Som utdannet journalist må jeg innrømme at jeg gjerne tar avstand til den idolisering vi opplever fra sportsjournalister i de tabloide mediene. TV2 er svak for håndballsporten og det ikke uten grunn. Håndball fenger mer enn fotball fordi vi får kampene så nær inn i tv-stuene som overhode mulig. Spillerne er tett på kameraene og avstanden er særdeles kort mellom målfeltene. Og dermed korte tidsintervaller mellom hver scoring. Når ett lag scorer er det få skritt tilbake der motspillerne når i løpet av sekunder.
For noen år siden, nærmere bestemt i 2005 spilte det norske håndballaget for menn VM i Tunis og håndball-idolet Kristian Kjellings karriere fikk umiddelbart stor fart. Den gikk for å bruke en klisje; rett til himmels. Han scoret mål vi aldri før hadde sett, med en presisjon og en teknikk som fikk oss til å gi oss ende over. I kulissene ventet kjæresten og mediene; alle som en av sladrepressene – inkludert de tabloide dagsavisene smurte artiklene sine side opp og side ned om Kristian Kjelling og hans kjæreste; den blonde og vakre Madeleine. At Kjelling har vært en viktig bidragsyter for norsk herrehåndball er det ingen tvil. Og da spesielt de første par årene etter Tunis - og sladrespaltenes interesse for gutten med den lekre kroppen lot seg ikke stoppe. Ikke bare avbildet i aviser og ukeblader men også smurt opp på diverse plakater oppetter veggene her i Bygdøy Alle har vi kunnet skue denne unge mannen med six-packen utrolig frekt eksponert.
Man kan imidlertid spørre seg er det kun Kjelling på det norske laget som virkelig scorer mål? Selvfølgelig er det ikke det; og det kan vi som er istand til å lukke ørene for kommentatorenes evige gauling om Kjelling selvsagt få med oss. Frank Løke er en mann som ikke skyr noen midler; han ligger som regel nærmere gulvet enn sine medspillere når han dæljer ballen i mål - og kan vel sies å være den mest fryktløse spilleren på laget. Men bortsett fra Håvard Tvedten så er det vel knapt noen som blir så idolisert som «Kjelling».
Men er han av den grunn lagets beste spiller? Den siste tiden med Gunnar Pettersen som trener, satt Kjelling mye på benken og mange lurte vel på hva grunnen var til det og debatten raste da også på noen nettsider hvor man ga uttrykk for det meningsløse i at nettopp Kjelling ble satt på benken. Ikke uten grunn; denne unge mannen som nå vel må sies å ha kommet i godt voksen alder, er ikke lenger den gudegitte spillern som Bredeli og gutta gauler om i enhver kamp.
I Oslo Spektrum i kveld den 16. januar fikk vi en utmerket demonstrasjon på at den tidligere så gode bak-spillern på mange måter har mistet grepet. Å score 3 mål i den siste oppladingskampen før EM i Østerrike er ikke mye å skryte av. At mannen kanskje fremdeles lider av sin lyskestrekk skal man ikke se bort ifra. Men siden han fremstår som en person som heller lider seg gjennom sin karriere enn bruker helbredelsesprosessen på en fornuftig måte - så er sjansene store for at innsatsen i Østerrike blir en flopp for Kjelling sånn sett. Og at tiden på benken muligens blir lenger og oftere enn han ønsker seg.
Personlig ønsker jeg ham imidlertid lykke til - og håper at hans velutviklede ego ikke kommer helt ut av proposjoner. Det sies at et ego med høy eksponeringsprosent sjelden er et ego under kontroll.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar