«Det er altfor enkelt å strø om seg med komplimenter hvis man slipper unna med det - uten å ta det ansvaret omgivelsene forventer. Motivet er lett gjennomskuelig for den som betrakter det hele fra sidelinjen».
Har tidligere nevnt hverdagsmanipulasjonen. Der vi står i kassakøen og med litt ekstra sjarm får lov til å gå forbi fordi «du har et barn du må hente i barnehagen og neste buss går om 5 minutter».
Jeg vil hevde at hvis du ikke har denne evnen til å «bløtgjøre» andre i en sånn situasjon er du tapt. Det dette eksempelet dreier seg om er å appelere til andre menneskers godhet. Og dette er sundt, er min mening. Fordi det kan få oss til å føle at vi gjør en god gjerning. Vi ønsker være imøtekommende og ved å si «værsågod» du kan få min plass i køen; jeg har god tid» - så føler du deg straks bedre. Kanskje er du normalt en gretten og sur person - og det med god grunn. Men vi har alle behov for å vise oss fra vår godhets side ikke minst når vi ser takknemligheten lyser ut av øynene på den som – ja, manipulerer. For vi vet at han/hun gjør det og vi vet at vi kunne gjort det samme selv - men dette tiltross det løsner litt på den bitterheten vi ofte føler mot våre medmennesker pga en stressende hverdag og pga stressende forhold både i jobb- og familiesammenheng.
Manipulering som derimot brukes mot dine nærmeste for å oppnå noe du vet at du ikke er fortjent til, det er straks noe annet. La oss si at du lever i et forhold der hverdagen går opp og ned og der du vet du ikke alltid strekker til. La oss si at du vet at du har strukket strikken litt for langt og at du vet at du kunne ha vært imøtegående på punkter der du faktisk er blitt en stor egoist. La oss si at du har makta i begge ender. Du har kontrollen på pengene og mener at selvom samboeren din er verdt din respekt utover din vanlige deltagelse som samboer - så er du allikevel ikke villig til å vise henne den respekten samfunnet normalt forventer av deg. Kanskje hun ikke eier nåla i veggen. Kanskje hun vet at hvis hun forlater deg så får hun økonomiske problemer? Mange kvinner blir hos psykopater som er voldelige fordi de ikke har tro på at løsningen er å gå? Mange kvinner er fanget i en felle. De lever dag ut og dag inn uten den lojaliteten de burde kunne forvente.
Historiene er mange om disse kvinnene som blir værende i denne fella i årevis – og lider under åket men som etterhvert identifiserer seg med psykopaten. Og det tiltross for at det er ikke en eneste grunn for henne til å bli værende – annet enn den økonomiske.
Hvordan vil en person med psykopatiske trekk te seg for å holde henne fanget? Jo, han kan jo «kjøpe» henne ut på forskjellig vis. Låne henne kredittkortet så hun kan handle dyre ting til seg selv. Han kan gi henne komplimenter som: «Hun er verdens beste mor. Hun er der alltid for meg og jeg kunne ikke ha funnet en bedre støttespiller». Dette imidlertid er neppe noe han sier til henne privat. Det er adskillig større muligheter for at han sier dette offentlig. Er han stadig i medienes lys har han ekstra stor mulighet til å drive denne manipuleringen for å holde henne i – sjakk. Dette er ikke en form for manipulering vi setter pris på og gleder oss over. Dette er en form for manipulering som er syk og egoistisk! Det er som sagt altfor enkelt å strø om seg med komplimenter hvis man slipper unna med det - uten å ta det ansvaret omgivelsene forventer. Motivet er lett gjennomskuelig for den som betrakter det hele fra sidelinjen.
tirsdag 19. januar 2010
"Crazy Love" - Michael Buble
En tro kopi av skuespilleren Paul Newman som ung!
http://vodpod.com/watch/2336184-amazon-com-entertainment-michael-buble-crazy-love-detail
http://vodpod.com/watch/2336184-amazon-com-entertainment-michael-buble-crazy-love-detail
mandag 18. januar 2010
De tre burka-kledde bor i Aalborg
Den danske regjering har nedsatt et burka-utvalg og har kommet frem til ved nitid telling at det er sier og skriver 3 – tre – burkakledde kvinner i Danmark. Dette skal visstnok ha vært hemmelig, men mediene har allikevel greid å spore det opp. Hadde jeg visst om denne undersøkelsen hadde jeg kunnet bidratt til å fortelle danskene at disse 3 burkakledde kvinnene (går utfra at det er kvinner jeg registrerte) de bor i – Aalborg! I løpet av mitt 10 dager lange opphold i byen på Jylland i fjor høst, så jeg dem med egne øyne. De oppholdt seg stort sett ved bussholdeplassen.
Hvordan jeg vet det? Jo, som tidligere her på bloggen har jeg i et innlegg gitt uttrykk for at Aalborg nok ikke er en «gourmet-by». Tiltross for mange hyggelige brune steder har de imidlertid en utmerket biff-restaurant i kvartalet til hoved-bussholdeplassen ved Hovedbanen. Fra de store panorama-vinduene i biff-restauranten kunne jeg uten problemer beskue de nevnte tre; – burkakledde altså. Jeg kan dessuten fortelle at disse så ut til å være fra Somalia.
Presis det inntrykket vi har fra Oslo. Fra Somalia! Og ikke bare på Grønland men også på beste vestkant; Frogner. I motsetning til de tre – burkakledde – i Aalborg er det adskillig flere i Osloregionen. Det er bare å ta trikken forbi Gjestgiveriet på Stortorvet - østover via Storgaten. Ikke særlig langt forøvrig og man kan konstatere at burkakledde kvinner (og menn?) desidert er i flertall. De flagrer av gårde i sine teltlignende gevanter med barnevogn og en hel ungeskokk på slep. Fargerikt? Neiiiii – det vil jeg ikke si! Heller problematisk; man får en følelse av å ikke høre til. En følelse av å være fremmed i sin egen by.
Når vi vet at hijab, burka og dette teltlignende «plagget» som dekker alt – tilogmed øynene der man visstnok kan betrakte verden gjennom et gitter, er undertrykkende og kvinnefiendtlig - så burde det ikke være åpning for debatt overhode. Dette blir for meg så dumt at jeg finner ikke ord for ytterligere utdypning om temaet. Hvilket i og for seg nok er like greit - da jeg merker at tanken om disse patetiske folka som renner ned «dørene våre» og har «slått seg ned på trappa vår» med sin sjuke ideologi - gjør meg dypt deprimert. Jeg har sagt i et annet innlegg her at burkaen burde bli et plagg som man kan spjåke seg ut i under det årlige karnevalet. Og kun da!
http://images.google.no/images?q=burka&oe=utf-8&rls=org.mozilla:nb-NO:official&client=firefox-a&um=1&ie=UTF-8&ei=-6VUS_uZKszJ-QbWgvHWCA&sa=X&oi=image_result_group&ct=title&resnum=5&ved=0CCYQsAQwBA
Hvordan jeg vet det? Jo, som tidligere her på bloggen har jeg i et innlegg gitt uttrykk for at Aalborg nok ikke er en «gourmet-by». Tiltross for mange hyggelige brune steder har de imidlertid en utmerket biff-restaurant i kvartalet til hoved-bussholdeplassen ved Hovedbanen. Fra de store panorama-vinduene i biff-restauranten kunne jeg uten problemer beskue de nevnte tre; – burkakledde altså. Jeg kan dessuten fortelle at disse så ut til å være fra Somalia.
Presis det inntrykket vi har fra Oslo. Fra Somalia! Og ikke bare på Grønland men også på beste vestkant; Frogner. I motsetning til de tre – burkakledde – i Aalborg er det adskillig flere i Osloregionen. Det er bare å ta trikken forbi Gjestgiveriet på Stortorvet - østover via Storgaten. Ikke særlig langt forøvrig og man kan konstatere at burkakledde kvinner (og menn?) desidert er i flertall. De flagrer av gårde i sine teltlignende gevanter med barnevogn og en hel ungeskokk på slep. Fargerikt? Neiiiii – det vil jeg ikke si! Heller problematisk; man får en følelse av å ikke høre til. En følelse av å være fremmed i sin egen by.
Når vi vet at hijab, burka og dette teltlignende «plagget» som dekker alt – tilogmed øynene der man visstnok kan betrakte verden gjennom et gitter, er undertrykkende og kvinnefiendtlig - så burde det ikke være åpning for debatt overhode. Dette blir for meg så dumt at jeg finner ikke ord for ytterligere utdypning om temaet. Hvilket i og for seg nok er like greit - da jeg merker at tanken om disse patetiske folka som renner ned «dørene våre» og har «slått seg ned på trappa vår» med sin sjuke ideologi - gjør meg dypt deprimert. Jeg har sagt i et annet innlegg her at burkaen burde bli et plagg som man kan spjåke seg ut i under det årlige karnevalet. Og kun da!
http://images.google.no/images?q=burka&oe=utf-8&rls=org.mozilla:nb-NO:official&client=firefox-a&um=1&ie=UTF-8&ei=-6VUS_uZKszJ-QbWgvHWCA&sa=X&oi=image_result_group&ct=title&resnum=5&ved=0CCYQsAQwBA
lørdag 16. januar 2010
Kjelling – håndballens eneste idol
Som utdannet journalist må jeg innrømme at jeg gjerne tar avstand til den idolisering vi opplever fra sportsjournalister i de tabloide mediene. TV2 er svak for håndballsporten og det ikke uten grunn. Håndball fenger mer enn fotball fordi vi får kampene så nær inn i tv-stuene som overhode mulig. Spillerne er tett på kameraene og avstanden er særdeles kort mellom målfeltene. Og dermed korte tidsintervaller mellom hver scoring. Når ett lag scorer er det få skritt tilbake der motspillerne når i løpet av sekunder.
For noen år siden, nærmere bestemt i 2005 spilte det norske håndballaget for menn VM i Tunis og håndball-idolet Kristian Kjellings karriere fikk umiddelbart stor fart. Den gikk for å bruke en klisje; rett til himmels. Han scoret mål vi aldri før hadde sett, med en presisjon og en teknikk som fikk oss til å gi oss ende over. I kulissene ventet kjæresten og mediene; alle som en av sladrepressene – inkludert de tabloide dagsavisene smurte artiklene sine side opp og side ned om Kristian Kjelling og hans kjæreste; den blonde og vakre Madeleine. At Kjelling har vært en viktig bidragsyter for norsk herrehåndball er det ingen tvil. Og da spesielt de første par årene etter Tunis - og sladrespaltenes interesse for gutten med den lekre kroppen lot seg ikke stoppe. Ikke bare avbildet i aviser og ukeblader men også smurt opp på diverse plakater oppetter veggene her i Bygdøy Alle har vi kunnet skue denne unge mannen med six-packen utrolig frekt eksponert.
Man kan imidlertid spørre seg er det kun Kjelling på det norske laget som virkelig scorer mål? Selvfølgelig er det ikke det; og det kan vi som er istand til å lukke ørene for kommentatorenes evige gauling om Kjelling selvsagt få med oss. Frank Løke er en mann som ikke skyr noen midler; han ligger som regel nærmere gulvet enn sine medspillere når han dæljer ballen i mål - og kan vel sies å være den mest fryktløse spilleren på laget. Men bortsett fra Håvard Tvedten så er det vel knapt noen som blir så idolisert som «Kjelling».
Men er han av den grunn lagets beste spiller? Den siste tiden med Gunnar Pettersen som trener, satt Kjelling mye på benken og mange lurte vel på hva grunnen var til det og debatten raste da også på noen nettsider hvor man ga uttrykk for det meningsløse i at nettopp Kjelling ble satt på benken. Ikke uten grunn; denne unge mannen som nå vel må sies å ha kommet i godt voksen alder, er ikke lenger den gudegitte spillern som Bredeli og gutta gauler om i enhver kamp.
I Oslo Spektrum i kveld den 16. januar fikk vi en utmerket demonstrasjon på at den tidligere så gode bak-spillern på mange måter har mistet grepet. Å score 3 mål i den siste oppladingskampen før EM i Østerrike er ikke mye å skryte av. At mannen kanskje fremdeles lider av sin lyskestrekk skal man ikke se bort ifra. Men siden han fremstår som en person som heller lider seg gjennom sin karriere enn bruker helbredelsesprosessen på en fornuftig måte - så er sjansene store for at innsatsen i Østerrike blir en flopp for Kjelling sånn sett. Og at tiden på benken muligens blir lenger og oftere enn han ønsker seg.
Personlig ønsker jeg ham imidlertid lykke til - og håper at hans velutviklede ego ikke kommer helt ut av proposjoner. Det sies at et ego med høy eksponeringsprosent sjelden er et ego under kontroll.
For noen år siden, nærmere bestemt i 2005 spilte det norske håndballaget for menn VM i Tunis og håndball-idolet Kristian Kjellings karriere fikk umiddelbart stor fart. Den gikk for å bruke en klisje; rett til himmels. Han scoret mål vi aldri før hadde sett, med en presisjon og en teknikk som fikk oss til å gi oss ende over. I kulissene ventet kjæresten og mediene; alle som en av sladrepressene – inkludert de tabloide dagsavisene smurte artiklene sine side opp og side ned om Kristian Kjelling og hans kjæreste; den blonde og vakre Madeleine. At Kjelling har vært en viktig bidragsyter for norsk herrehåndball er det ingen tvil. Og da spesielt de første par årene etter Tunis - og sladrespaltenes interesse for gutten med den lekre kroppen lot seg ikke stoppe. Ikke bare avbildet i aviser og ukeblader men også smurt opp på diverse plakater oppetter veggene her i Bygdøy Alle har vi kunnet skue denne unge mannen med six-packen utrolig frekt eksponert.
Man kan imidlertid spørre seg er det kun Kjelling på det norske laget som virkelig scorer mål? Selvfølgelig er det ikke det; og det kan vi som er istand til å lukke ørene for kommentatorenes evige gauling om Kjelling selvsagt få med oss. Frank Løke er en mann som ikke skyr noen midler; han ligger som regel nærmere gulvet enn sine medspillere når han dæljer ballen i mål - og kan vel sies å være den mest fryktløse spilleren på laget. Men bortsett fra Håvard Tvedten så er det vel knapt noen som blir så idolisert som «Kjelling».
Men er han av den grunn lagets beste spiller? Den siste tiden med Gunnar Pettersen som trener, satt Kjelling mye på benken og mange lurte vel på hva grunnen var til det og debatten raste da også på noen nettsider hvor man ga uttrykk for det meningsløse i at nettopp Kjelling ble satt på benken. Ikke uten grunn; denne unge mannen som nå vel må sies å ha kommet i godt voksen alder, er ikke lenger den gudegitte spillern som Bredeli og gutta gauler om i enhver kamp.
I Oslo Spektrum i kveld den 16. januar fikk vi en utmerket demonstrasjon på at den tidligere så gode bak-spillern på mange måter har mistet grepet. Å score 3 mål i den siste oppladingskampen før EM i Østerrike er ikke mye å skryte av. At mannen kanskje fremdeles lider av sin lyskestrekk skal man ikke se bort ifra. Men siden han fremstår som en person som heller lider seg gjennom sin karriere enn bruker helbredelsesprosessen på en fornuftig måte - så er sjansene store for at innsatsen i Østerrike blir en flopp for Kjelling sånn sett. Og at tiden på benken muligens blir lenger og oftere enn han ønsker seg.
Personlig ønsker jeg ham imidlertid lykke til - og håper at hans velutviklede ego ikke kommer helt ut av proposjoner. Det sies at et ego med høy eksponeringsprosent sjelden er et ego under kontroll.
fredag 15. januar 2010
"Intet nytt under solen" av Annie Gun
Et utdrag fra romanen.
"Min manglende respons på hans løgn; om det nå var det, så ut til å overaske ham mer enn mitt neste spørsmål.
- Har vi et forhold?
Jeg sa det i en ertende tone og lente meg tilbake i stolen og ga inntrykk av at jeg mer filosoferte over denne tanken enn ventet på et oppriktig svar.
- Hvordan kan du forvente at vi skal ha et forhold nå. Jeg som har så mye å tenke på.
Einar kastet dramatisk på hodet og så ut av vinduet. På folk som hastet forbi utenfor. Tillot seg å dvele en stund ved et par som hadde stoppet opp på fortauet. Liksom for å ta seg inn. Tenke seg om.
- Greit det, Einar. Da forholder jeg meg til det.
Jeg hjalp ham nå. Jeg gjorde det lett for ham. Eller gjorde jeg det?
- Ja, om du mener at du vil ta igjen med meg, så får du.....
- Nei, nei for all del. Hvorfor skulle jeg det.
Altså insinuerte han dermed at jeg hadde mine grunner.
- Men ditt krav om frihet, slår vel begge veier, da?
Jeg rettet meg opp i stolen og ga utrykk for at jeg egentlig var helt likegyldig til svaret han nettopp hadde gitt meg.
- Som du vil, repliserte han overraskende.
Einar så ned og grep tak i servietten som han brettet ut over det ene låret. Han unnvek blikket mitt og fikk et umiskjennelig drag i ansiktet. Hele ham oste av ubehag. Et første tegn på tillitsbrudd var et faktum.
- Forstår du forresten hvordan jeg føler meg når du ikke svarer på mine henvendelser. At du slår av telefonen ustanselig, er ikke akkurat tillitvekkende.
- Vel, det må du bare akseptere. Jeg har så mye å tenke på om dagen og det privilegiet tillater jeg meg, svarte han irritert.
- Ja, men tillitvekkende er det ikke.
Han valgte å tie".
http://miasroman.blogspot.com/
"Min manglende respons på hans løgn; om det nå var det, så ut til å overaske ham mer enn mitt neste spørsmål.
- Har vi et forhold?
Jeg sa det i en ertende tone og lente meg tilbake i stolen og ga inntrykk av at jeg mer filosoferte over denne tanken enn ventet på et oppriktig svar.
- Hvordan kan du forvente at vi skal ha et forhold nå. Jeg som har så mye å tenke på.
Einar kastet dramatisk på hodet og så ut av vinduet. På folk som hastet forbi utenfor. Tillot seg å dvele en stund ved et par som hadde stoppet opp på fortauet. Liksom for å ta seg inn. Tenke seg om.
- Greit det, Einar. Da forholder jeg meg til det.
Jeg hjalp ham nå. Jeg gjorde det lett for ham. Eller gjorde jeg det?
- Ja, om du mener at du vil ta igjen med meg, så får du.....
- Nei, nei for all del. Hvorfor skulle jeg det.
Altså insinuerte han dermed at jeg hadde mine grunner.
- Men ditt krav om frihet, slår vel begge veier, da?
Jeg rettet meg opp i stolen og ga utrykk for at jeg egentlig var helt likegyldig til svaret han nettopp hadde gitt meg.
- Som du vil, repliserte han overraskende.
Einar så ned og grep tak i servietten som han brettet ut over det ene låret. Han unnvek blikket mitt og fikk et umiskjennelig drag i ansiktet. Hele ham oste av ubehag. Et første tegn på tillitsbrudd var et faktum.
- Forstår du forresten hvordan jeg føler meg når du ikke svarer på mine henvendelser. At du slår av telefonen ustanselig, er ikke akkurat tillitvekkende.
- Vel, det må du bare akseptere. Jeg har så mye å tenke på om dagen og det privilegiet tillater jeg meg, svarte han irritert.
- Ja, men tillitvekkende er det ikke.
Han valgte å tie".
http://miasroman.blogspot.com/
onsdag 13. januar 2010
Man blir som en balje på åpent hav
Å beskrive en psykopat uten å ha ham/henne nær inn på livet er håpløst. Å anbefale litteratur er enklere. Robert Hares' bok "Without Conscience" er en bok som anbefales varmt; jeg mener den nå utkommer i norsk oversettelse. Å anbefale norske forfattere som Lisbeth Brudal og Grethe Nordhelle gjør jeg enkelt ved å hevde at L. Brudals' bok gir et innblikk i fenomenet men gir allikevel et inntrykk av et overfladisk forhold til temaet; og jeg er overbevist om at hun ikke har vært et offer for psykopaten. Grethe Nordhelles' bok «Manipulasjon» går i dybden og selvom hun kanskje ikke har vært et offer så har hun helt klart mye dybdekunnskap om psykopatiske trekk. Selvom denne boken spesielt ikke tar for seg psykopaten men manupulasjon, som hun hevder er en grenseovergang til mulig psykopati. Hun skriver om «hverdagsmanipulatoren» - til den aggressive psykopat-typen. Ikke bare den voldelige som sitter i fengsel (forhåpentlig) men han/hun som bedriver sin daglige trakassering. Skal her forsøke å beskrive psykopaten og manipulatoren.
Denne personen har kun i oppveksten stått meg tett inn på livet. Da har han vist seg smålig i mange av livets situasjoner, og dermed fremstått så usympatisk at det ikke har falt naturlig å ha kontakt. Og ettersom jeg har vokst opp med en far som helt klart har psykopatiske trekk så lærte jeg tidlig å kjenne lusa på gangen. Tiltross for at jeg benektet at han var psykopat i mange år. Det var lettere å holde avstand. Siden de andre familiemedlemmene var blitt manipulert siden barnsben av gikk det som det måtte gå. Men det er et annet kapittel. Men når psykopaten får det mentale overtaket på disse som lar seg forføre, må man være observant hvis man ønsker ha et familiert forhold til disse.
Man blir som en balje på åpent hav. Man vet ikke hvor man driver; man aner ikke hva som skjer annet enn at det skal et mirakel til om man overlever. Kanskje ender man som drivved på land og takker sin skaper for at man overlevde. Antagelig går man videre i livet med traumer som man takler med stadige inntrykk som man fortrenger fordi de ligner på hverandre. Og livet er som kjent en utfordring fra vugge til grav.
Det er ikke alltid lett å vende ryggen til den sviende snoen som ledsages av løgner og grove manipuleringer fra dem man burde kunne stole på. Og du kan heller aldri stole på at du - når vinden løyer vil være fri fra psykopaten uansett hvor lav profil du holder. Som en kjent psykiater sa: «Enten må du ta en skikkelig oppgjør, eller du må forberede deg på å leve et liv uten dem»! Du tror kanskje at du er løst fra psykopatens grep; det er en illusjon. Den reelle kontakten er kanskje ikke lenger der; men denne personen jobber iherdig i kulissene. Les: med dine nærmeste; dine egne barn; og andre i din familie som ikke forstår dette spillet. Derfor er psykopaten farlig. Det er imidlertid aldri for sent å ta tyren ved hornene. Det blir tilslutt en overlevelsesstrategi!
Å være utsatt for den aggressive formen for manipulering gjør deg først og fremst tafatt; trist og lei. Denne manipuleringen kan, hvis du ikke allerede har bestemt deg for at «forholdet» ikke har noen fremtid veksle med tiden - mellom å være en «myk irettesettelse» og simple angrep. For er du i klørne på denne typen psykopat, så vil han bruke enhver situasjon til å kontrollere deg. Denne foregår med lange tirader enten muntlig eller skriftlig med et retorisk innhold av banaliteter, løgner, forvrengning av sannheten, bortforklaringer; alt i en og samme "skuddveksling", som veksler mellom irettesettelser og patronisering av deg av grunner han selv konstruerer. Basert på sitt forskrudde livsbilde. Innimellom er han myk som en katt - for at du ikke skal gå direkte i skyttergraven. For: han vil deg ikke noe vondt, som han sier med ettertrykk. Så du slapper av og er totalt uforberedt på angrepet som gir seg utslag i en surrealistisk opplevelse du finner så fordummende at du tenker: Dette gidder jeg vel ikke kommentere? Hvis du ikke er vant til denne Jekyll&Hyde oppførselen går du kanskje allikevel rett i skyttergraven. Kanskje tar du til tårene og forsvarer deg med nebb og klør – hvilket er det psykopaten er ute etter å oppnå. Eller du er så farget av denne fremgangsmåten etter mange episoder av det samme slaget at du rett og slett tier. Tier ham ihjel! Du vender ham ryggen simpelthen og går derifra.
Klokt tenker du kanskje, men akk, du er ikke kvitt ham av den grunn. Han vil lete etter nye vinkler å ta deg på; han skal ha det siste ordet – han skal knekke deg. Så neste steg blir da f eks å si at «Så jeg har rett? Den som tier samtykker!» Eller noe i den retning. Dette fordi psykopaten har utsett deg til sitt offer hva enten du vil være med på hans noter eller ei.
Så du avgjør selv om du orker mer av dette Jekyll&Hyde opplegget i lengden. Enten så sitter du fast i denne seige gjørma frivillig og argumenterer på psykopatens fordummende nivå. Eller du stålsetter deg og vender ham ryggen.
Det er dermed ikke slutt av den grunn som du vil oppdage. For psykopatens lunefulle humør jobber i kulissene og du har nok ingen anelse om hva som blir presentert av løgner og faenskap om deg for å sette deg i et tvilsomt lys.
Tilslutt: jeg antar at mange vil kjenne seg igjen i denne beskrivelsen. Og som I. Nissen skriver i sin bok «Psykopatens diktatur» så kan ofrene selv - for å takle psykopaten fremstå på lignende vis. Men ta ikke feil. Er du reflektert nok vil du innse at dette handler da ikke om en maktsyk person - men mer om en druknende katt! En måte å overleve på.
Denne personen har kun i oppveksten stått meg tett inn på livet. Da har han vist seg smålig i mange av livets situasjoner, og dermed fremstått så usympatisk at det ikke har falt naturlig å ha kontakt. Og ettersom jeg har vokst opp med en far som helt klart har psykopatiske trekk så lærte jeg tidlig å kjenne lusa på gangen. Tiltross for at jeg benektet at han var psykopat i mange år. Det var lettere å holde avstand. Siden de andre familiemedlemmene var blitt manipulert siden barnsben av gikk det som det måtte gå. Men det er et annet kapittel. Men når psykopaten får det mentale overtaket på disse som lar seg forføre, må man være observant hvis man ønsker ha et familiert forhold til disse.
Man blir som en balje på åpent hav. Man vet ikke hvor man driver; man aner ikke hva som skjer annet enn at det skal et mirakel til om man overlever. Kanskje ender man som drivved på land og takker sin skaper for at man overlevde. Antagelig går man videre i livet med traumer som man takler med stadige inntrykk som man fortrenger fordi de ligner på hverandre. Og livet er som kjent en utfordring fra vugge til grav.
