Politiets vurderingsevne

En gammel mann tok med seg 80 000 kroner i lommeboka og valgte å bruke disse når han skulle handle. Dagen etter fikk han politiet på døra som forlangte å ransake hjemmet hans. Joda, han ble først lamslått og deretter kan jeg tenke meg han ble ganske sint. Nå vurderer han å få spesialenheten for politi-saker til å finne ut om politet har gått over grenser de ikke burde.

Kan man snakke om at politiet hadde en dårlig dag, sånn som jeg valgte å bedømme deres handling overfor meg en gang i tiden? Nei, denne ransakingen var overlagt. De bestemte seg ikke på impuls. Sånn som politiet en gang i tiden valgte å handle overfor meg.

Jo det hadde seg sånn at jeg gikk på trikken i Trondheimsveien i Oslo og skippet å kjøpe billett. Jeg skulle bare et par holdeplasser lenger ned. Ikke bra, alle skal løse billett, og simsalabim der sto sannelig onkel trikke-kontrollør utenfor Blåkors med den røde bussen sin. KONTROLL

Ja det er grunn til å skvette. For mange av disse kontrollørene eier ikke dannelse. De bokstavelig dro meg inn i bussen, som på det stedet stopper trikken slik at den ikke kommer seg videre. Der inne i bussen ba de meg oppgi personlia. Hvilket jeg gjorde. Da de ba meg bekrefte hvem jeg var, så jeg ingen grunn til det. Det skal man ikke trenge å gjøre for andre enn politiet. Så jeg sa, sorry asså men jeg har ikke verken kjøre-kort eller bank-kort på meg. Så haglet truslene. Du får ikke forlate denne bussen før du har bevist at du er den du sier at du er. Sa de. Sånt noe hisser meg opp, for å si det mildt. Så jeg sa, så synd da gitt. Dere får vel bare gjøre det dere bare må gjøre da.

Så de ringte onkel politi; som alltid har tid til denslags sludder. For sludder og vås må det sies å være når de blir utkalt for å sjekke en person som har sneket og lurt Sporveien for 20 kroner. For det var nemlig beløpet det var snakk om. Som vi vet så sier politiet til deg, om du vil anmelde ett beløp som noen har lurt deg for, at beløp under 10 000 kroner det bruker vi ikke tid til å etterforske. Men 20 – tjue kroner, det har de tid til å etterforske. Sånt irriterer meg, altså.

Så kom politiet da. Navn, stilling, fødselsår og bopel, takk! Atter en gang gjorde jeg som jeg var bedt om, oppga alt til alles tilfredsstillelse, tenkte jeg. Kan vi få se bankkortet ditt, sa den ene. Beklager, sa jeg, det har jeg ikke med meg. På ryggen hadde jeg den dagen en liten mini-sekk, som for noen år siden var så populære istedet for en veske.

Da den andre betjenten tok tak i sekken for å dra den av meg, uten ett ord, gjorde jeg umiddelbart motstand, noe som senere skulle hete seg at jeg «hindret politiet i å gjøre jobben sin». Ja, jeg er ganske godt orientert da; studert jus har jeg, og som utdannet journalist er jeg ikke alltid like medgjørlig. Jeg kjøper ikke alt som blir meg til del, om du forstår. Så jeg sa, når denne betjenten gjentatte ganger dro i sekken min, at den skulle de få se – hvis de kunne fremlegge ransakingsordren sin.

Oh Lord! Den andre ble så sint stakkar, at han gikk omtrent fra konseptene. Han frådet rundt munnen og gikk til side for å sjekke om jeg hadde et rulleblad; eller noe lignende. Men fant ingenting å ta meg for; selv etter at folkeregistrert var sjekket. Men altså - nå var det gått prestige i saken. Sekken skulle de se om det var det siste de gjorde her i livet. Ser du det for det? Jeg fant dette underholdende; i det tankene mine stadig kretset om det faktum at: «at dette har de tid til»!

For å gjøre en lang historie kort, jeg ble lagt i jern og bragt til vakta. For der å bli truet med ei celle. Det var da jeg fant det riktig å legge alle kortene på bordet, som det heter. Bankkortet ble lagt på disken. Endelig kunne alle sukke lettet ut, som det også heter. Jeg ble ilagt en bot, og betjenten var totalt fra seg av sinne. Han viftet med lovboka; og jeg må innrømme at jeg i ettertid gjorde meg noen tanker. Men at det skulle være nødvendig å legge meg i jern, den var noget vel drøy. Hadde han en dårlig dag, som advokaten min hintet om, eller var det bare sånn at politiets evne til å vurdere situasjoner der og da, ikke alltid er noe å skryte av?

Bare så det er sagt; det var meg som foreslo at vi skulle kjøre ned til vakta. For der jeg sto slo det meg at det nok gikk ei kule varm, og at betjentene hadde behov for å roe seg litt ned. Men jern?

Den gamle mannen, som med mange eldre idag, har ennå ikke fattet at i dagens verden skal man helst ha pengene i banken. Og de skal tas ut med kort når det er behov for det. For hver gang du trekker kortet ditt, trekker banken din 2-3 kroner av din konto - som de forøvrig beriker seg med. Men sånn er det blitt. Ikke fordi du og jeg er kriminelle. Nei, lover og regler blir endret i takt med denne perverse innvandringspolitikken. Noe vi visstnok ikke kan hindre.

Vi lever ikke i et demokrati. Demokratiet er gammeldags. For denneslags overgrep er det vi forbinder med diktatur.