Det diskuteres nå på høyt nivå noe som kalles Datalagringsdirektivet. Det handler om å lagre data som berører gud og hvermann. Det berører det som sendes via Internett og telefoni.
Jeg er gammel nok til å huske forløperen til mobilen; personsøkeren. Det var fascinerende å kunne sende en melding til noen som kanskje ikke befant seg i nærheten av en telefon. Idag kallt en fast-telefon. Personsøkeren ble brukt til å «page» våre venner og famlie. Som vi nå gjør via e-mail og mobil. Men som kun var en enveis form for kommunikasjon dengang på 80-tallet. Den som ble «paget» måtte gå til nærmeste telefon for å ringe tilbake for å kunne kommunisere. Min personsøker ble ikke mye brukt. Og det fordi mobiltelefoni straks etter ble vanlig og vi husker mange av oss hvor lite hendig den var i forhold til personsøkeren. Idag virker den kollosal i forhold hva gjelder dagens størrelse: med uttrekkbar antenne og det hele.
Jeg er nå ferdig med ytterligere en spennende bok av forfatteren Dan Brown. En roman, ja, men han driver research på høyt nivå og i boken «Den digitale festning» tar han for seg USA's hemmelige organisasjon NSA; National Security Agency. Organisasjonen har ansvar for signaletterretning og kryptering. Denne form for signaletterretning startet allerede under 1.verdenskrig. Hos NSA befinner seg en enorm computer som knekker koder iflg Dan Browns roman.
Jeg er vel ikke alene om å undres over det faktum at vi idag, spesielt etter at terrorisme omsider ble satt på den politiske agenda høyest oppe, - at vi idag får høre om at politiet, eller FBI i USA kan opplyse om at de nok engang «har avverget et terrorangrep». Hva enten de kan avsløre terror på norsk jord eller globalt. Man spør seg hvordan det er mulig. Vi leser om terror-celler og vi vet at Krekar som fremdeles nyter godt av norsk gjestfrihet – at han blir overvåket 24/7. Det samme med terroristen Bhatti som fremdeles ikke er buret inne. Politiet bruker sin lyttemulighet og foran Obamas besøk ifjor arresterte de denne pakistaneren fordi de hadde «plukket opp» at han forhandlet om våpen.
Det viser seg også i kriminalsaker at politiet kan bevise hvor mobilen «din» har befunnet seg via s.k. base-stasjoner. I den s.k. «kurder-saken» som er en grotesk sak om en gjengvoldtekt av ei ung norsk jente så ble disse dømt tiltross for at de hevdet at de ikke var på den adressen der voldtekten skjedde. Basestasjonen fortalte noe annet!
Dette er bra og jeg bekymrer meg ikke så lenge jeg ikke har grunn til å tro jeg blir overvåket. Men hvorfor skal data om mine e-mailer lagres over lengre tid? Bryr jeg meg om det faktum? Ja, som annet så har dette mye med integritet å gjøre. Om mitt privatliv. Det er utvannet allerede. Jeg kan jo f eks ikke bruke Visa-kortet mitt uten at The Big Brother vet hvor jeg har beveget meg. Eller om jeg har kjøpt en ekstra stor TV. Ønsker jeg denne overvåkingen? Selvsagt ikke! Men har jeg et valg? Tydeligvis ikke for dette er allerede regler inkorporert i vårt lovverk. Jeg kan selvsagt kjøpe euro innen jeg drar til Frankrike. Jeg kan kjøpe Ving-billetten med kontanter. Og staten vil straks få problemer med mine bevegelser. Så hvorfor gjør jeg ikke det? Jeg har godtatt denne overvåkingen. Å tro at du har et privatliv der ingen kan sjekke deg nårsomhelst, er en illusjon.
Datalagringsdirektivet er hovedsaklig ment å fange opp alle de kriminelle som går fritt rundt i samfunnet vårt og som politiet og PST ikke makter å holde øye med til enhver tid. Fordi vi har en regjering som ikke har den kompetanse og økonomiske vilje til å finne andre utveier. At vi må ha en verdensomspennende organisasjon som knekker koder er selvsagt. Men at våre egne bevegelser og skritt skal lagres i et arkiv er noe helt annet.
Vi voktes kontinuerlig. Men hvem skal vokte vokterne?
onsdag 28. april 2010
mandag 26. april 2010
Siv Jensen: - du må våkne!
Tidligere generalsekretær Geir (Almåsvold) Mo synes nå å være degradert til å være en mann som lager vafler og pynter Landsmøtesalene. Kan det forstås annerledes – og/eller hvorfor mistet han den stillingen det lyste mer av en den han nå har; stabsjef – hva nå det er!
Misforstå meg rett som det heter, jeg har ikke noe personlig imot Geir Mo som nå er skilt fra henne han var gift med i ett par år; Kjersti Almåsvold Mo. Som forøvrig idag er utmeldt av Frp og det etter at hun mener hun fikk en kald skulder av ledelsen.
Man aner og har gjort det lenge - en diktatorisk ledelse som fremdeles skyver folk ut i kulden basert på ufine avgjørelser. Det er derfor interessant å lese at guruen selv; Carl Ivar får på lanken idag i dagens utgave av Aftenposten på nett. For legg merke til følgende:
«Hagen kritiserte på Frps landsmøte lørdag partiet for å ha blitt tregt og byråkratisk.
– Jeg var raskere på ballen. Det er samme dag man må reagere, ikke 48 timer senere når mediene har mistet interessen. Alle våre talsmenn må ha rett til å rykke ut i mediene om sine saker, i stedet for at alt skal gå gjennom en kvern med behandling i gruppestyre og så videre, sier Hagen».
Ja, uten tvil har Carl Ivar vært rask på labben gjennom hele sin periode som landsfader for partiet Frp. Det er sånn vi har følt det både den ene og den andre av oss som har vært involvert. Og det tydeligvis uansett om det er på et høyere eller et lavere plan i partiet.
Men det som fremstår oppsiktsvekkende er at Geir; den degraderte ikke viker unna for å gi den store guruen selv - Carl Ivar en smekk på lanken. For hør nå bare her:
«Frps stabssjef Geir Almåsvold Mo avviser kritikken.
- Vi er blitt et større parti som har flere hensyn å ta og flere runder ting skal gjennom. De resultatene vi har oppnådd gjennom to valg der Siv Jensen er blitt etablert som en soleklar statsministerkandidat taler mot alle påstander og spekulasjoner om at vi er blitt det ene eller det andre, sier Mo».
Uffda! Dette var vel ikke så bra. Eller? Er du litt sint og vonbråten nå Carl Ivar? Mavefølelsen min sier: et rungende ja! Så nå er det ikke bare Eli som er sint, tenker jeg!
Har skrevet om Geir Mo i tidligere innlegg og ikke vet jeg hvorfor, men henvisningen til det innlegget har ligget og ligger fremdeles øverst hvis du linker til «miaculpa2009». Og ikke er det meg som bestemmer over Googles valg sånn sett. Men det ser ikke bra ut og jeg skulle ønske det partiet med en superdyktig partileder snart ville forstå at praten går blant velgerne. Og kanskje er det på høy tid å degradere både den ene og den andre. Kanskje er det på tide å få psykologene på banen? For det er ikke Siv Jensen det er noe galt med. Heller hennes narsissistiske rådgivere; spør du meg.
Partiet har ikke en nubbesjans hvis denne ukulturen i partiet får fortsette. Vi lojale velgere vet snart ikke hva vi skal tro. Er partiet kanskje en gjeng med individualister som meler sin egen kake? Totalt forstyrret av en ledelse som ikke ser skogen for bare trær!
Misforstå meg rett som det heter, jeg har ikke noe personlig imot Geir Mo som nå er skilt fra henne han var gift med i ett par år; Kjersti Almåsvold Mo. Som forøvrig idag er utmeldt av Frp og det etter at hun mener hun fikk en kald skulder av ledelsen.
Man aner og har gjort det lenge - en diktatorisk ledelse som fremdeles skyver folk ut i kulden basert på ufine avgjørelser. Det er derfor interessant å lese at guruen selv; Carl Ivar får på lanken idag i dagens utgave av Aftenposten på nett. For legg merke til følgende:
«Hagen kritiserte på Frps landsmøte lørdag partiet for å ha blitt tregt og byråkratisk.
– Jeg var raskere på ballen. Det er samme dag man må reagere, ikke 48 timer senere når mediene har mistet interessen. Alle våre talsmenn må ha rett til å rykke ut i mediene om sine saker, i stedet for at alt skal gå gjennom en kvern med behandling i gruppestyre og så videre, sier Hagen».
Ja, uten tvil har Carl Ivar vært rask på labben gjennom hele sin periode som landsfader for partiet Frp. Det er sånn vi har følt det både den ene og den andre av oss som har vært involvert. Og det tydeligvis uansett om det er på et høyere eller et lavere plan i partiet.
Men det som fremstår oppsiktsvekkende er at Geir; den degraderte ikke viker unna for å gi den store guruen selv - Carl Ivar en smekk på lanken. For hør nå bare her:
«Frps stabssjef Geir Almåsvold Mo avviser kritikken.
- Vi er blitt et større parti som har flere hensyn å ta og flere runder ting skal gjennom. De resultatene vi har oppnådd gjennom to valg der Siv Jensen er blitt etablert som en soleklar statsministerkandidat taler mot alle påstander og spekulasjoner om at vi er blitt det ene eller det andre, sier Mo».
Uffda! Dette var vel ikke så bra. Eller? Er du litt sint og vonbråten nå Carl Ivar? Mavefølelsen min sier: et rungende ja! Så nå er det ikke bare Eli som er sint, tenker jeg!
Har skrevet om Geir Mo i tidligere innlegg og ikke vet jeg hvorfor, men henvisningen til det innlegget har ligget og ligger fremdeles øverst hvis du linker til «miaculpa2009». Og ikke er det meg som bestemmer over Googles valg sånn sett. Men det ser ikke bra ut og jeg skulle ønske det partiet med en superdyktig partileder snart ville forstå at praten går blant velgerne. Og kanskje er det på høy tid å degradere både den ene og den andre. Kanskje er det på tide å få psykologene på banen? For det er ikke Siv Jensen det er noe galt med. Heller hennes narsissistiske rådgivere; spør du meg.
Partiet har ikke en nubbesjans hvis denne ukulturen i partiet får fortsette. Vi lojale velgere vet snart ikke hva vi skal tro. Er partiet kanskje en gjeng med individualister som meler sin egen kake? Totalt forstyrret av en ledelse som ikke ser skogen for bare trær!
fredag 23. april 2010
Vårt skakk-kjørte land
Nå er de fleste nordmenn klar over hvor skakk-kjørt dette landet Norge/Noreg er blitt. Og det pga en regjering som fører en forkastelig fordelingspolitikk som ingen har glede av. Mange er ikke klar over at den oljen vi fant i 1970-årene den kommer oss ikke tilgode noensinne hvis vi ikke våkner og revurderer våre politiske valg. Mine to innlegg her ifjor høst innen det fatale valgresultatet - der vår statsminister Jens Stoltenberg av forunderlige grunner gikk av med seiern – kan dere lese nedenfor.
For dere som har en fremtid med barn dere føler ansvar for og ikke minst dere selv og håp om en god alderdom – dere bør sette dere inn i hva sosialisme faktisk er. Dagens politikk skal på død og liv gjøre alle like; hva enten det er i skolesammenheng eller det behovet DU vil komme til å ha om noen år. Den dagen du ikke kan regne med at du vil være førsteprioritet - når dagens regjering allerede legger planer for bønnerom for muslimene - på bekostning av enkeltrom for deg. Fordi vi ikke har råd til noe annet.
«Sosialisme – del 1»
Sosialisme som ideologi burde være langt mer i fokus enn det er idag. Spesielt nå innen vi skal ta stilling til hva slags politikk som skal føres i Norge de nærmeste årene. Sosialdemokratiet har vel på mange måter blitt en hvilepute og noe vi har tatt for gitt. Da vi fikk Lov om Folketrygd for alle i 1967 var det en milepæl for landet og vi har mye å takke det norske folk og Arbeiderpartiet for i årene etter krigen.
Kanskje har utviklingen gått for fort for mange i landet? Plutselig en dag på 70-tallet kunne vi innkassere enorme summer på funn av oljen som ble vår største sovepute. Kanskje ble vi for laid-back og naive; soveputen var fylt med lun, myk dun; vi sank ned i en uendelig deilig følelse av velvære. Når utlendingene kom fra Pakistan på turistvisum var det ingen som blunket. Og plutselig slo de seg ned; og ingen blunket da heller. At jeg solgte min første leilighet til en pakistansk familie på Rodeløkka allerede på 70-tallet, sier mye om hvor etablert denne folkegruppen var allerede dengang.
Tidene forandret seg og det betraktelig. Plutselig skjedde saker og ting så fort at vi knapt enset det fra den ene dagen til den andre. Det gikk rykter om de empatiske nordmenn i landet der oppe der man kunne møte på isbjørner i gatene; uten at resten av verden lot seg skremme av den slags. Plutselig strømmet de til landet vårt i en fart som ingen hadde merket før. Det kom mennesker som sa de hadde det så vondt i hjemlandet at siden de hadde hørt om det snille folket der langt nord så tenkte de at – ja, hvorfor ikke flytte til et av de rikeste landene i verden. At langt rikere land lå og fremdeles ligger mer laglig til geografisk betød lite. De skulle til Norge - og ingen reagerte før vi fikk en regjering som lovte «endringer» med Jens Stoltenberg i spissen på nasjonalt TV. Endringene burde vel strengt tatt den gang blitt identifisert, men siden vi jo er vant med endringer i dette landet så takket vi ja uten å blunke.
Hva vi takket ja til, det har vi nå sett de siste fire årene. Jens statsminister var så kåt på en lederjobb som nasjonens sjef at han var villig til å selge både sin egen sjel og landets sjeler til djevelen: nemlig partiet SV. I regjeringskontorene har dette partiet bidratt til at tilliten til landets regjering er på kokepunktet. Ja rent bortsett fra de som mener at Jens statsminister anses for å være en svigermorsdrøm, da. Det er visst dessverre altfor mange av dem.
Min favoritt-bok The Liberal Mind: «the psychological causes of political madness» er det nok ikke mange nordmenn som har lest. Den er ikke oversatt, men la meg bare til slutt referere til enkelte påstander fra boken; fritt oversatt fra engelsk.
«Hvis Andersen tjener 1 mill. i året og Olsen tjener halvparten av dette så anses inntektsforskjellen å være ganske stor. Men ingen med hånden på hjertet kan påstå at Olsen dermed sagt har det økonomisk dårlig. Ei heller at han ikke burde kunne leve godt av dette. Ei heller forventer man normalt at Andersen skal måtte dele sin inntekt med Olsen. Med andre ord kan man ikke påstå at denne forskjellen per se er urettferdig. Men den sosialistiske ide derimot vil for enhver pris få oss og Andersen til å tro at dette faktum er urettferdig. Med andre ord ren misunnelse!»
Med SV i regjering er det vel ingen nå lenger som er i tvil om hvordan stoda er og vil bli i fremtiden. For skal disse mentalt forstyrrede sosialistene få bestemme, så vil skatter og avgifter bare eskalere. Og formuesskatten og arveavgiften som Frp vil fjerne; den skatten som allerede er penger som for lengst er skattlagt – den skal i pengebingen til SV - som enten vil spare oss til fant uten investeringer av noe slag, eller de vil dele formuen ut til økonomiske lykkesøkere og andre som ser sitt snitt til å snyte oss med sugerøret langt ned i Folktrygdfondet - og andre fond for den sakens skyld.
Les forøvrig dette: http://no.wikipedia.org/wiki/Liberalisme
For dere som har en fremtid med barn dere føler ansvar for og ikke minst dere selv og håp om en god alderdom – dere bør sette dere inn i hva sosialisme faktisk er. Dagens politikk skal på død og liv gjøre alle like; hva enten det er i skolesammenheng eller det behovet DU vil komme til å ha om noen år. Den dagen du ikke kan regne med at du vil være førsteprioritet - når dagens regjering allerede legger planer for bønnerom for muslimene - på bekostning av enkeltrom for deg. Fordi vi ikke har råd til noe annet.
«Sosialisme – del 1»
Sosialisme som ideologi burde være langt mer i fokus enn det er idag. Spesielt nå innen vi skal ta stilling til hva slags politikk som skal føres i Norge de nærmeste årene. Sosialdemokratiet har vel på mange måter blitt en hvilepute og noe vi har tatt for gitt. Da vi fikk Lov om Folketrygd for alle i 1967 var det en milepæl for landet og vi har mye å takke det norske folk og Arbeiderpartiet for i årene etter krigen.
Kanskje har utviklingen gått for fort for mange i landet? Plutselig en dag på 70-tallet kunne vi innkassere enorme summer på funn av oljen som ble vår største sovepute. Kanskje ble vi for laid-back og naive; soveputen var fylt med lun, myk dun; vi sank ned i en uendelig deilig følelse av velvære. Når utlendingene kom fra Pakistan på turistvisum var det ingen som blunket. Og plutselig slo de seg ned; og ingen blunket da heller. At jeg solgte min første leilighet til en pakistansk familie på Rodeløkka allerede på 70-tallet, sier mye om hvor etablert denne folkegruppen var allerede dengang.
Tidene forandret seg og det betraktelig. Plutselig skjedde saker og ting så fort at vi knapt enset det fra den ene dagen til den andre. Det gikk rykter om de empatiske nordmenn i landet der oppe der man kunne møte på isbjørner i gatene; uten at resten av verden lot seg skremme av den slags. Plutselig strømmet de til landet vårt i en fart som ingen hadde merket før. Det kom mennesker som sa de hadde det så vondt i hjemlandet at siden de hadde hørt om det snille folket der langt nord så tenkte de at – ja, hvorfor ikke flytte til et av de rikeste landene i verden. At langt rikere land lå og fremdeles ligger mer laglig til geografisk betød lite. De skulle til Norge - og ingen reagerte før vi fikk en regjering som lovte «endringer» med Jens Stoltenberg i spissen på nasjonalt TV. Endringene burde vel strengt tatt den gang blitt identifisert, men siden vi jo er vant med endringer i dette landet så takket vi ja uten å blunke.
Hva vi takket ja til, det har vi nå sett de siste fire årene. Jens statsminister var så kåt på en lederjobb som nasjonens sjef at han var villig til å selge både sin egen sjel og landets sjeler til djevelen: nemlig partiet SV. I regjeringskontorene har dette partiet bidratt til at tilliten til landets regjering er på kokepunktet. Ja rent bortsett fra de som mener at Jens statsminister anses for å være en svigermorsdrøm, da. Det er visst dessverre altfor mange av dem.
Min favoritt-bok The Liberal Mind: «the psychological causes of political madness» er det nok ikke mange nordmenn som har lest. Den er ikke oversatt, men la meg bare til slutt referere til enkelte påstander fra boken; fritt oversatt fra engelsk.
«Hvis Andersen tjener 1 mill. i året og Olsen tjener halvparten av dette så anses inntektsforskjellen å være ganske stor. Men ingen med hånden på hjertet kan påstå at Olsen dermed sagt har det økonomisk dårlig. Ei heller at han ikke burde kunne leve godt av dette. Ei heller forventer man normalt at Andersen skal måtte dele sin inntekt med Olsen. Med andre ord kan man ikke påstå at denne forskjellen per se er urettferdig. Men den sosialistiske ide derimot vil for enhver pris få oss og Andersen til å tro at dette faktum er urettferdig. Med andre ord ren misunnelse!»
Med SV i regjering er det vel ingen nå lenger som er i tvil om hvordan stoda er og vil bli i fremtiden. For skal disse mentalt forstyrrede sosialistene få bestemme, så vil skatter og avgifter bare eskalere. Og formuesskatten og arveavgiften som Frp vil fjerne; den skatten som allerede er penger som for lengst er skattlagt – den skal i pengebingen til SV - som enten vil spare oss til fant uten investeringer av noe slag, eller de vil dele formuen ut til økonomiske lykkesøkere og andre som ser sitt snitt til å snyte oss med sugerøret langt ned i Folktrygdfondet - og andre fond for den sakens skyld.
Les forøvrig dette: http://no.wikipedia.org/wiki/Liberalisme
«Sosialisme – del 2»
Dr Lyle H. Rossiter jr., M.D. «The Liberal Mind: the psychological causes of political madness»
«In the course of this analysis, The Liberal Mind asks and answers the following critical question: Why would anyone want a political system that restricts personal freedom instead of enhancing it; denounces personal responsibility instead of promoting it; surrenders personal sovereignty instead of honoring it; attacks the philosophical foundations of liberty instead of defending them; encourages government dependency instead of self-reliance; and undermines the character of the people by making them wards of the state?»
Dr Lyle H. Rossiter, en anerkjent amerikansk spesialist i psykiatri, har skrevet denne boken med titelen «The Liberal Mind». Den handler om mennesker som gradvis utvikler traumer som starter allerede i barndommen. Og senere får disse til å handle mot bedre vitende; mildt sagt. Sosialisme er ren skjær misunnelse over at andre ikke har det like vondt eller dårlig som dem. Det starter med at barnet ikke får den oppmerksomheten og kjærligheten som det har behov for. Min egen oppfatning er i tillegg den at vi som forskjellige personligheter fra fødselen av, reagerer forskjellig på dette. Andre er mer ressurssterke enn noen og takler livet rimlig godt; alt tiltross.
Kompetente mennesker vet at de kan styre sine egne liv gjennom et frivillig samarbeid med sine medmennesker. Og siden de elsker en verden med frihet til å velge å leve sine liv som de ønsker, har de ikke behov for - og nekter - å underordne seg et regime som undertrykker disse valgene - som sosialismen er en ekte eksponent for. Vi er født med en fri vilje men ønsker et strukturert samfunn der lov og orden står i første rekke. Med en ansvarlig regjering som respekterer folkets vilje og ikke begrenser dets frihet ved å pålegge oss regler som er undertrykkende i sin form - og som fratar oss retten til å rå over egen eiendom. Eller med andre ord en konstant strøm av krav om å underordne oss en kollektivistisk samfunnsorden, der staten skal bestemme over oss fra vugge til grav.
Oppskriften på et samfunn med muligheter for alle mennesker blir kontinuerlig satt under press fra sosialistene, som gjennom sin ideologi overfører ideene sine på et folk som blir stadig mer undertrykket. Sosialisten har et ekstremt behov for trygghet. Den trygghet de savnet i oppveksten da de trengte den som mest. Deres behov for at staten skal tre inn som et betryggende alternativ til familien - med sine endeløse garantier og reguleringer. Dette syklige behovet er sosialisten forberedt på å forholde seg til for å få gjennomført sin ideologi, via sin rolle som part i en regjering og dette om så måtte være på bekostning av et sivilisert og fritt samfunn. Han/hun søker via den for ham trygge og klamme staten - et liv som garanterer ham oppreising for urettferdighet, traumer, hjelpesløshet og ydmykelser han erfarte i oppveksten av sin egen familie.
Han/hun tror dette er gjennomførbart ved at han foreslår - samt får gjennomført lover og regler som fratar ham et ansvar han selv ikke ønsker i sitt voksne liv. Han ønsker gjøre staten om til en - etter hans oppfattelse en ideell familie. Og måtene han ønsker gjennomføre denne syklige trangen, er å tvinge kompetente mennesker til å underordne seg - på bekostning av friheten vi alle er født inn i denne verden med.
«The liberal agenda’s basic principles are not only antithetical to our most cherished liberties; they are also directly contrary to all that is good and noble in the human enterprise. The Liberal Mind is the first work to explain why modern liberalism appeals to the irrational tendencies of the human mind».
«In the course of this analysis, The Liberal Mind asks and answers the following critical question: Why would anyone want a political system that restricts personal freedom instead of enhancing it; denounces personal responsibility instead of promoting it; surrenders personal sovereignty instead of honoring it; attacks the philosophical foundations of liberty instead of defending them; encourages government dependency instead of self-reliance; and undermines the character of the people by making them wards of the state?»
Dr Lyle H. Rossiter, en anerkjent amerikansk spesialist i psykiatri, har skrevet denne boken med titelen «The Liberal Mind». Den handler om mennesker som gradvis utvikler traumer som starter allerede i barndommen. Og senere får disse til å handle mot bedre vitende; mildt sagt. Sosialisme er ren skjær misunnelse over at andre ikke har det like vondt eller dårlig som dem. Det starter med at barnet ikke får den oppmerksomheten og kjærligheten som det har behov for. Min egen oppfatning er i tillegg den at vi som forskjellige personligheter fra fødselen av, reagerer forskjellig på dette. Andre er mer ressurssterke enn noen og takler livet rimlig godt; alt tiltross.
Kompetente mennesker vet at de kan styre sine egne liv gjennom et frivillig samarbeid med sine medmennesker. Og siden de elsker en verden med frihet til å velge å leve sine liv som de ønsker, har de ikke behov for - og nekter - å underordne seg et regime som undertrykker disse valgene - som sosialismen er en ekte eksponent for. Vi er født med en fri vilje men ønsker et strukturert samfunn der lov og orden står i første rekke. Med en ansvarlig regjering som respekterer folkets vilje og ikke begrenser dets frihet ved å pålegge oss regler som er undertrykkende i sin form - og som fratar oss retten til å rå over egen eiendom. Eller med andre ord en konstant strøm av krav om å underordne oss en kollektivistisk samfunnsorden, der staten skal bestemme over oss fra vugge til grav.
Oppskriften på et samfunn med muligheter for alle mennesker blir kontinuerlig satt under press fra sosialistene, som gjennom sin ideologi overfører ideene sine på et folk som blir stadig mer undertrykket. Sosialisten har et ekstremt behov for trygghet. Den trygghet de savnet i oppveksten da de trengte den som mest. Deres behov for at staten skal tre inn som et betryggende alternativ til familien - med sine endeløse garantier og reguleringer. Dette syklige behovet er sosialisten forberedt på å forholde seg til for å få gjennomført sin ideologi, via sin rolle som part i en regjering og dette om så måtte være på bekostning av et sivilisert og fritt samfunn. Han/hun søker via den for ham trygge og klamme staten - et liv som garanterer ham oppreising for urettferdighet, traumer, hjelpesløshet og ydmykelser han erfarte i oppveksten av sin egen familie.
Han/hun tror dette er gjennomførbart ved at han foreslår - samt får gjennomført lover og regler som fratar ham et ansvar han selv ikke ønsker i sitt voksne liv. Han ønsker gjøre staten om til en - etter hans oppfattelse en ideell familie. Og måtene han ønsker gjennomføre denne syklige trangen, er å tvinge kompetente mennesker til å underordne seg - på bekostning av friheten vi alle er født inn i denne verden med.
«The liberal agenda’s basic principles are not only antithetical to our most cherished liberties; they are also directly contrary to all that is good and noble in the human enterprise. The Liberal Mind is the first work to explain why modern liberalism appeals to the irrational tendencies of the human mind».
torsdag 22. april 2010
Hva og hvordan styres våre personlige valg
Og ikke minst - hvilke følger får det for de involverte?
Forskning eller hva det nå skal kalles hevder at vi velger partnere ut fra det vi kjenner og er vokst opp med. Er du en kvinne som er vokst opp med en alkoholiker eller en voldelig far vil du ubevisst velge en mann som har disse trekkene; hevdes det. Fordi dette er noe du kjenner igjen. Med andre ord vi velger det vi kjenner oss igjen i. Noe som visstnok skal gi oss trygghet. Noe som vel forøvrig utvilsomt må sies å kunne kalles en falsk trygghet.
Dette spesielt sies det om kvinner som er vokst opp med en far som er «glad i flaska». Eller kanskje er det noe genetisk her? Og er det arvelig så er det vel en mulighet for at du kanskje blir litt for glad i flaska du også? Men er du vokst opp med en voldelig far vil jeg påstå at det ikke nødvendigvis gjør deg til en voldelig mor. Og jeg har problemer med å tro at det voldelige aspektet er arvelig. Men det voldelige kan nok heller være relatert til en personlighetsforstyrrelse. F eks psykopati.
Er som mange andre fascinert av den amerikanske reality-serien The Hills. Og nå sist har jeg for andre gang i reprise kunnet møte Heidi Montags foreldre som er gift på nytt med hver sin ektefelle som vi ikke blir kjent med; kun presentert uten at det kommer noen ytringer derfra. Heidis far derimot finner jeg spooky. En kald fisk; spør du meg. Han presenterer seg for Spencer med å fortelle ham det første han gjør – å forsikre Pratt om at han alltid går rundt med en «gun». Ikke virker det humoristisk sagt heller. Dead serious; spør du meg. Han følger til alt overmål sin datter frem til alteret ikledd sin svarte cow-boy-hatt. Personlig aner jeg en mann med sterke antipatier mot alt som ikke passer mannens innsnevrede og forkvaklede oppfatning av omgivelsene. Han kunne like gjerne gå kledd i en ku-klux-klan-hette og jeg ville ikke bli overrasket.
Men det som da unektelig slår en er Heidis eget valg av partner. For Spencer Pratt fremstår da vel også for de fleste som en tro kopi av sin svigerfar etterhvert. Og med «gunnern» likeså vil jeg anta; selvom vi ennå ikke har sett noe av dette. Men det sies i «Hollywood Gossips» at han nå er svært så hissig på paparazziene som følger dem overalt f.t. Det sies at Spencer Pratt er blitt paranoid.
Det er ikke lett å bli klok på paret Montag/Pratt. Hvem er den mest manipulerende av de to? De virker utad like kalde og ufølsomme overfor sine nærmeste og fremstår mer og mer som psykopater begge to. Men vi får jo ikke bivåne alt. Men at Heidi har taket på Spencer levnes det ingen tvil om. Og når hun ufølsom spør moren sin - i hva som visstnok er aller siste sesong av serien - om hva hun synes om hennes nye utseendet blir det virkelig tragisk!
En mor som helt fra fødselen har elsket sitt avkom og som alltid vil elske sitt avkom uansett hvor lite tiltrekkende det fremstår for omgivelsene. Darlene Montag som selvsagt med den mest naturligste ting i livet stolt har ført sin til alt overmål så vakre datter frem til det hun har blitt idag - med eller uten forstyrrelser – hun vil nå i den siste sesongen av The Hills måtte stå overfor et spørsmål hun først nekter å svare på. Men som hun - fordi hun settes på en umenneskelig prøve ikke slipper unna - spør om dattern mener alvor. Hun har intet annet valg enn å bidra til at Heidis utspekulerte og narsissistiske spill med henne vil hale i land det forholdet alle mødre frykter – et forhold det her sies er blitt alvorlig forstyrret etterhvert: Å miste sitt barns tillit; sitt barns kjærlighet. Fordi barnet har utviklet en personlighetsforstyrrelse som gjør henne til et følelseskaldt monster?
Hva gjelder menn og deres valg er selvsagt ikke uvesentlig. Og personlig tror jeg menn i mange tilfeller drar på en ryggsekk der moren har spilt en vesentlig rolle i hans egen personlighetsutvikling og der hun ofte spøker i bakgrunnen hele livet gjennom. Til stor frustrasjon for hans egne valg av partner og ikke minst hans barn - men også de relasjoner som følger i kjølvannet.
Forskning eller hva det nå skal kalles hevder at vi velger partnere ut fra det vi kjenner og er vokst opp med. Er du en kvinne som er vokst opp med en alkoholiker eller en voldelig far vil du ubevisst velge en mann som har disse trekkene; hevdes det. Fordi dette er noe du kjenner igjen. Med andre ord vi velger det vi kjenner oss igjen i. Noe som visstnok skal gi oss trygghet. Noe som vel forøvrig utvilsomt må sies å kunne kalles en falsk trygghet.
Dette spesielt sies det om kvinner som er vokst opp med en far som er «glad i flaska». Eller kanskje er det noe genetisk her? Og er det arvelig så er det vel en mulighet for at du kanskje blir litt for glad i flaska du også? Men er du vokst opp med en voldelig far vil jeg påstå at det ikke nødvendigvis gjør deg til en voldelig mor. Og jeg har problemer med å tro at det voldelige aspektet er arvelig. Men det voldelige kan nok heller være relatert til en personlighetsforstyrrelse. F eks psykopati.