Det er ikke alltid lett å vende ryggen til den sviende snoen som ledsages av løgner og grove manipuleringer fra dem man burde kunne stole på. Og du kan heller aldri stole på at du - når vinden løyer vil være fri fra psykopaten uansett hvor lav profil du holder. Som en kjent psykiater sa: «Enten må du ta en skikkelig oppgjør, eller du må forberede deg på å leve et liv uten dem»! Du tror kanskje at du er løst fra psykopatens grep; det er en illusjon. Den reelle kontakten er kanskje ikke lenger der; men denne personen jobber iherdig i kulissene. Les: med dine nærmeste; dine egne barn; og andre i din familie som ikke forstår dette spillet. Derfor er psykopaten farlig. Det er imidlertid aldri for sent å ta tyren ved hornene. Det blir tilslutt en overlevelsesstrategi!
Å være utsatt for den aggressive formen for manipulering gjør deg først og fremst tafatt; trist og lei. Denne manipuleringen kan, hvis du ikke allerede har bestemt deg for at «forholdet» ikke har noen fremtid veksle med tiden - mellom å være en «myk irettesettelse» og simple angrep. For er du i klørne på denne typen psykopat, så vil han bruke enhver situasjon til å kontrollere deg. Denne foregår med lange tirader enten muntlig eller skriftlig med et retorisk innhold av banaliteter, løgner, forvrengning av sannheten, bortforklaringer; alt i en og samme "skuddveksling", som veksler mellom irettesettelser og patronisering av deg av grunner han selv konstruerer. Basert på sitt forskrudde livsbilde. Innimellom er han myk som en katt - for at du ikke skal gå direkte i skyttergraven. For: han vil deg ikke noe vondt, som han sier med ettertrykk. Så du slapper av og er totalt uforberedt på angrepet som gir seg utslag i en surrealistisk opplevelse du finner så fordummende at du tenker: Dette gidder jeg vel ikke kommentere? Hvis du ikke er vant til denne Jekyll&Hyde oppførselen går du kanskje allikevel rett i skyttergraven. Kanskje tar du til tårene og forsvarer deg med nebb og klør – hvilket er det psykopaten er ute etter å oppnå. Eller du er så farget av denne fremgangsmåten etter mange episoder av det samme slaget at du rett og slett tier. Tier ham ihjel! Du vender ham ryggen simpelthen og går derifra.
Klokt tenker du kanskje, men akk, du er ikke kvitt ham av den grunn. Han vil lete etter nye vinkler å ta deg på; han skal ha det siste ordet – han skal knekke deg. Så neste steg blir da f eks å si at «Så jeg har rett? Den som tier samtykker!» Eller noe i den retning. Dette fordi psykopaten har utsett deg til sitt offer hva enten du vil være med på hans noter eller ei.
Så du avgjør selv om du orker mer av dette Jekyll&Hyde opplegget i lengden. Enten så sitter du fast i denne seige gjørma frivillig og argumenterer på psykopatens fordummende nivå. Eller du stålsetter deg og vender ham ryggen.
Det er dermed ikke slutt av den grunn som du vil oppdage. For psykopatens lunefulle humør jobber i kulissene og du har nok ingen anelse om hva som blir presentert av løgner og faenskap om deg for å sette deg i et tvilsomt lys.
Tilslutt: jeg antar at mange vil kjenne seg igjen i denne beskrivelsen. Og som I. Nissen skriver i sin bok «Psykopatens diktatur» så kan ofrene selv - for å takle psykopaten fremstå på lignende vis. Men ta ikke feil. Er du reflektert nok vil du innse at dette handler da ikke om en maktsyk person - men mer om en druknende katt! En måte å overleve på.
tirsdag 12. januar 2010
Psykopatens splitt- og herskmetoder
Det ligger som regel mange ofre i kjølvannet av en psykopat eller en som manipulerer. Som forskning viser så er det ofte en grensegang mellom disse to. Ingen er diagnoser i den forstand vi kjenner det.
En person med disse trekkene er så vidt jeg kan bedømme usikre mennesker som ikke ønsker å fremstå som det. Derfor må de motivere et behov for å skjule dette. Og det kan gjøres ved å utse seg ofre. Det kan være tilfeldig eller bevisst. Hvis f eks broren i et søsken-forhold finner ut at søstern kan inngå i hans prosjekt så kan flg histore illustrere dette.
Det sies at manipulatoren når situasjonen er spent nok i hans (familie) forhold så kan han gå til ytterligheter ved å skape en «kaos-situasjon» som tar vekk fokuset på det som oppleves ubehaglig. La oss si at ekteskapet er iferd med å revne i sømmene. Han innser at dette vil bli en vanskelig situasjon og bestemmer seg for endring. Han er bevisst på at noe bør gjøres og kompetent som han er og har vært i andre situasjoner i livet hittil, vet han at ofret dukker opp når det er som mest beleilig. Han tar med seg familien sin (sin kone som han nå har et anstrengt forhold til og sin unge tenåringsdatter) og besøker søstern som han normalt ikke omgås.
Samtalen mellom de to søsken endrer plutselig karakter fra å være overfladisk til å bli intim. Nå er samtaleemnet deres felles foreldre. Han vet av erfaring at han har et nyttig publikum i sin kone og sin unge datter (sistnevnte som er oppdratt til å backe ham opp når han involverer seg litt for sterkt i diskusjoner) når han ønsker uttrykke sin avstand til andre medlemmer i familien. Som han forøvrig har et anstrengt forhold til. Disse to er s k. nyttige idioter for psykopaten. For i dette tilfellet vil man konkludere at grenseovergangen fra en manipulator til en psykopat allerede er konstant. Han ser at en potensiell slitsom skillsmisse er på trappene og ønsker fokuset bort på noe annet, fordi han makter ikke tanken på det forestående.
Han må derfor finne et nytt fokus. Og til søsterns overraskelse, så legger han hele følelsesregistret for dagen overfor søstern - med sine nyttige idioter som tilhørere – og involverer alle i et komplott mot deres felles foreldre som nå fremstår så fantasifullt for søstern, at hun der og da tviler på hensikten. Det som hittil ikke en gang fra søstern er uttalt om farens voldelige oppførsel, blir plutselig til at moren er og alltid har vært «håpløs». Med andre ord oppleves dette som om de begge, bror/søster har helt ulike oppfatninger av oppveksten. Moren som er et offer fremstår for broren som patetisk; faren som er psykopat og i alle år har fremstått som dette for søstern, blir ikke nevnt av broren som et «uromoment» overhode. Overaskelsen over denne vendingen blir deretter lagt i skuffen for unike erfaringer og glemt av søstern.
Inntil søstern etter noen år selv kommer til erkjennelse om at hun blir syk av samvær med sin far, noe som får konsekvenser for hennes mor, som hun har tilgitt. For deretter å bli møtt av sin maktsyke bror som ressonerer henne huden full for ikke å ta hensyn til at foreldrene er gamle og fortjener bedre enn som så. Hans egne sjikanerende uttalelser om moren noen år tidligere, har han ikke lenger noe forhold til. Det han derimot har oppnådd er å manipulere; ikke bare kona og dattern (de nyttige idiotene) men også et forsøk på det samme med sin søster, som til hans overraskelse ikke lot seg forføre. Og nå fremstår søstern som et monster - godt regissert av broren – overfor både mor og far.
Det som er farlig med disse menneskene er at når de innser at de har møtt sin «overmann» så går de over lik for å gjenvinne sympati med dem han har manipulert i årevis; sine egne nyttige idioter samt søsterns nærmeste; hennes barn - samt hennes mor som aldri utgjorde noen fundamental trussel. Kaoset er komplett! Psykopaten er tilfreds; inntil han møter seg selv i døra - når sannheten utvilsomt kommer for en dag.
En person som ikke lar seg knekke blir en dyster tragedie. Men heller en dyster tragedie enn enn maktsyk og kynisk psykopat!
En person med disse trekkene er så vidt jeg kan bedømme usikre mennesker som ikke ønsker å fremstå som det. Derfor må de motivere et behov for å skjule dette. Og det kan gjøres ved å utse seg ofre. Det kan være tilfeldig eller bevisst. Hvis f eks broren i et søsken-forhold finner ut at søstern kan inngå i hans prosjekt så kan flg histore illustrere dette.
Det sies at manipulatoren når situasjonen er spent nok i hans (familie) forhold så kan han gå til ytterligheter ved å skape en «kaos-situasjon» som tar vekk fokuset på det som oppleves ubehaglig. La oss si at ekteskapet er iferd med å revne i sømmene. Han innser at dette vil bli en vanskelig situasjon og bestemmer seg for endring. Han er bevisst på at noe bør gjøres og kompetent som han er og har vært i andre situasjoner i livet hittil, vet han at ofret dukker opp når det er som mest beleilig. Han tar med seg familien sin (sin kone som han nå har et anstrengt forhold til og sin unge tenåringsdatter) og besøker søstern som han normalt ikke omgås.
Samtalen mellom de to søsken endrer plutselig karakter fra å være overfladisk til å bli intim. Nå er samtaleemnet deres felles foreldre. Han vet av erfaring at han har et nyttig publikum i sin kone og sin unge datter (sistnevnte som er oppdratt til å backe ham opp når han involverer seg litt for sterkt i diskusjoner) når han ønsker uttrykke sin avstand til andre medlemmer i familien. Som han forøvrig har et anstrengt forhold til. Disse to er s k. nyttige idioter for psykopaten. For i dette tilfellet vil man konkludere at grenseovergangen fra en manipulator til en psykopat allerede er konstant. Han ser at en potensiell slitsom skillsmisse er på trappene og ønsker fokuset bort på noe annet, fordi han makter ikke tanken på det forestående.
Han må derfor finne et nytt fokus. Og til søsterns overraskelse, så legger han hele følelsesregistret for dagen overfor søstern - med sine nyttige idioter som tilhørere – og involverer alle i et komplott mot deres felles foreldre som nå fremstår så fantasifullt for søstern, at hun der og da tviler på hensikten. Det som hittil ikke en gang fra søstern er uttalt om farens voldelige oppførsel, blir plutselig til at moren er og alltid har vært «håpløs». Med andre ord oppleves dette som om de begge, bror/søster har helt ulike oppfatninger av oppveksten. Moren som er et offer fremstår for broren som patetisk; faren som er psykopat og i alle år har fremstått som dette for søstern, blir ikke nevnt av broren som et «uromoment» overhode. Overaskelsen over denne vendingen blir deretter lagt i skuffen for unike erfaringer og glemt av søstern.
Inntil søstern etter noen år selv kommer til erkjennelse om at hun blir syk av samvær med sin far, noe som får konsekvenser for hennes mor, som hun har tilgitt. For deretter å bli møtt av sin maktsyke bror som ressonerer henne huden full for ikke å ta hensyn til at foreldrene er gamle og fortjener bedre enn som så. Hans egne sjikanerende uttalelser om moren noen år tidligere, har han ikke lenger noe forhold til. Det han derimot har oppnådd er å manipulere; ikke bare kona og dattern (de nyttige idiotene) men også et forsøk på det samme med sin søster, som til hans overraskelse ikke lot seg forføre. Og nå fremstår søstern som et monster - godt regissert av broren – overfor både mor og far.
Det som er farlig med disse menneskene er at når de innser at de har møtt sin «overmann» så går de over lik for å gjenvinne sympati med dem han har manipulert i årevis; sine egne nyttige idioter samt søsterns nærmeste; hennes barn - samt hennes mor som aldri utgjorde noen fundamental trussel. Kaoset er komplett! Psykopaten er tilfreds; inntil han møter seg selv i døra - når sannheten utvilsomt kommer for en dag.
En person som ikke lar seg knekke blir en dyster tragedie. Men heller en dyster tragedie enn enn maktsyk og kynisk psykopat!
søndag 10. januar 2010
Manipulering som kommunikasjon
Manipulasjon er kommunikasjon. Mellom to parter med et ønske om ett eller flere goder. Hvis kun den ene parten har forholdet i sin makt, lider den andre. Har de begge fordeler av hverandre blir manipulasjonen gjensidig.
Det er ingen grunn til å bedrive manipulasjon hvis det ikke på noen måte ender i et gode for partene. Og manipulasjoner har mange retninger og mange type ofre. For selvsagt finnes det ofre underveis siden manipulasjon ikke er sundt for noen, og verre er det hvis det finnes barn med i bildet. Det fordi det kan umulig være kjærlighet mellom to parter som manipulerer. Dette er jo bygget på å utnytte hverandres «goder».
Et ekteskap/samboerforhold er nok ofte bygget på gjensidig manipulasjon av hverandre. Spesielt den første tiden og da blir den mer lik en hverdagsmanipulasjon. Den dagen den ene nekter å bidra til at den andre nyter godt av det godet han engang nøt godt av, så kommer konfliktene til overflaten. Denne manipuleringen kan komme til syne i alle forhold; mellom mann /kvinne, på arbeidsplassen, i menigheten.
La meg ta det siste først. I de enkelte menigheter er det ikke nok å komme sammen å tilbe Gud. Mange har et mål for øyet og det er å fremstå som bedre enn andre. Aller mest blant sine brødre og søstre i troen, som det kalles. De blir ærgjerrige på egne vegne og om de er dyktige på manipulasjon hva enten de allerede er kristne eller har vært det hele livet, så får de snart oppgaver som eldste og lignende som gir dem et mer meningsfullt liv. Og mange er ydmyke overfor Gud, men dessverre ikke alle.
På arbeidsplassen strekker disse seg lengre enn de strengt tatt trenger fordi de ikke ønsker å være en grå mus på et kontor lengst inne i korridoren. Eller fordi de har høye ambisjoner. Om en inntekt som overgår de andre medarbeiderne, eller fordi de har et behov for å stråle i glansen av ledere og andre på et høyere nivå i pyramiden. Den som er dyktig på manipulasjon, når langt men det kan sies at de går over lik for å nå dit de desperat ønsker seg.
Manipulasjon i et forhold; samboer eller ekteskap må bygges på et «gi og ta» forhold nødvendigvis. Men noen ektefeller oppdager at de gir mer enn de får igjen. Dette kan bero på at den ene parten har psykopatiske trekk. Er kontrollerende, overkjører familien i de aller fleste spørsmål, bedriver baksnakking av andre familiemedlemmer. Som igjen skaper ondt blod i en større sammenheng. Som igjen kan føre til isolasjon og ensomhet for den ene parten i forholdet, som velger å tie av fri eller ufri vilje. Og i dette eksemplet kan man snakke om at manipulasjonen er gått over i psykopati.
Noen holder seg på et nivå der de ikke får gjort større skade av betydning og/eller der den ene parten er "fornøyd". Fordi hun vet at skulle hun prøve å opponere så er forholdet over. Skillsmissen er et faktum og siden hun ikke er villig til å bli sittende igjen med barna alene og alt strevet som følger med «enslig-mor» tilværelse, så strekker hun strikken og gjerne til bristepunket. Spørsmålet som melder seg blir derfor – hvor lenge kan hun takle misforholdet? Hvis det er et misforhold. For det kan ikke være noen tvil om at partene i denne form for kommunikasjon også kan ha gjensidig nytte av hverandre.
Det er ingen grunn til å bedrive manipulasjon hvis det ikke på noen måte ender i et gode for partene. Og manipulasjoner har mange retninger og mange type ofre. For selvsagt finnes det ofre underveis siden manipulasjon ikke er sundt for noen, og verre er det hvis det finnes barn med i bildet. Det fordi det kan umulig være kjærlighet mellom to parter som manipulerer. Dette er jo bygget på å utnytte hverandres «goder».
Et ekteskap/samboerforhold er nok ofte bygget på gjensidig manipulasjon av hverandre. Spesielt den første tiden og da blir den mer lik en hverdagsmanipulasjon. Den dagen den ene nekter å bidra til at den andre nyter godt av det godet han engang nøt godt av, så kommer konfliktene til overflaten. Denne manipuleringen kan komme til syne i alle forhold; mellom mann /kvinne, på arbeidsplassen, i menigheten.
La meg ta det siste først. I de enkelte menigheter er det ikke nok å komme sammen å tilbe Gud. Mange har et mål for øyet og det er å fremstå som bedre enn andre. Aller mest blant sine brødre og søstre i troen, som det kalles. De blir ærgjerrige på egne vegne og om de er dyktige på manipulasjon hva enten de allerede er kristne eller har vært det hele livet, så får de snart oppgaver som eldste og lignende som gir dem et mer meningsfullt liv. Og mange er ydmyke overfor Gud, men dessverre ikke alle.
På arbeidsplassen strekker disse seg lengre enn de strengt tatt trenger fordi de ikke ønsker å være en grå mus på et kontor lengst inne i korridoren. Eller fordi de har høye ambisjoner. Om en inntekt som overgår de andre medarbeiderne, eller fordi de har et behov for å stråle i glansen av ledere og andre på et høyere nivå i pyramiden. Den som er dyktig på manipulasjon, når langt men det kan sies at de går over lik for å nå dit de desperat ønsker seg.
Manipulasjon i et forhold; samboer eller ekteskap må bygges på et «gi og ta» forhold nødvendigvis. Men noen ektefeller oppdager at de gir mer enn de får igjen. Dette kan bero på at den ene parten har psykopatiske trekk. Er kontrollerende, overkjører familien i de aller fleste spørsmål, bedriver baksnakking av andre familiemedlemmer. Som igjen skaper ondt blod i en større sammenheng. Som igjen kan føre til isolasjon og ensomhet for den ene parten i forholdet, som velger å tie av fri eller ufri vilje. Og i dette eksemplet kan man snakke om at manipulasjonen er gått over i psykopati.
Noen holder seg på et nivå der de ikke får gjort større skade av betydning og/eller der den ene parten er "fornøyd". Fordi hun vet at skulle hun prøve å opponere så er forholdet over. Skillsmissen er et faktum og siden hun ikke er villig til å bli sittende igjen med barna alene og alt strevet som følger med «enslig-mor» tilværelse, så strekker hun strikken og gjerne til bristepunket. Spørsmålet som melder seg blir derfor – hvor lenge kan hun takle misforholdet? Hvis det er et misforhold. For det kan ikke være noen tvil om at partene i denne form for kommunikasjon også kan ha gjensidig nytte av hverandre.
søndag 3. januar 2010
Psykopatens fordummende talemåter
Psykopatens retorikk er fordummende. Ikke derfor sagt at han er dum i ordets forstand. Han er heller ikke nødvendigvis intelligent. Men legger du merke til hva han/hun sier, så har du kanskje lyst til å gå i dybden av det uttalte. Spesielt hvis du er en person som ikke nøyer deg med ett svar. Og de som lever med hverdagspsykopaten er nok ofte fristet i en periode i samlivet til å stille spørsmål ved innholdet i den uttalte talemåten, men da har de garantert en voldsom krangel å se frem til. Og den ender definitivt så stygt at du ønsker du aldri hadde åpnet munnen. Og noe den type ofre gjør mer og mer; de tier og lever med ydmykelsen. Krangelen fører nemlig garantert ut i en endeløs meningsutveksling.
Har selv nevnt noen uttalelser i tidligere innlegg her og skal gjenta disse med ytterligere noen jeg har i minnet:
«Mine barn har nok med min familie» (altså ikke MIN skyld at du har urimelige forventninger)
«Jeg gir faen i hvordan dere har det dere imellom» (ikke MIN skyld at du forventer sympati)
«Jeg ringer politiet hvis du ikke fjerner deg fra min eiendom» (ikke MIN skyld at du ønsker kontakt)
«Det er din mors skyld at vi ikke var sammen i oppveksten». (det var ikke MIN skyld at jeg ikke overholdt avtaler)
«Vi var jo uvenner dengang» (altså ikke MIN skyld at du trengte litt omsorg)
«Jeg burde ikke ha ringt og informert deg om mors død» (hvorfor må JEG ha noe med deg å gjøre)
«Det er ikke min skyld at hundene utenfor ICA står og bjeffer». Dette da det ble påpekt at hunden hennes bjeffer når den er alene og det kanskje fordi den svarer på hundene utenfor butikken. (ikke MIN skyld at hunden min plager deg)
Den slags uttalelser er så innlysende fordummende - at hvis du har sluttet med å avfeie enhver krangel fordi du engang fryktet en dårlig stemning i mange dager - så vil du oppdage hvor tåplig krangelen utvikler seg; ikke bare fordummende - men ondskapsfullt. Denne retorikken avslører vedk som totalt uten medfølelse. Men han forstår det visstnok ikke selv. Og hvis du konfronterer ham, så går han inn i en lang utredning om hvorfor han mener ditt og datt. Kun for å stille deg til veggs med at det er deg det må være noe galt med. Og fordi han har i allefall ikke gjort noe som burde utløse den krangelen. Nei, «du er ikke ydmyk nok», kan han si på sitt fordummende språk.
Nå skal det ikke stikkes under en stol at mange menn finner det problematisk å følge en kvinnes argumentasjon. At kvinner er fra Venus og menn fra Mars er et uttrykk for at vi ikke alle formår å holde en diskusjon på et fornuftig nivå pga omstendigheter som er innlysende. Så min analyse her er basert på helt andre kriterier enn det vi vet om forskjellene.
Psykopatens retorikk kan relateres til etikken og moralens språk. Men er hentet opp fra hans eget forhold til sine medmennesker – i ren egoisme. Det motsatte av egoisme er «altruisme».
"Den virkelige verdien av det moralske spørsmål ligger formelt i det de normale intuitivt føler er godt for alle. (Altruismen). Psykopater oppfatter denne verdien til bare å gjelde hva som er godt for ham (Egoismen).Ethvert spørsmål om hva som er bra for andre blir dermed meningsløst å diskutere. Psykopaten har liten evne til direkte å se hva det moralske er, liten evne til å bestemme innholdet av den moralske holdning og i det hele tatt liten evne til direkte å forstå hva som er verdifullt.
Altså begrenset til ideen om «moralen» for moralens skyld - og ikke for moralens innhold. Hvis et menneske ikke har evne til direkte å fatte egenskapen «verdi», kan ingen definisjon få ham til å forstå det".
Har selv nevnt noen uttalelser i tidligere innlegg her og skal gjenta disse med ytterligere noen jeg har i minnet:
«Mine barn har nok med min familie» (altså ikke MIN skyld at du har urimelige forventninger)
«Jeg gir faen i hvordan dere har det dere imellom» (ikke MIN skyld at du forventer sympati)
«Jeg ringer politiet hvis du ikke fjerner deg fra min eiendom» (ikke MIN skyld at du ønsker kontakt)
«Det er din mors skyld at vi ikke var sammen i oppveksten». (det var ikke MIN skyld at jeg ikke overholdt avtaler)
«Vi var jo uvenner dengang» (altså ikke MIN skyld at du trengte litt omsorg)
«Jeg burde ikke ha ringt og informert deg om mors død» (hvorfor må JEG ha noe med deg å gjøre)
«Det er ikke min skyld at hundene utenfor ICA står og bjeffer». Dette da det ble påpekt at hunden hennes bjeffer når den er alene og det kanskje fordi den svarer på hundene utenfor butikken. (ikke MIN skyld at hunden min plager deg)
Den slags uttalelser er så innlysende fordummende - at hvis du har sluttet med å avfeie enhver krangel fordi du engang fryktet en dårlig stemning i mange dager - så vil du oppdage hvor tåplig krangelen utvikler seg; ikke bare fordummende - men ondskapsfullt. Denne retorikken avslører vedk som totalt uten medfølelse. Men han forstår det visstnok ikke selv. Og hvis du konfronterer ham, så går han inn i en lang utredning om hvorfor han mener ditt og datt. Kun for å stille deg til veggs med at det er deg det må være noe galt med. Og fordi han har i allefall ikke gjort noe som burde utløse den krangelen. Nei, «du er ikke ydmyk nok», kan han si på sitt fordummende språk.
Nå skal det ikke stikkes under en stol at mange menn finner det problematisk å følge en kvinnes argumentasjon. At kvinner er fra Venus og menn fra Mars er et uttrykk for at vi ikke alle formår å holde en diskusjon på et fornuftig nivå pga omstendigheter som er innlysende. Så min analyse her er basert på helt andre kriterier enn det vi vet om forskjellene.
Psykopatens retorikk kan relateres til etikken og moralens språk. Men er hentet opp fra hans eget forhold til sine medmennesker – i ren egoisme. Det motsatte av egoisme er «altruisme».
"Den virkelige verdien av det moralske spørsmål ligger formelt i det de normale intuitivt føler er godt for alle. (Altruismen). Psykopater oppfatter denne verdien til bare å gjelde hva som er godt for ham (Egoismen).Ethvert spørsmål om hva som er bra for andre blir dermed meningsløst å diskutere. Psykopaten har liten evne til direkte å se hva det moralske er, liten evne til å bestemme innholdet av den moralske holdning og i det hele tatt liten evne til direkte å forstå hva som er verdifullt.
Altså begrenset til ideen om «moralen» for moralens skyld - og ikke for moralens innhold. Hvis et menneske ikke har evne til direkte å fatte egenskapen «verdi», kan ingen definisjon få ham til å forstå det".
fredag 1. januar 2010
Psykopaten: lær deg å kjenne lusa på gangen!
Min serie om psykopater er basert på erfaringer jeg har gjort meg i mange år. Først og fremst i min nære familie. Senere med en ektemann. Det jeg imidlertid finner overraskende og forunderlig er hvor mange som ikke fatter at dette er onde mennesker. De fleste som ikke anser seg å være et offer gir inntrykk av at de nok kjenner «noen» også i sin familie, men når man fremstiller dem som psykopater går de rett i «denial». Ja, ja sier de fleste og man aner at her har de ikke grunnlag nok til å ta diskusjonen.
Dette forunder meg ikke og jeg vet at heller ikke dommerstanden her i landet er godt nok opplyst om denne personlighetsforstyrrelsen. Jeg har selv stilt spørsmål direkte under foredrag om «kriminelle». Ei heller kjente advokater innehar kunnskap om emnet. Det er derfor ikke uten grunn at det oppnevnes rettspsykiatriske kvinner og menn til domstolene når enkeltpersoner fremstilles for kriminelle handlinger.
Den kjente pakistaneren Arfan Bhatti ble av politiet påstått å ha forbrutt seg på en fhv ny lov; terrorloven. Han hadde bl a skutt på flere boliger, bl a den jødiske synagogen i Oslo. Alt tiltross ble denne mannen som av de rettspsykiatriske ble diagnostisert som psykopat frikjent for dette. Argumentasjonen i sånne rettssaker er oppsiktsvekkende fordi forsvaret finner huller i aktoratets argumentasjon ved f eks å påstå at politiet ikke «hadde grunnlag for å avlytte/lov til» vedk. I dette tilfelle Bhatti, som vi som tilhørere kunne høre snakke i sin mobil med sine venninner midt på natten, der han ringte dem opp og med sin sjarmerende røst manipulerte dem til å stille opp for ham – for en kjøretur eller noe lignende.
