. Men personligheten hennes har derimot ikke endret seg nevneverdig.

Siv Jensen derimot har en annen og robust personlighet og vil om hun får sjansen utvikle seg til å bli den standhaftige og resolutte ministeren Norge nå trenger. Riktignok har hun måttet gå noen runder med sine kolleger, men hun har ben i nesa. At hun ikke har stått rakrygget mht «snik-islamiserings» -uttalelsen er skuffende, men jeg tror at når hun først sitter der vil Erna måtte dilte etter henne og ikke omvendt - som ser ut til vil bli enden på visa - når vi får kastet Jens og hans narsissistiske venner ut av regjeringskontorene.

Det er et tankekors at Carl vervet medlemmer på Costa Blanca allerede for mange år siden. De er trofaste og godt etablert her nede. At Høyre ikke har fått ut fingern men først i 2010 (etter sigende) gjør et forsøk må være skuffende for partiets velgere. Mangler de kanskje nødvendig handlekraft? Her nede bor det hundre og ørten tusen nordmenn. Unge og gamle. Idag, 18.1. skulle det holdes et informasjonsmøte i Albir. Neste gang kommer Jan Tore Sanner nedover men da til Torrevieja. Der Carl har vært enerådende med Frp i mange år allerede.

Ved en tilfeldighet løftet jeg idag blikket opp på et oppslag som ikke kunne fremstå mer anonymt. På et hvitt A4-ark med lys blå skrift (Høyres logo) kunne jeg med liten skrifttype lese at det vil bli holdt et informasjons-møte på «Cesar». En svært anonym restaurant men nabo til den norske bok-kafeen.

Jeg ankom klokken 18.40 og ble invitert til å sitte ned ved et 5-manns bord bak et tolvmanns-bord som holdt styre-møte. Da klokken nærmet seg 19 som var annonsert som «startskuddet» for møtet der man håpet å tegne medlemmer; var jeg den eneste personen som hadde dukket opp. Da styre-møtet var ferdig kom lederen for møtet bort og ville hilse. Han ga meg en slapp hånd. Han startet med å intervjue meg. Hvem var jeg. Var jeg der for å bli medlem av Høyre? Denslags spørsmål som ikke ville være relevant å stille. Siden dette skulle være et informasjonsmøte, og et møte der jeg og evt andre oppmøtte skulle kunne stille spørmål. Møtet skulle avsluttes 21.30.

Klokken 19.20 kom et fjols av et kvinnemenneske bort og tok meg i hånden, hun fikk grep om to av mine fingre, resten skled ut. Hun var sekretær og hadde fått i oppgave å annonsere møtet, der resten av «styret» kom langveis fra. Det er et par-tre timer mellom Albir og Torrevieja. Etter dette slappe forsøket (og håndtrykket) på å gjøre seg interessant var jeg på tampen av hva jeg kan tåle av bull-shit. Og siden jeg fremdeles var den eneste personen som hadde møtt opp i denne byen der man snubler i nordmenn, kunne jeg selvsagt ikke lenger dy meg. - «Unnskyld, men har den ansvarlige kanskje gjort en dårlig jobb»? Ja, svarte en av de fremmøtte som var ektefellen til hun som også satt i styret (ankommet samme dag fra Torrevieja) det er nok noe som har sviktet her; han måtte innrømme det.

Da klokken var 19.30 sa «formann Bugge» at det nok ikke kom noen flere men jeg var velkommen til å spise middag sammen med dem. Middag?

Jeg var da ikke kommet for en kosestund med noen lokallags folk denne kvelden! Og middag hadde jeg dessuten spist allerede. Som man kan tenke seg ble det en amper stemning etterhvert fordi de mente nå at jeg var blitt uhøflig. Jeg stilte for mange intrikate spørsmål, gad vite. Og ikke skal jeg legge skjul på det heller; i disse politisk korrekte patetiske tider, ble jeg nok oppfattet som ufin når jeg stilte spørsmål rundt den egentlige årsaken til at de møttes der den kvelden: ektefeller inkludert. Var de kanskje der for å kose seg? For et budsjett må de vel ha i sånne tilfeller. Det tok i alle fall ikke lang tid innen de alle hadde bestilt middag på «Cesar». Og hva gjelder den egentlige årsaken til dette møtet så var det ingenting som tydet på at noen var skuffet over det manglende fremmøtet.

Makan til slapp-fisker! Her kunne de ansvarlige ha forberedt seg ved å dele ut enkle dingser med Høyre-logo samt info om møtet. De kunne ha gått stripa; hovedgaten opp og ned et par ganger og ville dermed ha møtt adskillige nordmenn som nok ikke hadde takket nei til et avbrekk på en stille fredags kveld. Og mange er jo dessuten trekk-fugler og burde fremdeles være interessert i høstens valg.

En person møtte opp. Undertegnede. Og hun fikk pes fordi hun stilte spørsmål ved Høyres seriøsitet. Som en kvinne (en ektefelle) sa det: « Du må jo gi dem en sjans».

Det er valg om seks måneder. Skal Erna komme i havn kan hun ikke ha denslags døgenikter representert i utlandet. Som et apropos kan nevnes at på bok-kafeen var samlet flere dusin unge og eldre nordmenn til et treff arrangert av et eiendomsfirma. Kun ti meter bortenfor.

Jens er en arrogant og sleip ål. Men det skulle ikke forundre meg om Høyre og Erna driter på draget denne gangen også. Høyre – partiet for de spesielt interesserte. Der legning og preferanser står sterkere enn evnen til å styre.