F.....you!

Hadde ikke trodd at jeg skulle innrømme det. For det er slett ikke noe kvinnelig over det. Men jeg har oppdaget at det er mulig å bli kvitt de tiggende rumenerne. Disse som gjør narr av oss nordmenn. Som forflytter seg fra sted til sted. Som nå okkuperer Sognsvann som igjen har fått Statsbygg til å gjøre nok ett forsøk på å bli kvitt dem en gang for alle. For så å oppleve at de samme djevlene vil være tilbake. Gang på gang vil de utnytte vår tålmodighet. Politiet ønsker ikke ta i dem med tang. Og når det og andre patetiske problemer blir et stadig større faktum, får vi anarki. Rumenerne er blitt et renovasjonsproblem; bokstavelig talt. De forsøpler ikke bare med sitt blotte nærvær men bokstavelig da de er noen griser.

Ved generelt å ta loven i egne hender kan vi komme til å erfare vold i enkelte tilfeller. Men i mange tilfeller når vi vet at politiet allikevel ikke vil møte opp, må vi nå erkjenne at vi må finne våre egne metoder. Og hvorfor ikke? Når to naboer er i ferd med å ryke i tottene på hverandre, da sier politiet nå stopp. Dette stiller vi ikke opp på. Forståelig nok, spør du meg. Men ved å være litt kreativ er det faktisk flere måter å løse rumener-problemet på. Uten å oppfordre til vold. Løsningen er nærmere enn du aner om du er villig til å legge til side både dannelse og medfølelse. En følelse som så vidt jeg nå forstår ikke har utviklet seg til noe annet enn hat og forakt hos de fleste av oss nordmenn. Vi er bare for feige til å innrømme det offentlig.

Selv har jeg bestemt meg for at det skal gå sport i det. Hva nå det uttrykket innebærer. Men et flott uttrykk er det.

Det startet utenfor en Kiwi-butikk på forsommern der en rumener sto å flirte sitt brune smil og uten ett ord holdt dette magasinet, som en norsk quisling forøvrig har bidratt til at de får selge; i konkurranse med et magasin som norske narkomane selger på gaten.

På vei inn i butikken gikk jeg nær opp til mannen og snerret et «f.... you». Etter handleturen var mannen sannelig min hatt borte. Han trodde vel ikke sine egne ører.

Nok en dag i sommer passerte jeg en rumensk kvinne der hun sitter med pappkruset og gliser pliiis. Et sted hun eller hennes medsøstre har sittet pal i over ett år nå. Jeg passerte henne og ga henne fingern. Har ikke vært tilbake på åstedet ennå. Jeg hørte henne knurre.

Idag skjedde det samme. Og som sagt det rumenske fotfolket er stadig på farta. De er over hele Norge nå. Nede i Skiens-området har quislingene laget en brosjyre som ønsker faenskapet velkommen til Telemark.

Så hva gjør vi? Når våre politikere tvert imot holder oss for narr med sine provokasjoner. Hvor lenge skal vi finne oss i dette? Selv har jeg altså tatt saken i egne hender. Demokrati har ikke lenger noen mening for meg. For tredje gang på kort tid har jeg enten vist dem fingern eller som idag utenfor nok en butikk, forkynt at de kan «f...seg selv». Da jeg kom tilbake noe senere var kjerringa som trodde hun var Romanias mest sjarmerende tigger borte. Hun hørte hva jeg sa og kommenterte det høylytt. Men ingen kom henne til unsetning. Og det virket - unektelig.

Så som du skjønner kjære leser, så har jeg nå funnet løsningen på problemet. Prøv da vel! Du vil føle deg vel etterpå. Garantert. For du skal ikke være i tvil om at med dette stuntet gjør du samfunnet en tjeneste. For husk, du har valget mellom å være feig - eller bidra til å løse et problem som er i ferd med å vokse oss over hodet.

La det gå sport i det!