Barn på speidertur

Det er både frekt og ufint å marginalisere foreldre fordi de er bekymret for barna sine. At speiderledere ikke forstår dette er bekymringsfullt. Var jeg forelder ville jeg ikke hatt noe med «speidern» å gjøre, hvis dette er gjengs oppfatning.

Verden er ikke som den engang var. Samfunnet har bidratt til at verden står på hodet. Ta bare det faktum at norske foreldre flytter fra samfunn som engang bare for et par ti-år siden var idylliske flekker rett utenfor Oslo. Der muslimer og deres voldelige adferd gjenspeiler det samfunnet vi alle er blitt en del av i dag.

Ikke nok med at barna blir overfalt og ranet og ikke tør gå ut engang i skoletiden. Eller til og fra skolen, men bander av innvandrerbarn drar rundt og krysser by-grenser. Slik at den flyttingen familier har måttet foreta den blir en illusjon når de aldri finner det trygt noe sted for sine barn.

Det er derfor god grunn til å være bekymret for barna sine. Men dette er på skogsturer vil noen hevde. Ja vel, ikke tør jeg som er voksen ta på tur i skogen alene. Jeg er vant til å gå til hyttene i nord-marka. Det tør jeg ikke lenger. Jeg er også vant til å ta trikken opp til Sognsvann. Hadde jeg bodd der inne nå hadde jeg ikke turt å gjøre det. I så fall måtte det bli å henge i hælene på andre nordmenn på en søndag; når det er flokker av familier som går rundt vannet.

Og så skal speiderledere gjøre narr av foreldre som gir uttrykk for bekymring? Ufint og frekt!

For ikke bare er sjansen stor for å gå seg bort, men nå vet man faktisk ikke hva som skjuler seg i skogen. Jeg som benyttet meg av Turistforeningens hytter bare få mil fra hovedstaden, ville aldri i livet ha gjort dette idag.

Og hvem kan jeg klandre dette? J.....døgenikter av noen politikere. Døgenikter fordi de ikke evner å tenke lenger enn nesa rekker.