Det siste innslaget om denne mannen som venter på ytterligere en rettegang og som i mellomtiden går fri rundt iblant oss, det var under Obamas besøk i desember. Politiet holder ham uten tvil under avlytting 24/7 og under en av sine avlyttinger hører de ham si: «hvor blir det av våpnene» eller noe lignende. De satte ham i arresten til Obama var ute av landet. Men det som karakteriserer en psykopat som Bhatti er at han driver gjøn med alle; inkludert politiet. For selvsagt vet og visste Bhatti at han ble avlyttet. Og som han sa: «jeg bare kødda med politiet». Men – når de blir arrestert så «skjønner de ikke hvorfor»!
Psykopater er ikke som folk flest og de kriminelle blir diagnostisert og sitter i fengsel endel år. Hverdagspsykopatene blant oss derimot, de blir ikke avslørt uten videre. Det fordi de som er «ekte» ofre – de blir ikke trodd. Hverdagspsykopatene er nemlig så sleipe at er man villig til å krangle med denne typen og blir værende i forholdet så lider den type ofre i stillhet. Settes det imidlertid et fokus på psykopaten fra «ofrene som har forstått psykologien» og nekter å la seg knekke - så blir det en skitten krig. Siden jeg ikke har latt meg knekke av denne galskapen, er jeg opp gjennom årene blitt stilt i et forhatt lys og løgnene om meg blir bare mer og mer virkelighetsfjerne.
Om du velger å vende dem ryggen er det ikke ensbetydende med at løgnene stopper; tvert imot. Du har nok personene på avstand men en dag blir du plutselig konfronert med manipuleringer og løgner om deg du ikke visste om. Du har merket at enkeltpersoner er blitt kalde og avvisende, men kan ikke gjøre noe med det. Psykopaten har dermed overtaket. Men forholdet til din nære familie kan slå alvorlige sprekker pga denne onde personen. Derfor er det ditt valg: enten tar du tyren ved hornene og avslører ham eller du går inn i en depresjon der du føler at selvrespekten gradvis undergraves.
Neste innlegg skal handle om psykopatens retorikk. Altså innholdet i det de uttrykker - uten blygsel - og som du etterhvert lærer deg å tolke. Denne retorikken er simpelthen fordummende.
Dette forunder meg ikke og jeg vet at heller ikke dommerstanden her i landet er godt nok opplyst om denne personlighetsforstyrrelsen. Jeg har selv stilt spørsmål direkte under foredrag om «kriminelle». Ei heller kjente advokater innehar kunnskap om emnet. Det er derfor ikke uten grunn at det oppnevnes rettspsykiatriske kvinner og menn til domstolene når enkeltpersoner fremstilles for kriminelle handlinger.
Den kjente pakistaneren Arfan Bhatti ble av politiet påstått å ha forbrutt seg på en fhv ny lov; terrorloven. Han hadde bl a skutt på flere boliger, bl a den jødiske synagogen i Oslo. Alt tiltross ble denne mannen som av de rettspsykiatriske ble diagnostisert som psykopat frikjent for dette. Argumentasjonen i sånne rettssaker er oppsiktsvekkende fordi forsvaret finner huller i aktoratets argumentasjon ved f eks å påstå at politiet ikke «hadde grunnlag for å avlytte/lov til» vedk. I dette tilfelle Bhatti, som vi som tilhørere kunne høre snakke i sin mobil med sine venninner midt på natten, der han ringte dem opp og med sin sjarmerende røst manipulerte dem til å stille opp for ham – for en kjøretur eller noe lignende.
Det siste innslaget om denne mannen som venter på ytterligere en rettegang og som i mellomtiden går fri rundt iblant oss, det var under Obamas besøk i desember. Politiet holder ham uten tvil under avlytting 24/7 og under en av sine avlyttinger hører de ham si: «hvor blir det av våpnene» eller noe lignende. De satte ham i arresten til Obama var ute av landet. Men det som karakteriserer en psykopat som Bhatti er at han driver gjøn med alle; inkludert politiet. For selvsagt vet og visste Bhatti at han ble avlyttet. Og som han sa: «jeg bare kødda med politiet». Men – når de blir arrestert så «skjønner de ikke hvorfor»!
Psykopater er ikke som folk flest og de kriminelle blir diagnostisert og sitter i fengsel endel år. Hverdagspsykopatene blant oss derimot, de blir ikke avslørt uten videre. Det fordi de som er «ekte» ofre – de blir ikke trodd. Hverdagspsykopatene er nemlig så sleipe at er man villig til å krangle med denne typen og blir værende i forholdet så lider den type ofre i stillhet. Settes det imidlertid et fokus på psykopaten fra «ofrene som har forstått psykologien» og nekter å la seg knekke - så blir det en skitten krig. Siden jeg ikke har latt meg knekke av denne galskapen, er jeg opp gjennom årene blitt stilt i et forhatt lys og løgnene om meg blir bare mer og mer virkelighetsfjerne.
Om du velger å vende dem ryggen er det ikke ensbetydende med at løgnene stopper; tvert imot. Du har nok personene på avstand men en dag blir du plutselig konfronert med manipuleringer og løgner om deg du ikke visste om. Du har merket at enkeltpersoner er blitt kalde og avvisende, men kan ikke gjøre noe med det. Psykopaten har dermed overtaket. Men forholdet til din nære familie kan slå alvorlige sprekker pga denne onde personen. Derfor er det ditt valg: enten tar du tyren ved hornene og avslører ham eller du går inn i en depresjon der du føler at selvrespekten gradvis undergraves.
Neste innlegg skal handle om psykopatens retorikk. Altså innholdet i det de uttrykker - uten blygsel - og som du etterhvert lærer deg å tolke. Denne retorikken er simpelthen fordummende.
torsdag 31. desember 2009
Stjernetegn og personligheter
Har kjent mange herlige personligheter i mitt lange liv. De herligste personlighetene er de jeg kjenner som mine barn. Men allikevel med to vidt forskjellige sådane. Jeg leser ikke horoskop og aner fremdeles knapt hva en ascendant innebærer. Men jeg har lest flere bøker om stjernetegn og er det noe jeg er opptatt av når jeg møter nye mennsker der kjemien stemmer, så er det hvilket stjernetegn han/hun er født i. Når jeg ser at forholdet ikke helt stemmer kan jeg gjette meg til hvorfor. Jeg vet nemlig hvilke stjernetegn jeg passer godt sammen med, spesielt hva gjelder menn. Som jo er vanskelig å «forhandle med» i en spesiell fase av bekjentskapet. Da backer jeg ut av forholdet korteste vei.
Har en venninne som er Løve; hun er født den 25.7 og her finnes det en «overgang» - hun kan derfor være like mye Kreps som Løve. Selv er jeg Kreps; forøvrig samme konstellasjon som Mette-Marit og Haakon Magnus. Min venninne og jeg har fin kjemi og vi har det svært hyggelig når vi treffes. Men jeg vet også godt at mer enn ett halvt døgn i sammen med "Bente" hadde jeg blitt gal. Løven har en tendens til å ville være midtpunktet til enhver tid. Løven snakker mye, men er normalt ikke kjedelig. Som Kreps er jeg typisk en person som er privat og jeg utleverer meg sjelden hvis jeg ikke stoler 100% på personen. Og som Kreps er jeg en lyttende person. Gudene vet hvor mange som har brukt meg som søppelkasse. Jeg lytter gjerne men ikke fullt så trofast lenger. Jeg har begynt (forlengst) å sette foten ned som det heter. Derfor er jeg overlykkelig om «Bente» har en dårlig dag, for da overlater hun ordet til meg. Om enn under tvil, men det får meg til å føle at jeg er verdt å lytte til nå og da.
Noen ganger kan man ikke velge på øverste hylle fordi det er dine egne barn. Og noen ganger kræsjer personlighetene. Og fordi det ikke kan unngås fordi symbiosen (som Nina; en annen venninne kaller det) er så sterk mellom oss, så ender forholdet ofte med knall og fall fordi man ikke forstår hverandre. Som Kreps er jeg dyktig på å sabotere forhold. Som Kreps er jeg nemlig sårbar og alle som vet om Krepsen vet at den har et tykt skall men ett bløtt indre.
Det interessante er dog at det er problematisk å forholde seg til stjernetegn og personligheter når det gjelder ens egne barn. Fordi her spiller historien inn. Og alle vet som har barn, som idag er voksne - at barna går gjennom perioder av livet da det er i endring. Slik at når man er over denne fasen og modnet i sine erfaringer med livet så kan man utmerket godt ha et godt forhold til det stjernetegnet som man har kræsjet med under vanskelig faser i livet. Stjernetegnet Jomfruen og Krepsen skal gå utmerket godt sammen. Normalt ikke Løven og Krepsen. Tyren og Krepsen er forøvrig også gode konstellasjoner. Vannmannen er forøvrig ikke et bra stjernetegn for undertegnede, derfor satser jeg aldri på en Vannmann.
Godt Nytt 2010!
Har en venninne som er Løve; hun er født den 25.7 og her finnes det en «overgang» - hun kan derfor være like mye Kreps som Løve. Selv er jeg Kreps; forøvrig samme konstellasjon som Mette-Marit og Haakon Magnus. Min venninne og jeg har fin kjemi og vi har det svært hyggelig når vi treffes. Men jeg vet også godt at mer enn ett halvt døgn i sammen med "Bente" hadde jeg blitt gal. Løven har en tendens til å ville være midtpunktet til enhver tid. Løven snakker mye, men er normalt ikke kjedelig. Som Kreps er jeg typisk en person som er privat og jeg utleverer meg sjelden hvis jeg ikke stoler 100% på personen. Og som Kreps er jeg en lyttende person. Gudene vet hvor mange som har brukt meg som søppelkasse. Jeg lytter gjerne men ikke fullt så trofast lenger. Jeg har begynt (forlengst) å sette foten ned som det heter. Derfor er jeg overlykkelig om «Bente» har en dårlig dag, for da overlater hun ordet til meg. Om enn under tvil, men det får meg til å føle at jeg er verdt å lytte til nå og da.
Noen ganger kan man ikke velge på øverste hylle fordi det er dine egne barn. Og noen ganger kræsjer personlighetene. Og fordi det ikke kan unngås fordi symbiosen (som Nina; en annen venninne kaller det) er så sterk mellom oss, så ender forholdet ofte med knall og fall fordi man ikke forstår hverandre. Som Kreps er jeg dyktig på å sabotere forhold. Som Kreps er jeg nemlig sårbar og alle som vet om Krepsen vet at den har et tykt skall men ett bløtt indre.
Det interessante er dog at det er problematisk å forholde seg til stjernetegn og personligheter når det gjelder ens egne barn. Fordi her spiller historien inn. Og alle vet som har barn, som idag er voksne - at barna går gjennom perioder av livet da det er i endring. Slik at når man er over denne fasen og modnet i sine erfaringer med livet så kan man utmerket godt ha et godt forhold til det stjernetegnet som man har kræsjet med under vanskelig faser i livet. Stjernetegnet Jomfruen og Krepsen skal gå utmerket godt sammen. Normalt ikke Løven og Krepsen. Tyren og Krepsen er forøvrig også gode konstellasjoner. Vannmannen er forøvrig ikke et bra stjernetegn for undertegnede, derfor satser jeg aldri på en Vannmann.
Godt Nytt 2010!
tirsdag 29. desember 2009
Hvordan avsløre personen som psykopat?
Har du erfaringer med en person som gjentatte ganger og over år føles surrealistisk? Et annet ord for virkelighetsfjernt, - så er det grunn til å reagere og det gjør man automatisk hvis man har kunnskap om dette temaet. Er du i et arbeidsrelatert forhold går det antagelig ikke lang tid innen han/hun avslører seg. Generelt oppleves vedk som usympatisk og man holder seg langt unna personen. Man blir på mange måter taktisk. En person som utstråler samvittighet og omsorg gir ofte inntrykk av å være sårbar, og dermed et lett mål for psykopaten. Du faller rett i fella til denne ondskapfulle personen resten av ditt liv hvis det er et familieforhold. Er du gift så kan du regne med at psykopaten allerede på et tidlig tidspunkt vet endelikte på deres forhold, og det er fordi du allerede er i hans klør. Om du er en sterk og intellektuelt utruset person blir du ikke værende, men da må du være forberedt på en skitten kamp. Du bør stålsette deg først som sist. Rettssakene som følger i kjølvannet hvis barn er involvert skal visstnok bli et mareritt for ofret å komme seg gjennom.
Grunnen til psykopatens galskap er at han må ha et mål/offer for sin utagering. Dette er ikke en person som er omgitt av venner og venninner. Han har nok sjarm men han avslører seg på vesentlige punkter. Er han en sjarmerende person og i tillegg en person du bare vet du kan stole på, blir du ikke skeptisk selv om du opplever vedk som avvisende i enkelte situasjoner. En psykopat derimot avslører seg ved så konkrete sider i livet at man spør seg: er det mulig? Hvordan kan du sitte der uten blygsel å si det du sier? Du spør deg om det er «mulig» for en person som er ved sine fulle fem å uttrykke en sånn forakt for andres integritet? Kanskje kan vedk avsløres allerede i løpet av en kveld noe man skal være forsiktig med å konstatere. Men gir han/hun uttrykk for lignende holdninger ved senere anledninger er det all grunn til å stoppe opp. Det er når man er vitne til at oppførselen er sleip og «gjennomført». Den er totalt uten skrupler. Handlinger og uttalelser er så utenfor normal folkeskikk og så uten forståelse for andres behov at du kan konstatere - om du har kunnskap om denne personlighetsforstyrrelsen - at vedk er ond tvers gjennom.
For å illustrere hvor surrealistisk det kan være; tygg på flg historie:
«Moren er død og broren ringer for å informere om dette. Søsteren som er ofret i dette forholdet ytrer ønske om å lese et skriftsted fra Bibelen. Broren blir forbannet og sier at dette skal han bestemme. Deretter sier han flg: «jeg visste at jeg ville få problemer med deg og skjønner nå at jeg aldri skulle ha ringt deg og fortalt deg at mor er død». (!!!)
Forøvrig om du skulle gi uttrykk for at du har forstått hva som foregår i hans hodet, og dette siden du ikke har fjernet deg fra vedk for godt, så vil du møte en motstand og en argumentasjon som man vanligvis finner patetisk og fordummende.
Innlegget «Jo, men han er jo god på bunnen», er noe ofrene for psykopaten kan gjenta til det kjedsommelige fordi vedk selv har en personlighetsforstyrrelse. De har «lært seg kunsten å forbli underkuet». (ikke en diagnose). Hver gang de forsvarer psykopaten gjør de dette i et tappert forsøk på å overbevise andre om at «det ikke er så ille» og at det dermed er den som klandrer (ofret) som bør gå i seg selv.
Projisering er et kjent fenomen. Eller sagt med et kjent ordtak: «på segselv kjenner man andre». Ofret vil bli tillagt både tanker og hypotetiske handlinger av psykopaten og manipuleringen ser ikke ut til å ha en ende. Løgnene blir stadig mer utspekulert og snart har du endog din nærmeste familie mot deg. Enten tar du tyren ved hornene og avslører psykopaten eller du går inn i en konstant depresjon. Gjør du det første må du imidlertid forberede deg på kamp!
Psykopaten er farlig! Hverdagspsykopaten om enn farligere og mer destruktiv enn han som sitter i fengsel og et sted han bør være til han dør. For psykopaten som sitter i fengsel er i motsetning til hverdagspsykopaten voldelig og farlig for omgivelsene.
Hverdagspsykopaten er fornøyd med sin simple, nærmest dagligdagse trakassering. For dette er en patetisk person som antagelig ikke har det godt. Man blir jo heller ikke et godt menneske ved stadig å spekulere ut nye løgner for å sverte andre; for i egeninteresse å stille seg selv i et best lys.
***************
Baneheimordene er et godt ekspempel på to menn som aldri må få komme ut i samfunnet igjen. Ada Sofie Austegard, mor til Stine Sofie Sørstrønen, opprettet Stine Sofies Stiftelse som følge av drapene. I Kristiansand.
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/11/er-du-et-psykopat-offer.html
http://no.wikipedia.org/wiki/Baneheia-saken
Grunnen til psykopatens galskap er at han må ha et mål/offer for sin utagering. Dette er ikke en person som er omgitt av venner og venninner. Han har nok sjarm men han avslører seg på vesentlige punkter. Er han en sjarmerende person og i tillegg en person du bare vet du kan stole på, blir du ikke skeptisk selv om du opplever vedk som avvisende i enkelte situasjoner. En psykopat derimot avslører seg ved så konkrete sider i livet at man spør seg: er det mulig? Hvordan kan du sitte der uten blygsel å si det du sier? Du spør deg om det er «mulig» for en person som er ved sine fulle fem å uttrykke en sånn forakt for andres integritet? Kanskje kan vedk avsløres allerede i løpet av en kveld noe man skal være forsiktig med å konstatere. Men gir han/hun uttrykk for lignende holdninger ved senere anledninger er det all grunn til å stoppe opp. Det er når man er vitne til at oppførselen er sleip og «gjennomført». Den er totalt uten skrupler. Handlinger og uttalelser er så utenfor normal folkeskikk og så uten forståelse for andres behov at du kan konstatere - om du har kunnskap om denne personlighetsforstyrrelsen - at vedk er ond tvers gjennom.
For å illustrere hvor surrealistisk det kan være; tygg på flg historie:
«Moren er død og broren ringer for å informere om dette. Søsteren som er ofret i dette forholdet ytrer ønske om å lese et skriftsted fra Bibelen. Broren blir forbannet og sier at dette skal han bestemme. Deretter sier han flg: «jeg visste at jeg ville få problemer med deg og skjønner nå at jeg aldri skulle ha ringt deg og fortalt deg at mor er død». (!!!)
Forøvrig om du skulle gi uttrykk for at du har forstått hva som foregår i hans hodet, og dette siden du ikke har fjernet deg fra vedk for godt, så vil du møte en motstand og en argumentasjon som man vanligvis finner patetisk og fordummende.
Innlegget «Jo, men han er jo god på bunnen», er noe ofrene for psykopaten kan gjenta til det kjedsommelige fordi vedk selv har en personlighetsforstyrrelse. De har «lært seg kunsten å forbli underkuet». (ikke en diagnose). Hver gang de forsvarer psykopaten gjør de dette i et tappert forsøk på å overbevise andre om at «det ikke er så ille» og at det dermed er den som klandrer (ofret) som bør gå i seg selv.
Projisering er et kjent fenomen. Eller sagt med et kjent ordtak: «på segselv kjenner man andre». Ofret vil bli tillagt både tanker og hypotetiske handlinger av psykopaten og manipuleringen ser ikke ut til å ha en ende. Løgnene blir stadig mer utspekulert og snart har du endog din nærmeste familie mot deg. Enten tar du tyren ved hornene og avslører psykopaten eller du går inn i en konstant depresjon. Gjør du det første må du imidlertid forberede deg på kamp!
Psykopaten er farlig! Hverdagspsykopaten om enn farligere og mer destruktiv enn han som sitter i fengsel og et sted han bør være til han dør. For psykopaten som sitter i fengsel er i motsetning til hverdagspsykopaten voldelig og farlig for omgivelsene.
Hverdagspsykopaten er fornøyd med sin simple, nærmest dagligdagse trakassering. For dette er en patetisk person som antagelig ikke har det godt. Man blir jo heller ikke et godt menneske ved stadig å spekulere ut nye løgner for å sverte andre; for i egeninteresse å stille seg selv i et best lys.
***************
Baneheimordene er et godt ekspempel på to menn som aldri må få komme ut i samfunnet igjen. Ada Sofie Austegard, mor til Stine Sofie Sørstrønen, opprettet Stine Sofies Stiftelse som følge av drapene. I Kristiansand.
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/11/er-du-et-psykopat-offer.html
http://no.wikipedia.org/wiki/Baneheia-saken
fredag 25. desember 2009
Psykopaten: «Jo, men han er jo god på bunnen»
Det diskuteres om psykopati er genetisk - altså arvelig. Min erfaringsbakgrunn tilsier at dette absolutt kan være tilfelle. Men denne antagelsen har flere sider. Psykopatiske trekk kan utløses av traumer - eller rett og slett uten traumer overhode. Med traumer mener jeg opplevelser i oppveksten som tilsammen utgjør årsaken til at vedkommende blir en handicapped person i forhold til livets utfordringer.
Med andre ord, gutten som vokser opp med en psykopatisk far, rammes tilfeldig hva gjelder arvkomponenten i forhold til sine søsken. Og når hun/han i tillegg opplever traumer i livet som truer oppveksten via påvirkninger i andre relasjoner; eksvis gjennom skole og mobbing av medelever, der familien ikke lenger har den oversikten de burde ha fra barna overlates til andre i en alder av 6-7 år. Hennes/hans selvfølelse blir satt på alvorlig prøve og utvikler sider som man burde kunne regne med - fordi en av foreldrene har psykopatiske trekk.
Derfor tror jeg på tilfeldigheter. Konklusjonen må bli at man i en søskenflokk rammes tilfeldig. Alle har den samme faren/moren. Alle bortsett fra en greier å utvikle sunne relasjoner til andre og er istand til å vise medfølelse med andre (empati) tiltross for at oppveksten ikke bare er «grei» - og hvilken barndom er det? Når da den ene i søskenflokken utvikler psykopatiske trekk, kan man undre seg over hva som gikk galt.
Psykopater er så vidt jeg forstår svært ressurssterke mennesker. Det vises i mange tilfeller senere i livet når de når langt i sin karriere. Og da er jeg fristet til å bruke uttrykket «å albue seg frem». Og mange ville vel også gjenkjenne uttrykket «han gikk over lik». For er det noe som karakteriserer disse ondskapsfulle menneskene så er det nettopp en følelse av at så lenge jeg selv får tilfredsstilt mine behov, så er det ikke så viktig at andre blir syke av det.
Men hvordan har det seg at noen blir ofre og andre ikke? La oss si at faren og sønnen i en familie er psykopater. Da er det altså ikke bare en som manipulerer, men to. Stakkars den som må leve i et nært samliv med både sønnen og ektefellen! Og ofret i dette tilfellet er jo innlysende: moren/kona. Ofrene kunne vært fler i denne familien, men vanligvis reagerer mennesker sunt på urettferdighet og uredelighet og tar til motmæle på et tidlig stadium, uten at de umiddelbart forstår at de surrealistiske opplevelsene kan relateres til en galskap. Som hvis de ikke går i forsvsarsposisjon og reflekterer over sine erfaringer men har en så lav selvfølelse at de lurer på om de kanskje selv er «uregjerlige»? Da er det fare på ferde. Ikke minst hvis de har barn med psykopaten. Og det fordi de dermed undergraver sannheten.
«Ja, men han er jo så snill på bunnen»! - hører man gjerne fra ofrene som blir; frivillig eller fordi de ikke har noe valg, eks vis på grunn av manglende økonomisk evne. Blir man i disse forholdene med psykopaten hele livet så vil det ende på to måter: enten mister man barnas tillit eller familien utvikler disharmoni og blir en dysfunksjonell familie som manipulerer hverandre. Bruker splitt- og hersk-metoder; skaper ondt blod blandt familiemedlemmene ved baksnakking, og opptrer som om de er gud den allmektige.
Manipuleringen er for ofrene ondskapsfulle og for andre bare «ja, han er sær på enkelte områder». La oss si at duselv har utviklet et skeptisk forhold til en bror som alltid fremstiller seg i et gunstig lys. Innimellom lurer han også familien med sine stunt der han fremstår som en omsorgsfull far som bare vil barna sine det beste. Men ofret - som han forlengst har forstått er sårbar, er i forsvar og frustrert og fremstår som sippete eller noe i den retning.
Et eksempel fra virkeligheten: en søster ligger på sykehus med alvorlig kreft. Utfallet vet resten av familien og den er usikker iflg legene. Broren (psykopaten) og hans familie er ikke å se på sykebesøk i løpet av uken; tiltross for at de nærmest bor vegg i vegg med sykehuset. Dette stuntet oppleves som ydmykende, uansett om man er en sårbar person eller ei. Ingen blomster; ingen oppmerksomhet. Var det kanskje slik at broren i dette tilfellet selv var blitt utsatt for sjikane av søstern? Med andre ord en hevn for uteblivelsen? Nei, tvertimot! Men den kreftsyke søstern fremstår nå som en sippete og selvopptatt person. - Og senere så het det seg at «vi var jo uvenner på tidspunktet». Altså: «det er ikke min feil at du ble syk».
Eksemplet mener jeg belyser det nest mest utpregede symptomet på en psykopat. En som går over lik; og uten medfølelse! Inntrykket bare forsterker det mest innlysende: mangel på empati. Det interessante her er at i dette tilfellet med søstern som ikke får besøk så fremstår nå hele hans familie som psykopater. Hvilket de selvsagt ikke er. Men far i huset er så manipulerende at resten av familien tør ikke mukke. Og hvordan ender dette? Familien gikk senere i oppløsning; både fordi forholdet var usunt og fordi psykopaten selv fant det for godt å starte «et nytt liv med en annen». Nok et utpreget symptom iflg forskningen.
http://www.aftermath-surviving-psychopathy.org/what-is-a-psychopath.html
http://www.hare.org/
Med andre ord, gutten som vokser opp med en psykopatisk far, rammes tilfeldig hva gjelder arvkomponenten i forhold til sine søsken. Og når hun/han i tillegg opplever traumer i livet som truer oppveksten via påvirkninger i andre relasjoner; eksvis gjennom skole og mobbing av medelever, der familien ikke lenger har den oversikten de burde ha fra barna overlates til andre i en alder av 6-7 år. Hennes/hans selvfølelse blir satt på alvorlig prøve og utvikler sider som man burde kunne regne med - fordi en av foreldrene har psykopatiske trekk.
Derfor tror jeg på tilfeldigheter. Konklusjonen må bli at man i en søskenflokk rammes tilfeldig. Alle har den samme faren/moren. Alle bortsett fra en greier å utvikle sunne relasjoner til andre og er istand til å vise medfølelse med andre (empati) tiltross for at oppveksten ikke bare er «grei» - og hvilken barndom er det? Når da den ene i søskenflokken utvikler psykopatiske trekk, kan man undre seg over hva som gikk galt.