Er som mange andre fascinert av den amerikanske reality-serien The Hills. Og nå sist har jeg for andre gang i reprise kunnet møte Heidi Montags foreldre som er gift på nytt med hver sin ektefelle som vi ikke blir kjent med; kun presentert uten at det kommer noen ytringer derfra. Heidis far derimot finner jeg spooky. En kald fisk; spør du meg. Han presenterer seg for Spencer med å fortelle ham det første han gjør – å forsikre Pratt om at han alltid går rundt med en «gun». Ikke virker det humoristisk sagt heller. Dead serious; spør du meg. Han følger til alt overmål sin datter frem til alteret ikledd sin svarte cow-boy-hatt. Personlig aner jeg en mann med sterke antipatier mot alt som ikke passer mannens innsnevrede og forkvaklede oppfatning av omgivelsene. Han kunne like gjerne gå kledd i en ku-klux-klan-hette og jeg ville ikke bli overrasket.
Men det som da unektelig slår en er Heidis eget valg av partner. For Spencer Pratt fremstår da vel også for de fleste som en tro kopi av sin svigerfar etterhvert. Og med «gunnern» likeså vil jeg anta; selvom vi ennå ikke har sett noe av dette. Men det sies i «Hollywood Gossips» at han nå er svært så hissig på paparazziene som følger dem overalt f.t. Det sies at Spencer Pratt er blitt paranoid.
Det er ikke lett å bli klok på paret Montag/Pratt. Hvem er den mest manipulerende av de to? De virker utad like kalde og ufølsomme overfor sine nærmeste og fremstår mer og mer som psykopater begge to. Men vi får jo ikke bivåne alt. Men at Heidi har taket på Spencer levnes det ingen tvil om. Og når hun ufølsom spør moren sin - i hva som visstnok er aller siste sesong av serien - om hva hun synes om hennes nye utseendet blir det virkelig tragisk!
En mor som helt fra fødselen har elsket sitt avkom og som alltid vil elske sitt avkom uansett hvor lite tiltrekkende det fremstår for omgivelsene. Darlene Montag som selvsagt med den mest naturligste ting i livet stolt har ført sin til alt overmål så vakre datter frem til det hun har blitt idag - med eller uten forstyrrelser – hun vil nå i den siste sesongen av The Hills måtte stå overfor et spørsmål hun først nekter å svare på. Men som hun - fordi hun settes på en umenneskelig prøve ikke slipper unna - spør om dattern mener alvor. Hun har intet annet valg enn å bidra til at Heidis utspekulerte og narsissistiske spill med henne vil hale i land det forholdet alle mødre frykter – et forhold det her sies er blitt alvorlig forstyrret etterhvert: Å miste sitt barns tillit; sitt barns kjærlighet. Fordi barnet har utviklet en personlighetsforstyrrelse som gjør henne til et følelseskaldt monster?
Hva gjelder menn og deres valg er selvsagt ikke uvesentlig. Og personlig tror jeg menn i mange tilfeller drar på en ryggsekk der moren har spilt en vesentlig rolle i hans egen personlighetsutvikling og der hun ofte spøker i bakgrunnen hele livet gjennom. Til stor frustrasjon for hans egne valg av partner og ikke minst hans barn - men også de relasjoner som følger i kjølvannet.
tirsdag 20. april 2010
Profeter og andre falske menn
Leser vi Bibel-historien om Jesus får man et inntrykk av en lavmælt ung mann som ikke gjør noen noe fortred. Han er født av en kjødelig kvinne - Maria, unnfanget ved den Hellige Ånd - i den hensikt å forkynne for menneskene løftet om en ny og paradisisk jord – men også for deretter å dø for alle menneskers synder. Ref. «Trosbekjennelsen» her.
De jødiske skriftlærde og fariseerne stilte ham ofte til veggs og prøvde alltid forgjeves å lure ham med sine spørsmål. Jesus svarte ofte i gåter men ikke alltid. Hans disipler var hans trofaste følgesvenner og de var oppriktig interessert i å lære.
I Matteus kap. 7 setter han disiplene på plass ved at han forbyr dem å dømme hverandre. Han sier noe vi alle burde merke oss: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? (....) Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye». - Ingen kan vel benekte at dette er utrolig godt sagt!
Disiplene er også interessert i å vite hva de må gjøre for å bli frelst. Og leser vi historien blir i alle fall en mann oppfordret til å selge alt han har og eier for deretter å følge Jesus. Men Jesus taler også om det mange idag lurer på, det at vi daglig blir konfrontert med religioner og ideologier som hevder at de er av Gud. Noen religioner tror ikke engang på Gud men følger sin egen filosofi.
Men Jesus sier rett ut at det er kun to veier å velge mellom; fortapelsen eller livet. Han snakker om glupske ulver og falske profeter. Og han snakker i gåter når han bruker «frukt» som en forklaring. Han sier at vi skal kjenne menneskene på «frukten» de tilbyr. Han sier som sant er bl a at «hvert tre som ikke bærer god frukt, (skal bli) blir hogd ned og kastet på ilden, fordi et dårlig tre er lite verdt når det gir dårlig frukt».
Han snakker altså om falske profeter. I den forbindelse er vi etterhvert godt kjent med profeten Muhammed her i Norge og resten av verden likeså; uten at jeg skal reklamere for den mannen. La det derfor bli opp til enhver å teste «frukten»! Og i den forbindelse kan det være på sin plass og vise til den «gyldne regel»: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er hva loven og profetene bygger på».
Selv har jeg det håp at Jesus Kristus skal komme tilbake til jorden og dømme levende og døde; de siste som skal få en jordisk oppstandelse. Jesus skal da gjøre et skille mellom sauer og gjeiter. Til mange vil han si dem rett ut (som det står )i Matt. Kap.7, vers 23: «Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett»!
Som sagt det skal komme profeter i Guds navn og forlede menneskene. Det har vært nok av dem opp gjennom årene. Men en spesiel mann har vi hørt spesielt mye om i den senere tid. Navnet begynner på bokstaven M. - La dere ikke lure!
Så blir det opp til enhver å velge den rette «sti». Og ikke å forglemme den «gyldne regel»! - Så enkelt er det!
Denne bloggen var ikke ment å skulle bli en blogg som retter seg mot forkynnelse. Men ettersom Norge og resten av skandinavia opplever en kulturkrise og der vi ser at ideologien islam gis stadig mer spalteplass i våre medier - og ikke minst der islam allerede har overtatt skolens programforpliktelse til å spre det kristne budskap i hht Grunnloven, ser jeg bloggen som en mulighet til å endre på dette faktum. Og samtidig oppmuntre andre bloggere som gir inntrykk av å ha et ønske om å spre Guds ord – og som dessverre bruker mer av sin tid på å fremstå som en motvekt til de politiske partier i landet – om å endre fokus!
De jødiske skriftlærde og fariseerne stilte ham ofte til veggs og prøvde alltid forgjeves å lure ham med sine spørsmål. Jesus svarte ofte i gåter men ikke alltid. Hans disipler var hans trofaste følgesvenner og de var oppriktig interessert i å lære.
I Matteus kap. 7 setter han disiplene på plass ved at han forbyr dem å dømme hverandre. Han sier noe vi alle burde merke oss: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? (....) Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye». - Ingen kan vel benekte at dette er utrolig godt sagt!
Disiplene er også interessert i å vite hva de må gjøre for å bli frelst. Og leser vi historien blir i alle fall en mann oppfordret til å selge alt han har og eier for deretter å følge Jesus. Men Jesus taler også om det mange idag lurer på, det at vi daglig blir konfrontert med religioner og ideologier som hevder at de er av Gud. Noen religioner tror ikke engang på Gud men følger sin egen filosofi.
Men Jesus sier rett ut at det er kun to veier å velge mellom; fortapelsen eller livet. Han snakker om glupske ulver og falske profeter. Og han snakker i gåter når han bruker «frukt» som en forklaring. Han sier at vi skal kjenne menneskene på «frukten» de tilbyr. Han sier som sant er bl a at «hvert tre som ikke bærer god frukt, (skal bli) blir hogd ned og kastet på ilden, fordi et dårlig tre er lite verdt når det gir dårlig frukt».
Han snakker altså om falske profeter. I den forbindelse er vi etterhvert godt kjent med profeten Muhammed her i Norge og resten av verden likeså; uten at jeg skal reklamere for den mannen. La det derfor bli opp til enhver å teste «frukten»! Og i den forbindelse kan det være på sin plass og vise til den «gyldne regel»: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er hva loven og profetene bygger på».
Selv har jeg det håp at Jesus Kristus skal komme tilbake til jorden og dømme levende og døde; de siste som skal få en jordisk oppstandelse. Jesus skal da gjøre et skille mellom sauer og gjeiter. Til mange vil han si dem rett ut (som det står )i Matt. Kap.7, vers 23: «Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett»!
Som sagt det skal komme profeter i Guds navn og forlede menneskene. Det har vært nok av dem opp gjennom årene. Men en spesiel mann har vi hørt spesielt mye om i den senere tid. Navnet begynner på bokstaven M. - La dere ikke lure!
Så blir det opp til enhver å velge den rette «sti». Og ikke å forglemme den «gyldne regel»! - Så enkelt er det!
Denne bloggen var ikke ment å skulle bli en blogg som retter seg mot forkynnelse. Men ettersom Norge og resten av skandinavia opplever en kulturkrise og der vi ser at ideologien islam gis stadig mer spalteplass i våre medier - og ikke minst der islam allerede har overtatt skolens programforpliktelse til å spre det kristne budskap i hht Grunnloven, ser jeg bloggen som en mulighet til å endre på dette faktum. Og samtidig oppmuntre andre bloggere som gir inntrykk av å ha et ønske om å spre Guds ord – og som dessverre bruker mer av sin tid på å fremstå som en motvekt til de politiske partier i landet – om å endre fokus!
mandag 19. april 2010
Den katolske kirke: Guds' stedfortreder på jorden?
Etter som tiden går så fremstår den katolske kirke mer og mer som en kirke uten troverdighet. Selv katolikker i syd-europeiske land – de vi oppfatter som ihuga troende katolikker har vel forlengst forstått at noe er galt. De siste årene er da dette også bevist utover enhver rimelig tvil. Prester og biskoper er under lupen. Deres hellige kontrakt med Gud om å leve i sølibat er krenket – ikke bare som barne-overgripere men kanskje også på annet vis?
Leser f.t Dan Brown's «Angels and Demons». Like godt skrevet som den boka som han ble så viden kjent for - «The Da Vinci Code", er min mening. På s 594 i min engelske utgave er jeg nå kommet til en forklaring på historien som har utspilt seg i Vatikanet - der det skal utpekes en ny pave etter den forrige som ble forgiftet. Fire kardinaler er foreslått og spenningen når flere høydepunkter underveis.
