Marthas drømmeverden: Nå i VG Helg

Martha Behn lever i en drømmeverden sammen med åndene sine. At hun nå har arvet sin manns spalte i Helge-tilegget til VG, er greit, jeg trenger ikke lese noe som helst. Det er helt frivillig hva jeg ønsker bruke tiden min på.

Når man skriver noe som helst så bør det inneholde noe man kan henge på en knagg. Noe matnyttig. Noe som får folk til å ønske å lese mer. Kunnskap gjør deg rik. Kunnskap som relateres til ditt eget liv og denne verden gjør deg enda rikere. I Bibelen står noe om å bli som barn hva gjelder å være åpen for «nye ideer». Men ideene bør være matnyttige og noe som gir ettertanke. Det å skrive at blomster er vakre, gir neppe noen form for ettertanke.

Martha og hennes venninne skriver i spalten etter Ari Behn om noe som jeg umiddelbart forbinder med primitive stammer. Indianere eller afrikanere som ikke har en gud. Mennesker som ber til vær-guder har vi hørt om. De er hellig overbevist om at hvis de kaster aske opp i luften f eks så vil det begynne å regne. Og det helst i samme sekund.

Martha og hennes venninne er hellig overbevist om at de blir styrt av engler. De har tjent noen kroner på bøkene sine og overbevist mange om at dette er the real thing. Det blir stadig flere gudløse mennesker i denne verden. Om det er en kvinne som i bunn og grunn er arveberettiget til den norske trone er uinteressant. Det interessante er at hun fordi hun er den hun er gis spalteplass. Et par sider i Helge-vedlegget plager ikke meg. Det er bare å bla forbi. Akkurat som jeg alltid har gjort med Aris vås. Det blir som det Martha og hennes venninne proklamerer, ikke noe annet enn tankespinn fra ende til annen.

Sett deg i en ring og syng sangen din, sier Martha. Hvilken sang? Har vi vår egen sang? Og kan denne sangen endre våre liv til det bedre? Trolig ikke. Martha derimot hun tror det. For det første ble vi nok sunget for da vi var barn. Noen ble det ikke. En sang jeg kommer på i farten er «Vi har en tulle med øyne blå». En sang som er naturlig å synge når du holder et nyfødt pikebarn i armene. Men ikke derfor sagt at vi synger denne sangen i enhver sammenheng. Den passer der og da.

Det eneste fornuftige Martha og venninnen sier i sitt essay (denne lørdagen) er at «bestemødre er gode lyttere». Ja, det skal de ha, mange bestemødre er faktisk det. Det fordi de nå har så mye ekstra tid på sine gamle dager. Naturlig nok.

Hvis Martha derimot hadde skrevet et essay om bestemødre som en viktig ressurs for barnebarn, så hadde hun fått noen til å våkne. Det ville vært et signal om at barn kanskje går glipp av mye hvis de ikke får muligheten til å vokse opp med bestemor. Ingen kan vel benekte at dette kan være godt for barn. Spesielt i en tid der mange barn klager over at de aldri får nok tid sammen med foreldrene sine. Hva enten de jobber 3/4 av barnets våken-tid. Eller aller verst må holde kjeft fordi far eller mor twitrer med gud og hver-mann - hele døgnet.

Men neida; dette totale våset gagner ingen. Vi lengter etter kunnskap som kan bidra til å gjøre livene litt lettere å leve. Ikke tåkelagte drømmer om «sangen i oss». Det er lett å bla forbi to sider i et Helge-vedlegg. Men det virker påfallende patetisk å vite at du må gjøre det. Fordi det er noe forbannet dikt. Og løgn!