Psykopater er så vidt jeg forstår svært ressurssterke mennesker. Det vises i mange tilfeller senere i livet når de når langt i sin karriere. Og da er jeg fristet til å bruke uttrykket «å albue seg frem». Og mange ville vel også gjenkjenne uttrykket «han gikk over lik». For er det noe som karakteriserer disse ondskapsfulle menneskene så er det nettopp en følelse av at så lenge jeg selv får tilfredsstilt mine behov, så er det ikke så viktig at andre blir syke av det.
Men hvordan har det seg at noen blir ofre og andre ikke? La oss si at faren og sønnen i en familie er psykopater. Da er det altså ikke bare en som manipulerer, men to. Stakkars den som må leve i et nært samliv med både sønnen og ektefellen! Og ofret i dette tilfellet er jo innlysende: moren/kona. Ofrene kunne vært fler i denne familien, men vanligvis reagerer mennesker sunt på urettferdighet og uredelighet og tar til motmæle på et tidlig stadium, uten at de umiddelbart forstår at de surrealistiske opplevelsene kan relateres til en galskap. Som hvis de ikke går i forsvsarsposisjon og reflekterer over sine erfaringer men har en så lav selvfølelse at de lurer på om de kanskje selv er «uregjerlige»? Da er det fare på ferde. Ikke minst hvis de har barn med psykopaten. Og det fordi de dermed undergraver sannheten.
«Ja, men han er jo så snill på bunnen»! - hører man gjerne fra ofrene som blir; frivillig eller fordi de ikke har noe valg, eks vis på grunn av manglende økonomisk evne. Blir man i disse forholdene med psykopaten hele livet så vil det ende på to måter: enten mister man barnas tillit eller familien utvikler disharmoni og blir en dysfunksjonell familie som manipulerer hverandre. Bruker splitt- og hersk-metoder; skaper ondt blod blandt familiemedlemmene ved baksnakking, og opptrer som om de er gud den allmektige.
Manipuleringen er for ofrene ondskapsfulle og for andre bare «ja, han er sær på enkelte områder». La oss si at duselv har utviklet et skeptisk forhold til en bror som alltid fremstiller seg i et gunstig lys. Innimellom lurer han også familien med sine stunt der han fremstår som en omsorgsfull far som bare vil barna sine det beste. Men ofret - som han forlengst har forstått er sårbar, er i forsvar og frustrert og fremstår som sippete eller noe i den retning.
Et eksempel fra virkeligheten: en søster ligger på sykehus med alvorlig kreft. Utfallet vet resten av familien og den er usikker iflg legene. Broren (psykopaten) og hans familie er ikke å se på sykebesøk i løpet av uken; tiltross for at de nærmest bor vegg i vegg med sykehuset. Dette stuntet oppleves som ydmykende, uansett om man er en sårbar person eller ei. Ingen blomster; ingen oppmerksomhet. Var det kanskje slik at broren i dette tilfellet selv var blitt utsatt for sjikane av søstern? Med andre ord en hevn for uteblivelsen? Nei, tvertimot! Men den kreftsyke søstern fremstår nå som en sippete og selvopptatt person. - Og senere så het det seg at «vi var jo uvenner på tidspunktet». Altså: «det er ikke min feil at du ble syk».
Eksemplet mener jeg belyser det nest mest utpregede symptomet på en psykopat. En som går over lik; og uten medfølelse! Inntrykket bare forsterker det mest innlysende: mangel på empati. Det interessante her er at i dette tilfellet med søstern som ikke får besøk så fremstår nå hele hans familie som psykopater. Hvilket de selvsagt ikke er. Men far i huset er så manipulerende at resten av familien tør ikke mukke. Og hvordan ender dette? Familien gikk senere i oppløsning; både fordi forholdet var usunt og fordi psykopaten selv fant det for godt å starte «et nytt liv med en annen». Nok et utpreget symptom iflg forskningen.
http://www.aftermath-surviving-psychopathy.org/what-is-a-psychopath.html
http://www.hare.org/
tirsdag 22. desember 2009
søndag 20. desember 2009
Mitt barn følte empati som 2 åring
Jeg har et utrolig søtt, mentalt bilde av min datter på 2-3 år. Et bilde som har gjort inntrykk. Hun begynte i barnehagen først da hun var 2 år, dette fordi jeg allerede dengang var bevisst på at barn bør være hjemme med mor så lenge som mulig. Dengang begynte jeg med studier og hadde ingen betenkligheter med å levere henne fra meg til fremmede mange timer hver dag. I motsetning til idag i mange barnehager, var personalet skolert pedagogisk og på annen ansvarsfull måte.
Bildet jeg har i minnet er at jeg kommer inn i oppholdsrommet uten at min datter vet at jeg er kommet for å hente henne. Med den lille armen rundt en liten pjokk står hun der og trøster ungen som står og gråter. Hun ser på gutten (eller jenta) med et medfølende uttrykk og snakker sitt ikke helt utviklet språk. Hun var altså ikke gamle jenta, men istand til å føle empati.
Med referanse til mine innlegg her om narsissisten som har likhetstrekk med psykopaten, er jeg opptatt av å forstå hvorfor noen mennesker oppfører seg ondskapfullt og lite medfølende mot sine medmennesker - og tør påstå at jeg hvis det er grunnlag for det og kunnskapen er tilstrekkelig om personen "i fråga" - så skal det ikke mye til innnen jeg kjenner "lusa på gangen". Det er mange syke mennesker med denne forstyrrelsen i våre omgivelser. Også i vår egen familie. Og manipuleringene er mangesidet. Man må derfor "kommunisere" med vedk på et visst nivå for å kunne uttale seg. Lytte og lese hva retorikken inneholder. Den kan være rett på sak, men også skjult innen hans egen familie, spesielt hvis han har et økonomisk overtak.
Men i mange tilfeller tror jeg også at kvinner som unnskylder og alltid finner årsaker til "faenskapet" selv lider av en personlighetsforstyrrelse. En kvinne som forlater sin mann, har styrke og intellekt. Og hun finner seg ikke i å bli tråkket på. Lørdagens VG-magasin hadde en interessant artikkel om «alfa-kvinnen»; forfattet av Kristin Spitznogle, som har en fast spalte.
Dr Phil, som ble kjent via «Oprahs show», har nå sine egne show; svært populære og f.t abonnerer jeg på disse og blir ukentlig orientert om de forskjellige temaene. Et som fikk meg til å reflektere over min egen datter var showet "Sibling Abuse". Her hevder han at barn ikke føler empati for andre før de er 5-8 år. Selvom Dr Phil er en svært dyktig psykolog er jeg ikke alltid enig, og med referanse til hans uttalelser har jeg klippet og limt:
«Dr. Phil demonstrates an experiment that psychologists use to see whether kids have developed the ability to empathize. He holds up a card that is black on one side and white on the other. Both sides of the card are shown to the child, then the card is held up with one color facing them. The questions are asked, “What color do you see?” and “What color do I see?” If the child says the same color, they are unable to put themselves in your shoes and see from your perspective, which is the absence of empathy. Experts say kids don’t have the ability to empathize until sometime between the ages of 5 and 8».
Jeg overlater til mine lesere å tolke dette. Spesielt hvordan barnet i dette tilfellet trekker den konklusjonen hun gjør i forhold til den fargen hun tror Dr Phil også ser. Med bakgrunn i dette eksperimentet trekker han den konklusjon at et barn ikke føler empati før han/hun er mye eldre enn 2-3 år. Dette er jeg altså uenig i med henvisning til min lille datter, som bestemt hadde medfølelse med sin lille lekekamerat. Eller?
Personlig tror jeg at barn som får omsorg og empati blir empatiske voksne. Men at personlighten i mange tilfeller er avgjørende for hvordan man reagerer på andre mennesker - selv om man ikke får den omsorgen som ethvert barn trenger.
Bildet jeg har i minnet er at jeg kommer inn i oppholdsrommet uten at min datter vet at jeg er kommet for å hente henne. Med den lille armen rundt en liten pjokk står hun der og trøster ungen som står og gråter. Hun ser på gutten (eller jenta) med et medfølende uttrykk og snakker sitt ikke helt utviklet språk. Hun var altså ikke gamle jenta, men istand til å føle empati.
Med referanse til mine innlegg her om narsissisten som har likhetstrekk med psykopaten, er jeg opptatt av å forstå hvorfor noen mennesker oppfører seg ondskapfullt og lite medfølende mot sine medmennesker - og tør påstå at jeg hvis det er grunnlag for det og kunnskapen er tilstrekkelig om personen "i fråga" - så skal det ikke mye til innnen jeg kjenner "lusa på gangen". Det er mange syke mennesker med denne forstyrrelsen i våre omgivelser. Også i vår egen familie. Og manipuleringene er mangesidet. Man må derfor "kommunisere" med vedk på et visst nivå for å kunne uttale seg. Lytte og lese hva retorikken inneholder. Den kan være rett på sak, men også skjult innen hans egen familie, spesielt hvis han har et økonomisk overtak.
Men i mange tilfeller tror jeg også at kvinner som unnskylder og alltid finner årsaker til "faenskapet" selv lider av en personlighetsforstyrrelse. En kvinne som forlater sin mann, har styrke og intellekt. Og hun finner seg ikke i å bli tråkket på. Lørdagens VG-magasin hadde en interessant artikkel om «alfa-kvinnen»; forfattet av Kristin Spitznogle, som har en fast spalte.
Dr Phil, som ble kjent via «Oprahs show», har nå sine egne show; svært populære og f.t abonnerer jeg på disse og blir ukentlig orientert om de forskjellige temaene. Et som fikk meg til å reflektere over min egen datter var showet "Sibling Abuse". Her hevder han at barn ikke føler empati for andre før de er 5-8 år. Selvom Dr Phil er en svært dyktig psykolog er jeg ikke alltid enig, og med referanse til hans uttalelser har jeg klippet og limt:
«Dr. Phil demonstrates an experiment that psychologists use to see whether kids have developed the ability to empathize. He holds up a card that is black on one side and white on the other. Both sides of the card are shown to the child, then the card is held up with one color facing them. The questions are asked, “What color do you see?” and “What color do I see?” If the child says the same color, they are unable to put themselves in your shoes and see from your perspective, which is the absence of empathy. Experts say kids don’t have the ability to empathize until sometime between the ages of 5 and 8».
Jeg overlater til mine lesere å tolke dette. Spesielt hvordan barnet i dette tilfellet trekker den konklusjonen hun gjør i forhold til den fargen hun tror Dr Phil også ser. Med bakgrunn i dette eksperimentet trekker han den konklusjon at et barn ikke føler empati før han/hun er mye eldre enn 2-3 år. Dette er jeg altså uenig i med henvisning til min lille datter, som bestemt hadde medfølelse med sin lille lekekamerat. Eller?
Personlig tror jeg at barn som får omsorg og empati blir empatiske voksne. Men at personlighten i mange tilfeller er avgjørende for hvordan man reagerer på andre mennesker - selv om man ikke får den omsorgen som ethvert barn trenger.
onsdag 16. desember 2009
Salmenes bok - av David
Dåren sier i sitt hjerte:
«Det finnes ingen Gud.»
Deres gjerninger er onde og avskyelige;
det er ikke én som gjør det gode.
2 Herren skuer fra himmelen
ned på menneskene.
Han vil se om det finnes noen forstandige,
noen som søker Gud.
3 Alle er kommet på avveier,
alle er fordervet.
Det finnes ikke én som gjør det gode,
ikke en eneste.
4 Skjønner de da ingen ting,
disse ugjerningsmennene?
De sluker mitt folk som en spiser brød,
men kaller ikke på Herren.
5 Men de skal rammes av redsel,
for Gud er med den rettferdige ætt.
6 Gjør bare stakkarens plan til skamme!
Herren er hans tilflukt.
Salomo var sønn av kong David, og ble konge over Israel etter sin far. Navnet betyr "fredelig". Han styrte fra 965-926 før Kristus.
«Det finnes ingen Gud.»
Deres gjerninger er onde og avskyelige;
det er ikke én som gjør det gode.
2 Herren skuer fra himmelen
ned på menneskene.
Han vil se om det finnes noen forstandige,
noen som søker Gud.
3 Alle er kommet på avveier,
alle er fordervet.
Det finnes ikke én som gjør det gode,
ikke en eneste.
4 Skjønner de da ingen ting,
disse ugjerningsmennene?
De sluker mitt folk som en spiser brød,
men kaller ikke på Herren.
5 Men de skal rammes av redsel,
for Gud er med den rettferdige ætt.
6 Gjør bare stakkarens plan til skamme!
Herren er hans tilflukt.
Salomo var sønn av kong David, og ble konge over Israel etter sin far. Navnet betyr "fredelig". Han styrte fra 965-926 før Kristus.
tirsdag 15. desember 2009
BERGPREKENEN
Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:
3 «Salige er de som er fattige i sin ånd,
for himmelriket er deres.
4 Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.
5 Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.
6 Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.
7 Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.
8 Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.
9 Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.
10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.
11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis.
12 Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.
3 «Salige er de som er fattige i sin ånd,
for himmelriket er deres.
4 Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.
5 Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.
6 Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.
7 Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.
8 Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.
9 Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.
10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.
11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis.