Men så – som om ikke de siste nyheter om katolske prester's overgrep her i landet og påstander om et aktivt og liberalt homofilt miljø i Oslo med pater Pollestad i hovedrollen - etter at et annet hode har rullet i mediene – så settes den katolske historie på nok en prøve. Og om vi er åpne for å strekke strikken enda litt til - er det nok noen som kunne tenke seg å undersøke det Dan Brown har gjort - svært så utspekulert og troverdig i sin roman. Og kanskje er det ikke bare fiction?
Løsningen på den kriminelle gåten i Brown's roman tar oss nemlig over på et annet og aktuelt tema. Nemlig kunstig inseminasjon. «The Pope fathered a child»! Nooooo....no.. no way! tenker jeg når jeg leser denne passasjen. Og idet jeg vurderer å legge fra meg boka for natta, er det så jeg må gni meg i øynene. Brown tar oss med inn i den katolske kirke og deres ritualer om prester og løfter til Gud om å leve avholdende seksuelt. Og som konsekvens et liv uten familie – og barn. For deretter å presenteres for nok en mulighet for at så kan omgås ved hjelp av vitenskap. Som vi for lengst har akseptert som noe mange par idag både homofile (!) og heterofile benytter seg av. Nemlig kunstig inseminasjon. Der moren enten med sin egen livmor eller med en surrogat benytter seg av egne eller andres egg som blir befruktet av sæd fra kjent eller ukjent mann/sæd-donor.
Vitenskapen setter knapt noen grenser lenger. Vi inngår avtaler med Djevelen både titt og ofte. Og bidrar dermed til å fremstille Gud som en sjarlatan - og ikke en allmektig skaper. Så - vil man spekulere ytterligere i den katolske kirkes forhold til utenverden - så lever den kirken kanskje vel like mye på utsiden som på innsiden av Guds ord. Alt er jo mulig!
Det sies at alle veier fører til Roma. Men ikke alle veier fører til den ene sanne Gud!
Leser f.t Dan Brown's «Angels and Demons». Like godt skrevet som den boka som han ble så viden kjent for - «The Da Vinci Code", er min mening. På s 594 i min engelske utgave er jeg nå kommet til en forklaring på historien som har utspilt seg i Vatikanet - der det skal utpekes en ny pave etter den forrige som ble forgiftet. Fire kardinaler er foreslått og spenningen når flere høydepunkter underveis.
Men så – som om ikke de siste nyheter om katolske prester's overgrep her i landet og påstander om et aktivt og liberalt homofilt miljø i Oslo med pater Pollestad i hovedrollen - etter at et annet hode har rullet i mediene – så settes den katolske historie på nok en prøve. Og om vi er åpne for å strekke strikken enda litt til - er det nok noen som kunne tenke seg å undersøke det Dan Brown har gjort - svært så utspekulert og troverdig i sin roman. Og kanskje er det ikke bare fiction?
Løsningen på den kriminelle gåten i Brown's roman tar oss nemlig over på et annet og aktuelt tema. Nemlig kunstig inseminasjon. «The Pope fathered a child»! Nooooo....no.. no way! tenker jeg når jeg leser denne passasjen. Og idet jeg vurderer å legge fra meg boka for natta, er det så jeg må gni meg i øynene. Brown tar oss med inn i den katolske kirke og deres ritualer om prester og løfter til Gud om å leve avholdende seksuelt. Og som konsekvens et liv uten familie – og barn. For deretter å presenteres for nok en mulighet for at så kan omgås ved hjelp av vitenskap. Som vi for lengst har akseptert som noe mange par idag både homofile (!) og heterofile benytter seg av. Nemlig kunstig inseminasjon. Der moren enten med sin egen livmor eller med en surrogat benytter seg av egne eller andres egg som blir befruktet av sæd fra kjent eller ukjent mann/sæd-donor.
Vitenskapen setter knapt noen grenser lenger. Vi inngår avtaler med Djevelen både titt og ofte. Og bidrar dermed til å fremstille Gud som en sjarlatan - og ikke en allmektig skaper. Så - vil man spekulere ytterligere i den katolske kirkes forhold til utenverden - så lever den kirken kanskje vel like mye på utsiden som på innsiden av Guds ord. Alt er jo mulig!
Det sies at alle veier fører til Roma. Men ikke alle veier fører til den ene sanne Gud!
søndag 18. april 2010
Cinque Terre
Italia er mitt favoritt-ferie-land nummer to etter Norge. Landets historie og vakre natur fascinerte meg allerede som ung dengang jeg var reiseleder for Tjæreborg Rejser. Dengang da jeg guidet full buss mellom København og Lago Maggiore; en utrolig vakkert beliggende innsjø nord i Italia. Hver 14 dag startet jeg turen nedover gjennom Tyskland og Sveits for endelig å gjøre 1 uke stopp i Baveno en liten by ved innsjøen. Den uken guidet jeg reisefølget mitt i Monte Rosa, Milano og noen landsbyer i regionen.
Har også senere vært tilbake i nord-Italia og for noen år siden bodde vi - min datter og jeg ved Lago di Garda; Italias største innsjø. Et annet vakkert feriested; der Greta Garbo i sin tid ferierte i sin villa. Fra Lago di Garda er veien kort til Venezia og Verona. Og fra Frankrike er veien kort fra den franske riviera til den italienske - om du befinner deg ved førstnevnte.
For noen år siden benyttet jeg meg av Interrail nedover i europa til Italia og dengang gjorde jeg et stopp i La Spezia; på den italienske riviera - som ble mitt knutepunkt når jeg besøkte de omtalte Cinque Terre. De første dagene lå jeg, som de andre turistene og italienere på den fine sandstranden i Monterosso - tett som sild i tønne.
Da jeg hadde fått nok av dette forberedte jeg vandringen mellom de fem «terre» langs kysten. Tok toget til ende-byen Monterosso al mare - godt beskodd i mine joggesko. Først en lunsj på en av byens mange tavernaer. Fant deretter frem til stien som skulle ta meg over til neste by der planen var å hoppe på toget ut på ettermiddagen tilbake til La Spezia; knutepunktet for ferien.
Den første delen var forholdsvis grei å forsere; via trapper støpt i sement en eller gang i forrige århundre. Greit, men tungt da stigningen startet fhv raskt. For plutselig å ende i en smal sti og ingenting annet å holde seg fast i enn busker og kjerr. Dårlig med skilting - så her var det bare å bruke sunt bondevett. Ikke bare for å kunne følge stien – men for å holde seg på den. Til tider med livet som innsats; med bratte stup til høyre på tørr grus og som sagt intet annet å gripe tak i en kvister; brunsvidde etter en tørr sommer - og noe kjerr på steder der det eneste fornuftige å gjøre var å krype på knærne for å holde om mulig en bedre bakkekontakt. For plutselig å måtte klatre opp på et høyere nivå. Fremdeles uten noe annet å holde seg fast i på grus som løsnet for hvert steg. Har - sier og skriver aldri vært så redd for å miste livet som på den turen.
Omsider oppe i høyden etter den mest strabasiøse turen jeg noensinne har lagt ut på, åpnet seg store områder med drue- og olivendyrking. Endelig kunne jeg puste ut innen neste etappe som egentlig ikke er så mye å skrive om da den ikke var sammenlignbar med den første. På den første strekningen hadde jeg heller ikke møtt en sjel. De første jeg møtte satt avslappet på et møtested og nøt den fantastiske utsikten og medbragt matpakke; (noe jeg også endte opp med å gjøre) intetanende om hva som ville møte dem senere på turen. Mine egne utlegninger var det visst ingen som trodde på.
Nedturen frem til neste «terre» gikk over all forventning og det ble nå også mulig å nyte havutsikten. Med rekkverk her og der og ikke på langt nær så avskrekkende. Fordi nå var stien; fremdeles ubehagelig smal, men faren for å trå feil og rase ned for klippen var her adskillig mindre. Det som imidlertid sjokkerte og samtidig moret meg var britiske turister i høyhelte sommersko, kledd som om de kom rett fra byturen i forrige «terre» og bare hadde tenkt seg en tur; voksne og barn. Og som antagelig bare ble mer og mer skrekkslagen over å innse hva de hadde begitt seg ut på.
Dette er en ferie jeg kan anbefale med eller uten livsfarlige og strabasiøse turer langs kysten og Cinque Terre - og byene: Monterosso al mare, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore.
Advarsel: Ta ikke ferien dit når italienerne tar sin.
http://en.wikipedia.org/wiki/Cinque_Terre
Har også senere vært tilbake i nord-Italia og for noen år siden bodde vi - min datter og jeg ved Lago di Garda; Italias største innsjø. Et annet vakkert feriested; der Greta Garbo i sin tid ferierte i sin villa. Fra Lago di Garda er veien kort til Venezia og Verona. Og fra Frankrike er veien kort fra den franske riviera til den italienske - om du befinner deg ved førstnevnte.
For noen år siden benyttet jeg meg av Interrail nedover i europa til Italia og dengang gjorde jeg et stopp i La Spezia; på den italienske riviera - som ble mitt knutepunkt når jeg besøkte de omtalte Cinque Terre. De første dagene lå jeg, som de andre turistene og italienere på den fine sandstranden i Monterosso - tett som sild i tønne.
Da jeg hadde fått nok av dette forberedte jeg vandringen mellom de fem «terre» langs kysten. Tok toget til ende-byen Monterosso al mare - godt beskodd i mine joggesko. Først en lunsj på en av byens mange tavernaer. Fant deretter frem til stien som skulle ta meg over til neste by der planen var å hoppe på toget ut på ettermiddagen tilbake til La Spezia; knutepunktet for ferien.
Den første delen var forholdsvis grei å forsere; via trapper støpt i sement en eller gang i forrige århundre. Greit, men tungt da stigningen startet fhv raskt. For plutselig å ende i en smal sti og ingenting annet å holde seg fast i enn busker og kjerr. Dårlig med skilting - så her var det bare å bruke sunt bondevett. Ikke bare for å kunne følge stien – men for å holde seg på den. Til tider med livet som innsats; med bratte stup til høyre på tørr grus og som sagt intet annet å gripe tak i en kvister; brunsvidde etter en tørr sommer - og noe kjerr på steder der det eneste fornuftige å gjøre var å krype på knærne for å holde om mulig en bedre bakkekontakt. For plutselig å måtte klatre opp på et høyere nivå. Fremdeles uten noe annet å holde seg fast i på grus som løsnet for hvert steg. Har - sier og skriver aldri vært så redd for å miste livet som på den turen.
Omsider oppe i høyden etter den mest strabasiøse turen jeg noensinne har lagt ut på, åpnet seg store områder med drue- og olivendyrking. Endelig kunne jeg puste ut innen neste etappe som egentlig ikke er så mye å skrive om da den ikke var sammenlignbar med den første. På den første strekningen hadde jeg heller ikke møtt en sjel. De første jeg møtte satt avslappet på et møtested og nøt den fantastiske utsikten og medbragt matpakke; (noe jeg også endte opp med å gjøre) intetanende om hva som ville møte dem senere på turen. Mine egne utlegninger var det visst ingen som trodde på.
Nedturen frem til neste «terre» gikk over all forventning og det ble nå også mulig å nyte havutsikten. Med rekkverk her og der og ikke på langt nær så avskrekkende. Fordi nå var stien; fremdeles ubehagelig smal, men faren for å trå feil og rase ned for klippen var her adskillig mindre. Det som imidlertid sjokkerte og samtidig moret meg var britiske turister i høyhelte sommersko, kledd som om de kom rett fra byturen i forrige «terre» og bare hadde tenkt seg en tur; voksne og barn. Og som antagelig bare ble mer og mer skrekkslagen over å innse hva de hadde begitt seg ut på.
Dette er en ferie jeg kan anbefale med eller uten livsfarlige og strabasiøse turer langs kysten og Cinque Terre - og byene: Monterosso al mare, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore.
Advarsel: Ta ikke ferien dit når italienerne tar sin.
http://en.wikipedia.org/wiki/Cinque_Terre
fredag 16. april 2010
Reklame er sååå ut!
Takk og lov for Adblock Plus! Etter å ha fjernet manuelt all reklame fra nettsidene til VG for noen uker siden kunne jeg endelig lese nyheter uten å bli forstyrret av «bannere» og all slags reklame som etterhvert har gjort meg mer og mer irritert. Nettsiden så nesten litt naken ut og jeg vurderte å gjenopprette noe for å få litt mer farge på siden. Jeg hadde beholdt bilder men det var alt.
Så her for et par dager siden var det omtrent håpløst å lese nettsidene til Dagbladet. Ja, det var som å lese en seig masse jeg aldri kom meg gjennom. Sidene beveget seg ikke. Ja, så nær opp til. Jeg bestemte meg derfor for å Adblocke all reklame og da først og fremst disse «bannerne» som tar svært mye plass og blinker og peser så det er umulig å konsentrere seg. Jeg fjernet det ene «bannere» etter det andre. Men hadde ikke før fjernet ett banner så dukket ett nytt opp på samme plass. SOS-barnebyer med tigging om penger til sultne barn i Afrika, Kiwi med reklame for ett eller annet; eller kansje var det for å fortelle meg at Kiwi er billigst? Husker ikke!
Da fjerning av bannere ikke ga den virkningen jeg ønsket, innså jeg at jeg måtte gå ytterligere til verks. Jeg mente å ha lært meg å lese Adblock-skjemaet om hva som kunne irriterte meg mest. Men da det viste seg at det ikke bare var blinkende bannere men også bilder; ja, da fjernet jeg disse også med omhu. Jeg tenkte at bilder av askeskyene fra Island var greit å få med seg. Bilder av våre norske politikere derimot kan jeg dy meg for. Derfor satte jeg igang med å fjerne bildene også.
Etterhvert forsto jeg at dette kunne jeg holde på med resten av dagen hvilket var vel drøyt. Så jeg tenkte i mitt stille sinn: hvorfor lese Dagbladet og VG overhode? Jeg kom i hu VG's alle nyheter om svineinfluensaen ifjor og hvor mektig irritert jeg var over det peset de viste oss hver bidige dag. De tok aldri en pause; samtidig som majoriteten av den norske befolkning var overbevist om at det var noe forbannet dikt alt sammen. Hvilket vi jo i ettertid har fått konstatert. For hvor ble det av svineinfluensaen – som de forøvrig måtte finne et annet navn på for ikke å støte de som ikke eter svin!
Ok, jeg er et typisk vanemenneske, hvilket er grunnen til at jeg i lengre tid har holdt meg til de kjente tabloide Oslo-avisene. Men siden det jo også finnes nyheter fra andre nett-medier linket jeg meg derfor til Hegnars avis pluss en norsk avis til. Utenlandske nyheter er en betingelse for å forstå verdensbildet generelt. Og etterhvert har diverse norske bloggere fått mer troverdighet enn norske tradisjonelle aviser. At 99% av norske journalister var venstrevridde skapninger da de studerte journalistikk nekter jeg å tro. Men det sies om dem at det er det de nå er etter å ha fått seg jobb i norske medier. De har vel ikke no' valg!
Vel, etter å ha linket meg inn på nettsiden til Hegnar fant jeg ut at det jo faktisk ikke var noe bedre der. Så nå har jeg fjernet rubel og bit: bannere, bilder, objekter, rammer – you name it! Jeg kan nå lese nyheter og velge dette fra deres oversiktslister. Bilder av askeskyer fra Island kan jeg få på TV. Det holder!
Sa jeg at jeg skifter kanal når reklamen flasher over TV-sjermen?
Så her for et par dager siden var det omtrent håpløst å lese nettsidene til Dagbladet. Ja, det var som å lese en seig masse jeg aldri kom meg gjennom. Sidene beveget seg ikke. Ja, så nær opp til. Jeg bestemte meg derfor for å Adblocke all reklame og da først og fremst disse «bannerne» som tar svært mye plass og blinker og peser så det er umulig å konsentrere seg. Jeg fjernet det ene «bannere» etter det andre. Men hadde ikke før fjernet ett banner så dukket ett nytt opp på samme plass. SOS-barnebyer med tigging om penger til sultne barn i Afrika, Kiwi med reklame for ett eller annet; eller kansje var det for å fortelle meg at Kiwi er billigst? Husker ikke!
Da fjerning av bannere ikke ga den virkningen jeg ønsket, innså jeg at jeg måtte gå ytterligere til verks. Jeg mente å ha lært meg å lese Adblock-skjemaet om hva som kunne irriterte meg mest. Men da det viste seg at det ikke bare var blinkende bannere men også bilder; ja, da fjernet jeg disse også med omhu. Jeg tenkte at bilder av askeskyene fra Island var greit å få med seg. Bilder av våre norske politikere derimot kan jeg dy meg for. Derfor satte jeg igang med å fjerne bildene også.
Etterhvert forsto jeg at dette kunne jeg holde på med resten av dagen hvilket var vel drøyt. Så jeg tenkte i mitt stille sinn: hvorfor lese Dagbladet og VG overhode? Jeg kom i hu VG's alle nyheter om svineinfluensaen ifjor og hvor mektig irritert jeg var over det peset de viste oss hver bidige dag. De tok aldri en pause; samtidig som majoriteten av den norske befolkning var overbevist om at det var noe forbannet dikt alt sammen. Hvilket vi jo i ettertid har fått konstatert. For hvor ble det av svineinfluensaen – som de forøvrig måtte finne et annet navn på for ikke å støte de som ikke eter svin!
Ok, jeg er et typisk vanemenneske, hvilket er grunnen til at jeg i lengre tid har holdt meg til de kjente tabloide Oslo-avisene. Men siden det jo også finnes nyheter fra andre nett-medier linket jeg meg derfor til Hegnars avis pluss en norsk avis til. Utenlandske nyheter er en betingelse for å forstå verdensbildet generelt. Og etterhvert har diverse norske bloggere fått mer troverdighet enn norske tradisjonelle aviser. At 99% av norske journalister var venstrevridde skapninger da de studerte journalistikk nekter jeg å tro. Men det sies om dem at det er det de nå er etter å ha fått seg jobb i norske medier. De har vel ikke no' valg!
Vel, etter å ha linket meg inn på nettsiden til Hegnar fant jeg ut at det jo faktisk ikke var noe bedre der. Så nå har jeg fjernet rubel og bit: bannere, bilder, objekter, rammer – you name it! Jeg kan nå lese nyheter og velge dette fra deres oversiktslister. Bilder av askeskyer fra Island kan jeg få på TV. Det holder!
Sa jeg at jeg skifter kanal når reklamen flasher over TV-sjermen?
onsdag 14. april 2010
Smerter - hva er det?
Har siden jeg var i 20-årene slitt med skjellet- og muskelsmerter. Jeg har strukket meg langt i å gjøre det som ble forventet av meg og har skrudd termostaten så langt opp at den ikke lot seg skru lenger. Det siste som et bilde på det som skjer med kroppen hvis du ikke tar signalene på alvor. Ansvaret for min familie ble for tyngende og kroppen sa tilslutt fra og jeg fikk den mistenkelig diagnosen fibromyalgi. Mistenkelig fordi det ikke kan påvises noe objektivt ved blodprøver.
For noen år siden hadde jeg mistanke om at jeg hadde slitasjegikt i hoftene. Min avdøde mor skiftet ut deler av kroppen pga av dette. Nå kan det synes som om det ikke var nødvendig. Det fordi jeg har lært ved å ta til meg kunnskap om smerter generelt og fordi en idrettsmedisiner sånn apropos fortalte meg at jeg lider av «myofascialt pain syndrom». Sånn apropos; fordi leger generelt ikke gidder bruke for mye tid på pasientene og av den grunn får man ikke den informasjonen man trenger for at man selv kan fortsette livet på en levelig måte. Min fastlege gjennom 30 år var et unikum; dessverre begynte hun å skrive bøker og har forlatt sin privat-praksis. Hun var et unikum i den forstand at jeg aldri følte at jeg forlot hennes kontor uten å ha fått en liten leksjon i evt årsaker til mine plager hva det enn måtte være.
Da jeg oppdaget - altså ved en tilfeldighet hva min diagnose egentlig var - gjennom en undersøkelse ved idrettsmedisinsk institutt - undersøkt av en idrettsmedisiner gikk det ett lys opp for meg. Og jeg har i ettertid tatt til meg kunnskap som jeg mener mange blant annet idrettsutøvere med diverse plager burde undersøke nærmere. Legene og fysioterapeutene vil ikke stå i kø for å behandle deg adekvat - så regn ikke med at du blir helbredet ved et besøk hos disse. Selv har jeg møtt måpende fastleger og fysioterapeuter som aldri har hørt om Myofascialt Smerte-Syndrom. Dette er fatalt fordi mange i dette landet ikke får adekvat behandling og mange gir til slutt opp og legger seg under den kirurgiske kniven. Hvilket igjen kan få fatale følger. De fleste kirurger er av den oppfatning at å operere ryggen spesielt er en stor risiko.
MYOFASCIAL PAIN SYNDROM
Med denne diagnosen kan du ha smerter hvorsomhelst i kroppen. Med diagnosen fibromyalgi vil legen som bør vite noe om dette konstatere at du har «tenderpoints» på deler av kroppen etter et skjema. Med MPS har du uttalte «triggerpoints» i muskelaturen hvor som helst på kroppen. Disse er knuter du kan finne frem til ved palpasjon. Eks vis har jeg tiltider problemer med gangen. Ved å bruke hånden/fingrene kan jeg føle meg fram via tre store muskler på låret som strekker seg fra lysken nedover til kneet. Det er ikke alltid lett å føle disse knutene men du vil føle ubehag/smerter på disse punktene som du kan massere på forskjellig vis. Jeg har blitt kvitt det største problemet hittil ved å følge anvisningene i boka jeg vil referere til nedenfor som du kan få kjøpt via Amazon. Dette er basert på fhv ny forskning og jeg garanterer at du med diffuse smerter vil finne boka svært interessant. Det er som sagt antagelig få medisinere i Norge som kan hjelpe deg, men de finnes visstnok. Det positive med denne kunnskapen er imidlertid at du kan slippe unna dyre kirurgiske inngrep ved å behandle deg selv. Smerter er ikke alltid noe mystisk; tvertimot.
Det finnes litteratur på amerikansk fordi det i Norge; ikke overraskende forskes på dette (f.t) og jeg kan anbefale boka: «The Trigger Point Therapy Workbook» (yourself-treatment guide for pain relief) av Clair Davies.
For noen år siden hadde jeg mistanke om at jeg hadde slitasjegikt i hoftene. Min avdøde mor skiftet ut deler av kroppen pga av dette. Nå kan det synes som om det ikke var nødvendig. Det fordi jeg har lært ved å ta til meg kunnskap om smerter generelt og fordi en idrettsmedisiner sånn apropos fortalte meg at jeg lider av «myofascialt pain syndrom». Sånn apropos; fordi leger generelt ikke gidder bruke for mye tid på pasientene og av den grunn får man ikke den informasjonen man trenger for at man selv kan fortsette livet på en levelig måte. Min fastlege gjennom 30 år var et unikum; dessverre begynte hun å skrive bøker og har forlatt sin privat-praksis. Hun var et unikum i den forstand at jeg aldri følte at jeg forlot hennes kontor uten å ha fått en liten leksjon i evt årsaker til mine plager hva det enn måtte være.
Da jeg oppdaget - altså ved en tilfeldighet hva min diagnose egentlig var - gjennom en undersøkelse ved idrettsmedisinsk institutt - undersøkt av en idrettsmedisiner gikk det ett lys opp for meg. Og jeg har i ettertid tatt til meg kunnskap som jeg mener mange blant annet idrettsutøvere med diverse plager burde undersøke nærmere. Legene og fysioterapeutene vil ikke stå i kø for å behandle deg adekvat - så regn ikke med at du blir helbredet ved et besøk hos disse. Selv har jeg møtt måpende fastleger og fysioterapeuter som aldri har hørt om Myofascialt Smerte-Syndrom. Dette er fatalt fordi mange i dette landet ikke får adekvat behandling og mange gir til slutt opp og legger seg under den kirurgiske kniven. Hvilket igjen kan få fatale følger. De fleste kirurger er av den oppfatning at å operere ryggen spesielt er en stor risiko.
MYOFASCIAL PAIN SYNDROM
Med denne diagnosen kan du ha smerter hvorsomhelst i kroppen. Med diagnosen fibromyalgi vil legen som bør vite noe om dette konstatere at du har «tenderpoints» på deler av kroppen etter et skjema. Med MPS har du uttalte «triggerpoints» i muskelaturen hvor som helst på kroppen. Disse er knuter du kan finne frem til ved palpasjon. Eks vis har jeg tiltider problemer med gangen. Ved å bruke hånden/fingrene kan jeg føle meg fram via tre store muskler på låret som strekker seg fra lysken nedover til kneet. Det er ikke alltid lett å føle disse knutene men du vil føle ubehag/smerter på disse punktene som du kan massere på forskjellig vis. Jeg har blitt kvitt det største problemet hittil ved å følge anvisningene i boka jeg vil referere til nedenfor som du kan få kjøpt via Amazon. Dette er basert på fhv ny forskning og jeg garanterer at du med diffuse smerter vil finne boka svært interessant. Det er som sagt antagelig få medisinere i Norge som kan hjelpe deg, men de finnes visstnok. Det positive med denne kunnskapen er imidlertid at du kan slippe unna dyre kirurgiske inngrep ved å behandle deg selv. Smerter er ikke alltid noe mystisk; tvertimot.
Det finnes litteratur på amerikansk fordi det i Norge; ikke overraskende forskes på dette (f.t) og jeg kan anbefale boka: «The Trigger Point Therapy Workbook» (yourself-treatment guide for pain relief) av Clair Davies.
mandag 12. april 2010
Menneskene idag og på Noas tid
Før Jesus inntok minnemåltidet med sine apostler gikk han rundt i Jerusalem med dem. Etter å ha drukket vinen med dem etter måltidet sa han at dette var det siste måltidet med dem inntil han skulle komme igjen.
Dette sa han på spørsmål om hvilke tegn de skulle kunne tyde for Jesu tilbakekomst til jorden og slutten på denne verdens ordning:
Trengselstiden begynner
"Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?»
Jesus tok til orde og sa: «Pass på at ikke noen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: 'Jeg er Messias!' Og de skal villede mange. Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene.
Da skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; (les: de kristne idag forfølges og masakeres idag over store deler av jorden av muslimer )ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill.
Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.
Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme".
Matteus kap. 24: 3-14
Det snakkes om «en trengsel» og dens begynnelse. Jorden og menneskene har opplevd mange jordskjelv de siste 100 årene men spesielt intenst har det vært de siste 12 årene hva gjelder jordskjelv, tsunami og oversvømmelser generelt.
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2419051.ece
Jordskjelv (Haiti), tsunami (Thailand) oversvømmelser (New Orleans) - store trengsler for menneskene. Og dette er altså bare begynnelsen!
Kanskje på høy tid at vi som bor i et kristent land nå for alvor fokuserer på å lære barna våre om Gud, Jesus og det Bibelen lover oss. En fremtid på denne jord uten all den ondskapen menneskene har erfart siden tidenes morgen. Som startet i Eden.
Dette sa han på spørsmål om hvilke tegn de skulle kunne tyde for Jesu tilbakekomst til jorden og slutten på denne verdens ordning:
Trengselstiden begynner
"Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?»
Jesus tok til orde og sa: «Pass på at ikke noen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: 'Jeg er Messias!' Og de skal villede mange. Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene.
Da skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; (les: de kristne idag forfølges og masakeres idag over store deler av jorden av muslimer )ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill.
Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.
Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme".
Matteus kap. 24: 3-14
Det snakkes om «en trengsel» og dens begynnelse. Jorden og menneskene har opplevd mange jordskjelv de siste 100 årene men spesielt intenst har det vært de siste 12 årene hva gjelder jordskjelv, tsunami og oversvømmelser generelt.
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2419051.ece
Jordskjelv (Haiti), tsunami (Thailand) oversvømmelser (New Orleans) - store trengsler for menneskene. Og dette er altså bare begynnelsen!
Kanskje på høy tid at vi som bor i et kristent land nå for alvor fokuserer på å lære barna våre om Gud, Jesus og det Bibelen lover oss. En fremtid på denne jord uten all den ondskapen menneskene har erfart siden tidenes morgen. Som startet i Eden.
søndag 11. april 2010
Den ondskapsfulle naboen
Som ung så jeg «Gjøkeredet» med Jack Nicholson i hovedrollen som en sprø mann på et galehus. Dette var på en ikke akkurat liten kino men i en forholdsvis liten by i Norge som idag ikke lenger er en forholdsvis liten by men en by som er svært populær på Østlandet. Jeg husker at jeg var en av de få som lo av denne filmen. Ja, jeg husker endog at de jeg var på kino sammen med hysjet på meg og jeg forsto at denne filmen for de mange tilstedeværende var «dead serious». Men like fullt kan jeg huske at jeg gapskrattet av den galskapen som Jack fremstilte i sin rolle som antagelig passet ham perfekt. Ved senere anledninger i andre filmer har han jo fremstått som en person med sans for det surrealistiske. «Heksene i Eastwick» var også en film jeg tror han koste seg i - i rollen som ja; en gal og forskrudd mann.
Senere i livet var jeg svært opptatt av Ingemar Bergmanns filmer og selvsagt også Woody Allans filmer; alle en sjanger med en psykologisk vri. Bøker av August Strindberg har også alltid fascinert meg. Hans forskrudde forhold til kvinner og livet generelt. Og de nevnte filmskapers forskjellige tilnærminger til livet.
Under meg; jeg bor i en gård i det sentrale Oslo – bor en kvinne på min alder. Iflg hennes arbeidsgiver er hun «sykmeldt». Hvilket hun må ha vært i mer enn to år. At hun er syk er jeg ikke i tvil om men diagnosen er uklar for meg som hennes nabo, som sagt. Det jeg imidlertid har kunnet konstatere er at hun er i et behov av hjelp av helsevesenet. Og da tenker jeg spesielt på den delen av det norske helsevesenet mange i Norge har behov for; mer og mer men som de/vi ikke får - ved behov. Noen over en kortere periode poliklinisk, andre burde vel heller «vært innlagt».
Denne kvinnnen har jeg truffet i heisen ved ett par anledninger. Noe som har vært mildest talt en guffen opplevelse. Hver gang har jeg tenkt «kjære Gud la ikke denne heisen stoppe mellom to etasjer»! Hun ser olmt på meg og har aldri til dags dato hilst uansett hvor jeg har møtt på henne. Nå går jeg demonstrativt ikke lenger inn i heisen sammen med dette vesenet; for av skade blir man klok. Selv har jeg tenkt at hun har ett utrolig trist liv som har gjort henne bitter på alle. Men jeg har også opplevd sider ved henne der jeg har blitt mer og mer overbevist om at hun er psykopat. Et par anledninger har fått meg på den tanken. Men jeg skal la den diagnosen ligge denne gangen. Men som jeg har påstått her tidligere så er jeg overbevist om at jeg kjenner den lusa på gangen.
Nå har det seg sånn at denne kvinnen/vesenet tydeligvis kan høre når jeg dusjer. Da skjer det som vel mange av oss har erfart - det faktum at hvis du manipulerer med vannkrana ved å bruke f eks vannet i en annen del av huset, så vil man som regel føle ubehag ved at vannet veksler fra varmt til kaldt hvis man står naken under en dusj et annet sted i huset. Dette fenomenet er muligens noe vi som har vokst opp i private hus bygget for noen årtider siden har erfart. Dette har vesenet i leiligheten under meg tydeligvis også erfart. Og siden hun tydeligvis også misliker meg som pesten og siden jeg for ikke å forglemme bor over henne, så er det kanskje mye å utsette på meg. Spesielt om hun burde «vært innlagt». Jeg kan ikke forstå hvorfor hun skulle føle seg sjenert; jeg går alltid med bløte tøfler og etter å ha danset ballett i mine unge år så har jeg fått en gyngende gange i motsetning til noen som høres ut som om de beveger seg som en elefant.
