På slutten av 80-tallet dengang vi
vurderte å bosette oss på Costa del Sol var kysten et underholdende
sted å være. Piano-barer og andre typer musikk-barer poppet opp som
paddehatter. En kveld kunne man gå en løype opp i området rundt
byen Fuengirola og nyte levende musikk alt fra 70-talls-låter til
jazz. Alle hygget seg uten tvil. Så kom finanskrisen på slutten av
80-tallet og folk, og da som oftest dem som hadde satt det hele i
gang, nemlig britene de dro hjem av ymse grunner. Så også
undertegnede; og godt var nok det.
Her jeg overvintrer skal man idag lete
lenge etter en britisk musikk-bar. Byen er befolket av få spanjoler
men mange hollendere og nordmenn. Gaaaamle nordmenn. Eldgamle
nordmenn. Og de skal ha seg frabedt litt musikk om det så kun var i
helgene. En brite sa til meg, at han fikk ikke «lisens» av
myndighetene her - «på grunn av bråk». For etter klokka 20 burde
det være tyst om de gamle får bestemme; og det gjør de tydeligvis
her.
Men et tips hadde vi fått om en bar
langs stripa. Stripa er døpt om av undertegnede; fordi det der
sitter fullt av alkiser hele dagen og glor. Utelivet etter at solen
er gått ned har jeg ingen ide om, men vi bestemte oss for å
undersøke nærmere et sted der musikere kunne komme å jamme.
«Jam-session» som det heter på det språket. Vi slo oss ned og ble
møtt med et ønske om at vi ikke måtte gå; gutta skulle bare ha en
liten pause. Dette er ikke folk som får betalt normalt sett. De
spiller gratis.
De startet opp med «Back in the USSR»
om noen husker den. Deretter nok en rocka låt av The Beatles.
Publikum var jo tross alt klienter fra den tiden. I bakgrunnen satt
en gruppe på 3 kvinner. Norske. Og herregud å de skravla. Den sto
ikke stille. Men ikke nok med det de fortalte hver sin historie og
denne kunne oppfattes som svært privat til tider. Den ene sa f eks:
«som om ikke jeg burde vetta det, jeg som har jobba i Barnevernet».
Bak oss satt et engelsk par; nærmere
60 enn 50 av utseende å dømme. Musikerduoen gjorde en fatal feil da
de inviterte oss til å komme med ønsker. Det ble snart klart. For
det tok ikke lang tid innen missis'en fra Engand skrek - «Santana»!
Det ble stille fra scenen og de var slett ingen amatører på
gitarene sine gutta fra Great-Britain. Men da ble det stille, gitt.
«Eh, any other suggestions?» - «Why not Santana», argumenterte
kvinnen atter en gang. Gitaristen innså hvilken brøler han hadde
begått ved å invitere til ønske-konsert. «Could we come back to
that, do you think?» - «What about Eagles then», hun hadde ikke
tenkt å gi seg. - «Well (et sukk kunne registreres) let's figure it
out and do a Johnny Cash instead, ay». - «Well okey then, as long
as you do Eagles later on», svarte kjerringa mutt.
Johnny Cash sto som et skudd i lokalet
og i bakgrunnen, som vi ikke kunne se fordi vi satt med ryggen til,
ble det stadig mer støyende. De 3 norske kjerringene fra Norge hadde
nå samlet seg om the English one, og nå tok de for seg av det de
mente kunne være et passende sted og gjøre sine gymnastiske
øvelser. Like foran inngangsdøra. De skrek og hylte som noen ville
bavianer.
Og ikke nok med det, men da jeg omsider
snudde meg for å få et bedre blikk over bråket, snudde mannen til
den engelske kjerringa seg og sa muntert (skrek inn i øret mitt)
«that is my wife»! - Han var så stolt over å proklamere dette at
det ante oss at dette stedet nok ikke var noe for oss, tross alt.
Brune steder kan være fornøyelige nok. Det er nok av opplevelser å
ta av på sånne steder. Men dette!
Vi holdt forøvrig kjeft om vår egen
nasjonalitet; og det var ikke med lite flau smak i munnen vi rømte
stedet. At norske godt voksne kvinner kan oppføre seg på denne
pinlige, perverse måten er vanskelig å akseptere. Selv forlot jeg
stedet med en bemerkning fra en nordmann friskt i minne; han har
bodd der nede siden 1996: «På det stedet setter i allefall
ikke jeg mine ben»!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar