«You are stirring up tension here, ok?»

«We know who you are»

Til dere som skaper kaos i United Kingdom

Nå er det ikke mange som tør kalle en spade for en spade. Og at man gjør det i Storbritania ble jeg bevisst når jeg leste avisen The Mirror for onsdag den 23.10. Dette er jo ikke nyheter som blir referert i norske aviser. Men mange nordmenn går jo fremdeles rundt og venter på åpenbaringer. Nyhetsstoff som kanskje kan åpne gluggene på noen og enhver. Fremdeles altfor mange som går rundt med skylapper. Eller ikke ønsker bli konfrontert med uvennskap og splittelse i familien.

I Norge skal det ikke mye til før rasismekortet dukker opp; ikke bare i mediene men også blant dem som man trodde var venner. Eller familie. For nå om dagen går det på ryktet løs. Gudene vet hvor mange som «har kommet til at hun er rasist». Men sånn går dagene, det er lite man kan gjøre når man har bestemt seg for at sannheten skal på bordet; koste hva det koste vil. Det er flere og flere av oss som ikke lenger teller på knappene, men åpner seg straks de vet de møter en likesinned. Bare det å fryde seg offentlig overfor venner og familie over det faktum at vi har en blå regjering omsider etter 8 år, det kan koste rykte ditt. For det å identifisere seg med en blå regjering er nå synonymt med at du er rasist. Intet mindre! Men det vil gå seg til, bare vi får omskolert mediene; journalistene og redaksjonene, som fremdeles vil motta statsstøtte fra den «blå regjeringen».

Vi og alle dem som stemte på Frp og Høyre er oss som ønsker dysfunksjonell innvandring til helvete. Dette har mange ikke snakket høyt om, men gått anonymt til urnene den 9. september - og dermed ble det offisielt. Vi flagger og er snar med å innrømme at joda, vi stemte på det høyre-ekstreme og xenofobe Frp. Og nå tør vi si det rett ut. Koste hva det koste vil! For nå er vi visst mange.

At vi deler denne holdningen med andre land er ikke løgn. Det viser de høyre-orienterte partiene i de fleste land vi ønsker sammenligne oss med idag også. Nå står vi frem, og jeg vil tro at Norge som alltid er blitt sett på som et velutviklet demokratisk land; nå blir holdt frem som et eksempel på at det faktisk er mulig å trampe med føttene.

I Storbritania gjør de også det og det på ymse måter. Theresa May er en kjent politiker som valgte å gå freidig ut med det signalet hennes partifeller og velgermasse også mener om dagen; og det er det samme som vi har snakket varmt om i Norge i de siste årene. Det handler om illegale innvandrere som har fått avslag på asyl. De som burde være innelåst til de skal sendes ut av landet. Ja, det som de høyre-ekstreme, xenofobe velgerne har ment lenge - men ikke helt turt å si høyt.

I Storbritania har de vært kreative og det med Theresa May sin velsignelse. De har utrustet større biler, såkalte «van» med den klare beksjeden - som vel ikke er til å ta feil av. Nemlig med store bokstaver meddelt følgende beskjed til dem som burde ha tatt signalet for lengst: «Stirring up tension and division in the UK illegally»? «We know you are in this area».

Et forsøk på å sende noen signaler om enn noe spakt - vil jeg mene. Men det var et ærlig forsøk var det vel noen som mente; og kanskje mente de også at hvis dette signalet ikke «gikk hjem», så bruker vi sterkere lut i neste omgang. Eller?

Det er mange måter vi kan sende politiske signaler på. Noen er primitive; andre er mindre farlige.