12 Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.
fredag 11. desember 2009
Lover blir brutt og får ingen konsekvenser for dem det angår
Har nå omsider – forøvrig langt over lovet behandlingstid - med bakgrunn i min egen sak om Forliksrådet i Oslo, blitt presentert avgjørelsen om det jeg antok i lang tid, om at Fylkesmannen ikke er rette instans for klager på sjikanerende oppførsel av FR's ledere/medlemmer. Anne Marie Oudmayer, som av statsadvokaten ble stemplet for å ha utført sin oppgave med karakteristikken «Grov uforstand i tjenesten» går fremdeles fri så vidt meg bekjent og sjikaneringen kan dermed fortsette ufortrødent. Hvilket i realiteten betyt at loven er brutt på vesentlige punkter. Se forøvrig innleggene der dette er vist til.
Har lest opptil 10 likelydende avgjørelser i løpet av 4-5 måneder, på klager som alle er nærmest en blåkopi av min egen opplevelse av Forliksrådet i Oslo. Vi er alle som en sjokkert over at rettssikkerheten er på et så lavt nivå i Norge, i et demokratisk styrt land der vi stort sett antar at vi er ivaretatt i henhold til lover, regler og sædvane.
Ser forøvrig ikke bort fra at det har vært en gradvis utvikling til det verre. Det fordi jeg har lest klagesaker som er likelydende fra andre deler av landet, og som er mer enn 10 år gamle. At vi nå har en regjering med en statsminister som ikke bare valser over sine egne samarbeidspartnere med dampveivals, men også over dem som har valgt ham til å lede oss under svært vanskelige omstendigheter i Norge, med mye frustrasjon blant folk flest. Det inntrykket man sitter igjen med er at døgeniktene får råde og at klager på disse blir som å skvette vann på gåsa.
At mange derfor ikke opplever at klagene deres fører frem, innebærer at den «grove uforstanden» som mange utfører i domstolens tjeneste får fortsette - ufortrødent.
Personlig har jeg ennå ikke bestemt meg for hvordan jeg skal gå frem ytterligere med dette. Det fordi jeg også opplever at responsen fra de jeg har hatt kontakt med hva gjelder dette temaet har vært forholdsvis laber. Hva det grunner i kan jeg bare gjette meg til. Folk er drittlei og har mistet enhver tro på at vi lenger har et samfunn med troverdige politikere. Offentlige undersøkelser de siste årene har vist at tilliten til våre politikere er nærmest lik null. Og med bakgrunn i denne refleksjonen mener jeg at ytterligere anstrengelser hva gjelder dette temaet spesielt og andre generelt er og blir bortkastet - så lenge vi har en sosialistisk regjering som leder folket uten mål og mening.
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/08/grov-uforstand-i-tjenesten.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/07/min-egen-surrealistiske-historie.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/07/oppsiktsvekkende-u-kultur-i.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/08/forliksradet-stopp-en-hal.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/08/saken-min-erfaring-med-forliksradet.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/08/har-vi-bruk-for-meklinger-og-ombud-og.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/09/gar-det-mot-diktatur.html
Har lest opptil 10 likelydende avgjørelser i løpet av 4-5 måneder, på klager som alle er nærmest en blåkopi av min egen opplevelse av Forliksrådet i Oslo. Vi er alle som en sjokkert over at rettssikkerheten er på et så lavt nivå i Norge, i et demokratisk styrt land der vi stort sett antar at vi er ivaretatt i henhold til lover, regler og sædvane.
Ser forøvrig ikke bort fra at det har vært en gradvis utvikling til det verre. Det fordi jeg har lest klagesaker som er likelydende fra andre deler av landet, og som er mer enn 10 år gamle. At vi nå har en regjering med en statsminister som ikke bare valser over sine egne samarbeidspartnere med dampveivals, men også over dem som har valgt ham til å lede oss under svært vanskelige omstendigheter i Norge, med mye frustrasjon blant folk flest. Det inntrykket man sitter igjen med er at døgeniktene får råde og at klager på disse blir som å skvette vann på gåsa.
At mange derfor ikke opplever at klagene deres fører frem, innebærer at den «grove uforstanden» som mange utfører i domstolens tjeneste får fortsette - ufortrødent.
Personlig har jeg ennå ikke bestemt meg for hvordan jeg skal gå frem ytterligere med dette. Det fordi jeg også opplever at responsen fra de jeg har hatt kontakt med hva gjelder dette temaet har vært forholdsvis laber. Hva det grunner i kan jeg bare gjette meg til. Folk er drittlei og har mistet enhver tro på at vi lenger har et samfunn med troverdige politikere. Offentlige undersøkelser de siste årene har vist at tilliten til våre politikere er nærmest lik null. Og med bakgrunn i denne refleksjonen mener jeg at ytterligere anstrengelser hva gjelder dette temaet spesielt og andre generelt er og blir bortkastet - så lenge vi har en sosialistisk regjering som leder folket uten mål og mening.
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/08/grov-uforstand-i-tjenesten.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/07/min-egen-surrealistiske-historie.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/07/oppsiktsvekkende-u-kultur-i.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/08/forliksradet-stopp-en-hal.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/08/saken-min-erfaring-med-forliksradet.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/08/har-vi-bruk-for-meklinger-og-ombud-og.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/09/gar-det-mot-diktatur.html
søndag 6. desember 2009
Man straffer ikke barna ved å være ond!
«Nanny på besøk» gir oss mye å tenke på . Å putte såpe i munnnen på et lite barn fordi det brukte et språk som ikke var akseptabelt - må nødvendigvis gi barn traumer.
Dette sagt er tatt ut fra en episode av serien der Nanny må ordne opp i de mest absurde tilstander som råder hos noen foreldre. Hvor mange de er vites ikke, men går man til norske forhold tror jeg vi har kommet lenger enn for noen tiår siden. Nå har vi fått lover som ikke fritar oss for å slå barna våre. Tidligere fantes det ikke muligheter for barn å komme unna vold og psykisk trakkasering. Og mange barn; idag voksne har vesentlige traumer pga foreldres vettløse behandling av barna sine.
Dr Anne Luise Kirkengen, almenlege i Oslo begynte å forske på noen av sine pasienter og har skrevet en tankevekkende bok "Hvordan krenkede barn blir syke voksne", som bekrefter hvorfor så mange mennesker idag lider av sykdommer som et resultat av mishandling, vold og psykisk trakkasering. Hva som er verst tror jeg ikke er noe poeng å diskutere, men det er ingen tvil om at mange mennesker med skjellett-sykdommer lider under det man kan kalle fortielse over mange års trakassering fra foreldre - også inn i voksen alder.
I kveldens episode av Nanny tar hun for seg barn som er under innflytelse av voldelige filmer og data-spill. Noe de 3 guttene i familien speiler med slossing og banning. Foreldrene er ikke noe bedre og det blir mer og mer innlysende hvorfor barnas oppførsel er som den er. Nanny setter opp regler som skal følges og etter noen dager drar hun der ifra men etterlater seg kameraer i huset slik vi forstår det. I en seanse ser vi moren ta tak i den ene sønnens tildels grove språkbruk. Og – gud bedre hva er det vi får se? Hun straffer den lille gutten – 8-9 år gammel med å sprute vaskemiddel i munnen hans. Giftige kjemikalier – og ikke bare en dusj men en god teskje såvidt man kan se! Man sitter med åpen munn og tror ikke hva man er vitne til! Dette er jo ren ondskap! Moren blir så sint og oppgitt over at Nanny påpeker dette i all sin gru – at hun går derifra og nekter samarbeide. Men mest av alt får man en følelse av at hun føler seg tatt på senga. Moren som skal lære barna sine å bli samfunnsnyttige individer oppfordrer til trakkasering – og det med egne barn som brikker.
Er det noe rart at barn blir aggressive og voldelige - og noen dessuten store egoister! Når foreldrene går foran som så dårlige eksempler. Ikke bare lærer de etter som de vokser opp å være respektløse for andres behov, men traumene de drar med seg i livet blir kanskje så vanskelig å bære - at omsorgen for andre stort sett strekker seg knapt rundt sin egen navle.
Alle har man et stort ansvar for barn og sin egen familie. Dette ansvaret er det ikke alle som makter. Men det finnes ingen unskyldning overhode uansett traumer man bærer med seg inn i voksenlivet - til å oppføre seg som superegoister uten omtanke eller ansvar for familiens ve og vel.
Dette sagt er tatt ut fra en episode av serien der Nanny må ordne opp i de mest absurde tilstander som råder hos noen foreldre. Hvor mange de er vites ikke, men går man til norske forhold tror jeg vi har kommet lenger enn for noen tiår siden. Nå har vi fått lover som ikke fritar oss for å slå barna våre. Tidligere fantes det ikke muligheter for barn å komme unna vold og psykisk trakkasering. Og mange barn; idag voksne har vesentlige traumer pga foreldres vettløse behandling av barna sine.
Dr Anne Luise Kirkengen, almenlege i Oslo begynte å forske på noen av sine pasienter og har skrevet en tankevekkende bok "Hvordan krenkede barn blir syke voksne", som bekrefter hvorfor så mange mennesker idag lider av sykdommer som et resultat av mishandling, vold og psykisk trakkasering. Hva som er verst tror jeg ikke er noe poeng å diskutere, men det er ingen tvil om at mange mennesker med skjellett-sykdommer lider under det man kan kalle fortielse over mange års trakassering fra foreldre - også inn i voksen alder.
I kveldens episode av Nanny tar hun for seg barn som er under innflytelse av voldelige filmer og data-spill. Noe de 3 guttene i familien speiler med slossing og banning. Foreldrene er ikke noe bedre og det blir mer og mer innlysende hvorfor barnas oppførsel er som den er. Nanny setter opp regler som skal følges og etter noen dager drar hun der ifra men etterlater seg kameraer i huset slik vi forstår det. I en seanse ser vi moren ta tak i den ene sønnens tildels grove språkbruk. Og – gud bedre hva er det vi får se? Hun straffer den lille gutten – 8-9 år gammel med å sprute vaskemiddel i munnen hans. Giftige kjemikalier – og ikke bare en dusj men en god teskje såvidt man kan se! Man sitter med åpen munn og tror ikke hva man er vitne til! Dette er jo ren ondskap! Moren blir så sint og oppgitt over at Nanny påpeker dette i all sin gru – at hun går derifra og nekter samarbeide. Men mest av alt får man en følelse av at hun føler seg tatt på senga. Moren som skal lære barna sine å bli samfunnsnyttige individer oppfordrer til trakkasering – og det med egne barn som brikker.
Er det noe rart at barn blir aggressive og voldelige - og noen dessuten store egoister! Når foreldrene går foran som så dårlige eksempler. Ikke bare lærer de etter som de vokser opp å være respektløse for andres behov, men traumene de drar med seg i livet blir kanskje så vanskelig å bære - at omsorgen for andre stort sett strekker seg knapt rundt sin egen navle.
Alle har man et stort ansvar for barn og sin egen familie. Dette ansvaret er det ikke alle som makter. Men det finnes ingen unskyldning overhode uansett traumer man bærer med seg inn i voksenlivet - til å oppføre seg som superegoister uten omtanke eller ansvar for familiens ve og vel.
fredag 4. desember 2009
If - av Rudyard Kipling
If you can keep your head when all about you
Are losing theirs and blaming it on you,
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too;
If you can wait and not be tired by waiting,
Or being lied about, don't deal in lies,
Or being hated, don't give way to hating,
And yet don't look too good, nor talk too wise:
If you can dream - and not make dreams your master;
If you can think - and not make thoughts your aim;
If you can meet with Triumph and Disaster
And treat those two impostors just the same;
If you can bear to hear the truth you've spoken
Twisted by knaves to make a trap for fools,
Or watch the things you gave your life to, broken,
And stoop and build 'em up with worn-out tools:
If you can make one heap of all your winnings
And risk it on one turn of pitch-and-toss,
And lose, and start again at your beginnings
And never breathe a word about your loss;
If you can force your heart and nerve and sinew
To serve your turn long after they are gone,
And so hold on when there is nothing in you
Except the Will which says to them: 'Hold on!'
If you can talk with crowds and keep your virtue,
' Or walk with Kings - nor lose the common touch,
if neither foes nor loving friends can hurt you,
If all men count with you, but none too much;
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds' worth of distance run,
Yours is the Earth and everything that's in it,
And - which is more - you'll be a Man, my son!
God Helg!
http://www.youtube.com/watch?v=is-JCJCUy18&feature=related
Are losing theirs and blaming it on you,
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too;
If you can wait and not be tired by waiting,
Or being lied about, don't deal in lies,
Or being hated, don't give way to hating,
And yet don't look too good, nor talk too wise:
If you can dream - and not make dreams your master;
If you can think - and not make thoughts your aim;
If you can meet with Triumph and Disaster
And treat those two impostors just the same;
If you can bear to hear the truth you've spoken
Twisted by knaves to make a trap for fools,
Or watch the things you gave your life to, broken,
And stoop and build 'em up with worn-out tools:
If you can make one heap of all your winnings
And risk it on one turn of pitch-and-toss,
And lose, and start again at your beginnings
And never breathe a word about your loss;
If you can force your heart and nerve and sinew
To serve your turn long after they are gone,
And so hold on when there is nothing in you
Except the Will which says to them: 'Hold on!'
If you can talk with crowds and keep your virtue,
' Or walk with Kings - nor lose the common touch,
if neither foes nor loving friends can hurt you,
If all men count with you, but none too much;
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds' worth of distance run,
Yours is the Earth and everything that's in it,
And - which is more - you'll be a Man, my son!
God Helg!
http://www.youtube.com/watch?v=is-JCJCUy18&feature=related