onsdag 16. januar 2013

I Spania er det topp å være – men hvor lenge varer det?

Her jeg oppholder meg på Costa Blanca har jeg de siste ukene registrert at ting er i gjære. Og tanken er ikke bekvem. I alle fall ikke hva gjelder nordmenn som har satset pensjonen sin og alt de eier på å gjøre spanjol av seg. Jeg får et behov for å advare.

Og advarselen kommer fra en som en gang vurderte det samme. Og som nok ble saved by the bell; som betyr at jeg i aller siste liten havnet i en situasjon som nok reddet både meg og min datter. Aldri så galt så godt for noe som det heter. I en situasjon i livet når du ikke tenker klart, for å bruke en klisje, falt jeg for fristelsen om å endre livet mitt; uten å tenke klart nok over konsekvensene.

I de senere årene hører vi om barn som blir uskyldig ofre for ikke gjennomtenkte ideer om et liv som vil avgjøre deres fremtid. Barnevernet er sterkt engasjert her nede. Indirekte. Det norske som ikke har et ansvar for fastboende familier her kan ikke gjøre noe for alle disse ungene som etterhvert vil gå for lut og kaldt vann. Det behøver ikke nødvendigvis være uansvarlige foreldre som i utgangspunktet får problemer. En enslig mor eller far eller et par med barn kan ha store planer for barna sine. De tenker skole og utdannelse og kan ikke se at barna vil lide i andre miljøer selv om kulturen ikke er lik den norske. Men spør du meg tenker de ikke på det tidspunktet i livet sitt særlig lenger enn nesa rekker.

Og spør du meg burde barnevernet settes inn allerede når foreldrene tar barna ut av norsk skole straks innen det blir klart at de planlegger et liv i sydens sol og varme. Det burde settes inn tiltak for å advare. Advare mot drømmen, som etterhvert for de aller fleste vil falle i grus. Dette gjelder vil jeg mene alle kulturer som velger å bosette seg i land de ikke umiddelbart føler seg bekvem i. Hva enten det er muslimer fra midt-østen som ikke finner seg til rette i kristne kulturer eller nordmenn som tror at de vil passe inn uansett.

Mitt barn gikk i spansk skole. Miljøet var tildels spansk da hun etterhvert hadde spanske venner. Og for meg var det viktig å bli integrert så fort som mulig. Snakke språket; bo i spanske strøk. Her på Costa Blanca blir de norske barna henvist til norske statlige skoler. Det blir for noen en strek i regningen. At barnet ditt vokser opp og fullfører norsk videregående uten å kunne tilfredsstillende spansk er ikke bra; for å uttrykke seg mildt. En ungdom i en statlig norsk videregående har kun to timer spansk i uken. De snakker engelsk så fort de får en sjans. For engelsk er tross alt det språket alle «kan».

Erfaring viser at disse når de kommer i opprørsalderen i tenårene ikke føler seg hjemme i Spania. De har norske venner men siden de ikke snakker språket godt nok vil de ha problemer med å finne seg en bra betalt jobb. Så de drar tilbake til Norge for å studere. Mens foreldre og søsken blir igjen i landet. De har jo tross alt etablert seg her. Og det de engang investerte i en bolig blir det nå bare vanskelige å få igjen siden boligprisene synker dag for dag. Økonomisk vil de tape hvis de skulle få hjemlengsel.

Så har du de gamle som ikke jobber. Eller uføre som nok ikke er så uføre at de ikke kan nyte livet. De er jo tross alt ikke lenket til en rullestol selv om de mottar uføretrygd. Mange årsaker til at de ikke makter å jobbe. Disse signaliserer overfor arbeidsløse spanjoler - som nå oftere og oftere må gå fra hus og hjem - at noen har det bra og faktisk langt bedre enn spanjoler nå kan drømme om. De vandrer gatelangs og bedriver et slaraffenliv på barer og kafeer på dagtid. De gir til kjenne at de nyter livet og solen og strandlivet når været tillater det. De legger igjen penger både her og der og signaliserer igjen at det er forskjell på oss og dem. Nordmenn og nordeuropeere som har flyttet hit en gang har bidratt til å holde hjulene i gang her i mange år. Gleden var i mange år gjensidig. Men nå er det slutt. Og hvis spanjolene oppdager at de etterhvert kun holder liv i oss ved å gjøre det komfortabelt for oss, vil de etterhvert avsløre at de føler seg utnyttet.

Disse som har løpt bena av seg for å gi oss service vil etterhvert innse at de blir behandlet som slaver. Og når humøret svikter uansett nasjonalitet så kan det bli ubehagelig å være nordmann i et land der vi ikke forplikter oss. Når vi lever et bedagelig liv fra morran til kveld. Uten å strekke oss lenger enn til å befale eller kreve vår rett for hver euro vi legger igjen. Vi kan alltids avslutte med et «por favor», men jeg er skeptisk til hvor lenge dette vil vare. Hvor lenge vi nordmenn og spanjoler vil komme til å være på samme «lag».

Her nede har man etablert seg i alle yrkeskategorier. Ikke minst eiendomsmeglere som i dagens finansielle situasjon har vendt oppmerksomheten mot Norge og det faktum at vi kan tilbys hus og hjem for «slikk og ingenting». Det blir stadig mer fristende og være boligkjøper og dessuten få sol og varme hele året med på kjøpet.

Når jeg går forbi aviskiosken og leser forsiden på VG i januar; der jeg kan lese over en stor blå/hvit overskrift at «det vil bli iskaldt i ukene fremover» da er det jeg tenker at det er sannelig godt at det er her jeg er. For jeg reiste fra 12 minus til 20 pluss i løpet av få timer. Med snø som lå 30 cm over bakken.

Det er da du må holde tunga rett i munnen. Å selge alt for å bosette seg fast kan komme til å bli noe du angrer bittert på. Når spanjolene ikke lenger gidder å løpe beina av seg for å tilfredsstille oss, da vil du kort sagt mistrives.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar