En filipiner i Torrevieja

Jeg må innrømme at jeg ble tatt litt på senga her for leden da jeg var inne i en bokhandler og lette etter et kart. Ved siden av meg sto en litt eldre kvinne og jeg forsto at hun var turist. Hun sto en stund mens jeg lette gjennom kartene og samtidig registrerte at hun sto ved siden av meg. Snudde meg og dermed tar hun kontakt. En eldre kvinne, svært enkelt kledd. Hun spurte: is you tourist? Jeg sa som sant var og hun spurte om jeg kunne hjelpe henne med en parlør. Ja, selvfølgelig sa jeg. Spansk? Yes, spanis nowigen. Norwegian, spurte jeg, snakker du norsk; den siste setningen kom ut på norsk. Hun så på meg et par sekunder. Ble nesten stum. Æ du nosk? Ja, sa jeg og du snakker kanskje ikke engelsk, eller? Nei, jeg snakke nosk. Litt.

Så ble hun plutselig helt overveldet, ja sånn som vi nordmenn ofte blir når vi treffer på andre nordmenn i enda sydligere strøk. Hun ble så glad over at jeg var norsk at hun like godt omfavnet meg der og da. Dette hadde jeg aldri opplevet fra en innvandrer. For hun var antagelig filipiner. En av dem vi har reddet fra sjøen for noen ti-år tilbake. Kanskje har hun kommet hit med familie-gjenforening siden hun var så dårlig i norsk. Jeg har nemlig hatt svært hyggelige samtaler på cafe med andre filipinere som er godt integrert og snakker norsk flytende.

Jeg må innrømme at jeg var avvmålt og litt satt ut over at hun ble så glad over å treffe en nordmann. Denslags gledesutbrudd har jeg til dags dato aldri opplevd av andre etniske folk som bor i Norge. Heller tvert imot er jeg som mine spissformuleringer her antyder ganske så provosert og forbannet over enkelte innvandrere. Imidlertid skal sies at jeg til dags dato heller ikke har snakket nedlatende om asiater fra den delen av verden. Tvert imot har jeg ingenting i mot innvandrere som er arbeidsomme og vel integrert. Som et par kvinner engang sa til meg; min mor har alltid sagt at vi skal lære av nordmenn, være høflige og takknemlige. De er vestlig kledd og det er ofte en fryd å se hvor godt integrert de er i det norske samfunn. Selvom de nok lever ut sin kultur privat. Men det har jeg ingenting imot. Det gjør jo nordmenn også når de flytter til utlandet.

Denne kvinnen spurte om jeg kunne hjelpe henne fordi hun ikke snakket spansk. Hun ble ikke bare glad over å treffe meg som kunne snakke med henne på norsk, men hun viste en takknemlighet som var rørende. Den var rettet mot at jeg var norsk. Og selvsagt at jeg befant meg like langt fra Norge som henne. Hun og mannen var stadig bort og tok på meg og takket fordi jeg hjalp dem.

Når det er mulig å ha en positiv holdning til innvandring fra enkelte folkegrupper, blir jeg forbannet når jeg tenker på disse døgeniktene av noen sosialistiske politikere som har belemret oss norske borgere ved å invitere folkegrupper til landet - og som skaper sånn kaos blant oss alle som de gjør. Hva enten de kommer hit for å stikke sugerøret ned i honningkrukka vår. Overfalle og voldta våre døtre og sønner. Stille seg opp foran Storting og Universitet og true oss med sataniske muslimske lover. Og annen faenskap! Da føles det godt å vende det annet kinn, til dem som også har fått norsk statsborgerskap og mot oss viser oss takknemlighet og respekt og høflig framtreden.