Det går altså ikke en dag uten at vesenet forsøker å dytte sin onde natur over på meg. Jeg har sjekket alle muligheter for at fenomenet kan ha sin årsak i andre nabor; noe jeg har utelukket for lengst. Og dette har pågått i snart to år. Og det som etterhvert fremstår så hysterisk morsomt - er det faktum at jeg ser henne for meg sittende på doen sin i timevis slik at hun ikke går glipp av sin daglige dose med ondskap. Det fordi jeg etterhvert som tiden har gått har forsøkt meg på nye metoder for å sette henne ut av spill. Ved f eks å late som jeg dusjer i 20 minutter - der vannstyrken er på et lavt nivå eller sette vannstyrken på det høyeste i noen minutter for å signalisere at nå venter jeg på det varme vannet og klar for dusjen (jeg bor lengst oppe i gården og vannet bruker fra kjellern og opp til meg ganske lang tid). Uansett når hun tror at jeg dusjer skjer følgende nesten umiddelbart – vannslangen hopper opp og ned som en levende Boa som vet den er iferd med å møte døden. Eller en huggorm som vi som barn følte trang til å ta livet av når vi var i skogen og på varme dager plutselig møtte på den tørre stien. Jeg har i opp til 20 minutter sittet å fulgt med på dette spillet og gjort meg endel tanker (utvilsomt). Og når jeg møter henne har jeg alltid lyst til å spørre om hun har sett «Gjøkeredet». Har ennå ikke mannet meg opp til dette. Det fordi hun også fremstår som en farlig person. Bredskuldret og lut; og som sagt så sur og usympatisk at man kan få frysninger av mindre.
Hun vet at jeg vet og hun vet også at jeg er innforstått med at spillet er gjensidig. Det hun umulig kan vite er at manipuleringen med varmt-vannet ikke plager meg. Noe rørsystemet i gården ikke tillater. Men - hvis hun etter to år ennå ikke har forstått at hun ikke kan skolde meg ved denne fremgangsmåten; ja da er det dessto større grunn til å bekymre seg. Da er det dessto større grunn til å holde avstand til denne kvinnen - som langt på vei minner om en psykopat.
Senere i livet var jeg svært opptatt av Ingemar Bergmanns filmer og selvsagt også Woody Allans filmer; alle en sjanger med en psykologisk vri. Bøker av August Strindberg har også alltid fascinert meg. Hans forskrudde forhold til kvinner og livet generelt. Og de nevnte filmskapers forskjellige tilnærminger til livet.
Under meg; jeg bor i en gård i det sentrale Oslo – bor en kvinne på min alder. Iflg hennes arbeidsgiver er hun «sykmeldt». Hvilket hun må ha vært i mer enn to år. At hun er syk er jeg ikke i tvil om men diagnosen er uklar for meg som hennes nabo, som sagt. Det jeg imidlertid har kunnet konstatere er at hun er i et behov av hjelp av helsevesenet. Og da tenker jeg spesielt på den delen av det norske helsevesenet mange i Norge har behov for; mer og mer men som de/vi ikke får - ved behov. Noen over en kortere periode poliklinisk, andre burde vel heller «vært innlagt».
Denne kvinnnen har jeg truffet i heisen ved ett par anledninger. Noe som har vært mildest talt en guffen opplevelse. Hver gang har jeg tenkt «kjære Gud la ikke denne heisen stoppe mellom to etasjer»! Hun ser olmt på meg og har aldri til dags dato hilst uansett hvor jeg har møtt på henne. Nå går jeg demonstrativt ikke lenger inn i heisen sammen med dette vesenet; for av skade blir man klok. Selv har jeg tenkt at hun har ett utrolig trist liv som har gjort henne bitter på alle. Men jeg har også opplevd sider ved henne der jeg har blitt mer og mer overbevist om at hun er psykopat. Et par anledninger har fått meg på den tanken. Men jeg skal la den diagnosen ligge denne gangen. Men som jeg har påstått her tidligere så er jeg overbevist om at jeg kjenner den lusa på gangen.
Nå har det seg sånn at denne kvinnen/vesenet tydeligvis kan høre når jeg dusjer. Da skjer det som vel mange av oss har erfart - det faktum at hvis du manipulerer med vannkrana ved å bruke f eks vannet i en annen del av huset, så vil man som regel føle ubehag ved at vannet veksler fra varmt til kaldt hvis man står naken under en dusj et annet sted i huset. Dette fenomenet er muligens noe vi som har vokst opp i private hus bygget for noen årtider siden har erfart. Dette har vesenet i leiligheten under meg tydeligvis også erfart. Og siden hun tydeligvis også misliker meg som pesten og siden jeg for ikke å forglemme bor over henne, så er det kanskje mye å utsette på meg. Spesielt om hun burde «vært innlagt». Jeg kan ikke forstå hvorfor hun skulle føle seg sjenert; jeg går alltid med bløte tøfler og etter å ha danset ballett i mine unge år så har jeg fått en gyngende gange i motsetning til noen som høres ut som om de beveger seg som en elefant.
Det går altså ikke en dag uten at vesenet forsøker å dytte sin onde natur over på meg. Jeg har sjekket alle muligheter for at fenomenet kan ha sin årsak i andre nabor; noe jeg har utelukket for lengst. Og dette har pågått i snart to år. Og det som etterhvert fremstår så hysterisk morsomt - er det faktum at jeg ser henne for meg sittende på doen sin i timevis slik at hun ikke går glipp av sin daglige dose med ondskap. Det fordi jeg etterhvert som tiden har gått har forsøkt meg på nye metoder for å sette henne ut av spill. Ved f eks å late som jeg dusjer i 20 minutter - der vannstyrken er på et lavt nivå eller sette vannstyrken på det høyeste i noen minutter for å signalisere at nå venter jeg på det varme vannet og klar for dusjen (jeg bor lengst oppe i gården og vannet bruker fra kjellern og opp til meg ganske lang tid). Uansett når hun tror at jeg dusjer skjer følgende nesten umiddelbart – vannslangen hopper opp og ned som en levende Boa som vet den er iferd med å møte døden. Eller en huggorm som vi som barn følte trang til å ta livet av når vi var i skogen og på varme dager plutselig møtte på den tørre stien. Jeg har i opp til 20 minutter sittet å fulgt med på dette spillet og gjort meg endel tanker (utvilsomt). Og når jeg møter henne har jeg alltid lyst til å spørre om hun har sett «Gjøkeredet». Har ennå ikke mannet meg opp til dette. Det fordi hun også fremstår som en farlig person. Bredskuldret og lut; og som sagt så sur og usympatisk at man kan få frysninger av mindre.
Hun vet at jeg vet og hun vet også at jeg er innforstått med at spillet er gjensidig. Det hun umulig kan vite er at manipuleringen med varmt-vannet ikke plager meg. Noe rørsystemet i gården ikke tillater. Men - hvis hun etter to år ennå ikke har forstått at hun ikke kan skolde meg ved denne fremgangsmåten; ja da er det dessto større grunn til å bekymre seg. Da er det dessto større grunn til å holde avstand til denne kvinnen - som langt på vei minner om en psykopat.
mandag 5. april 2010
"Trosbekjennelsen"
Har aldri hatt et forhold til den norske stat's kirke. Men det jeg måtte ha hatt, tok defintivt slutt den dagen da den norske stat ved sosialistene bestemte at alle veier fører til den Sanne Gud. Og noe som man deretter skulle forføre de minste med gjennom x-antall års statlig skolegang.
Det nærmeste jeg kommer den norske stat's kirke er imidlertid allikevel den s.k. «trosbekjennelsen». Den brukes fremdeles ved enkelte ritualer blant annet dåpen. Den lyder som følger:
«Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,
himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd,
født av jomfru Maria,
pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde (den) tredje dag,
fór opp til himmelen, sitter ved Guds,
den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd,
en hellig, allminnelig kirke,
de helliges samfunn,
syndenes forlatelse,
legemets oppstandelse
og det evige liv».
Det nærmeste jeg kommer den norske stat's kirke er imidlertid allikevel den s.k. «trosbekjennelsen». Den brukes fremdeles ved enkelte ritualer blant annet dåpen. Den lyder som følger:
«Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,
himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd,
født av jomfru Maria,
pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde (den) tredje dag,
fór opp til himmelen, sitter ved Guds,
den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd,
en hellig, allminnelig kirke,
de helliges samfunn,
syndenes forlatelse,
legemets oppstandelse
og det evige liv».
søndag 4. april 2010
Heidi Montag: «Mom, am I beautiful now»?
Er du like fascinert av enkelte reality-show som undertegnede er det muligens av forskjellige grunner. Kanskje drømmer du om å være ung og vakker? Eller finner du det mest underholdende å kunne bruke din psykologiske sans? Gjette deg frem til hvem som ender opp med hvem?
Ta «Ungkaren» som vi på norske TV-skjermer kan følge både på norsk og amerikansk. Kan du «på forhånd» si hvem HAN velger? Kanskje er jeg god på å gjette riktig men det er få ganger jeg har tatt feil. Det er jo ikke engang en utfordring. Vi kvinner vet etter mange års erfaring at vakre menn og vakre kvinner hører sammen. Det finnes unntak men disse finner du neppe på et program som «Ungkaren». Vi vet at menn er opptatt av vakre kropper, store pupper; i det hele tatt en kvinne han kan vise frem. Som en han velger fra et fe-sjå. Et fesjå er et sted du velger ut den største oksen eller den flotteste hingsten.
Så da Stig Kjos velger den eksotiske – ja , hva var det nå hun het? Jo, da vet vi allerede etter ett program eller to at han allerede har valgt henne. Hun er ikke bare vakker men spiller på alle de strengene hun har å spille på; gjerne også et byks i senga når kameraene ikke er der og fanger dem opp. Vi vet altså på forhånd at Stig som er en flott mann (gutt?) velger henne. Og det selvom hun som konkurrerer til sist i programmet i tillegg har stil, humor, er ekte og burde ha vært den kvinnen enhver mann burde velge – ja, da vet vi at nei forresten; glem det – «hun er ikke sexy nok; har ikke store nok pupper»!
Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen spilte sin rolle som dette svært bra i Harald Eias program-serie «Hjernevask». Ja, jeg kroet meg når Lorentzen sa at det er samfunnet som alltid bestemmer hva vi vil komme til å akseptere; det er det som kalles demokrati. Og siden de homofile fremdeles ikke forstår hvor patetiske de fremstår med sin legning, så forstår jeg Lorentzen dit hen at så lenge vi «aksepterer» deres gay-parade nedover Karl-Johan og at det gudegitte Ekteskapet blir tråkket ned i søla av de samme – ja, da blir det sånn! Da får vi det samfunnet vi «velger». De boltrer seg i sin ekstreme egoisme og «kan ikke forstå», som en undrende spurte i en debatt nylig «har vi ikke kommet lenger i 2010». Underforstått at majoriteten av oss fremdeles hisser oss opp over deres «legning». Det arvelige genet som skal forklare deres seksuelle avvik er fremdeles en «gåte».
Så hvor langt skal vi strekke oss i vår kjærlighet til våre barn?
Den siste sesongen av The Hills er nå innspilt og har premiere i slutten av april. En serie som i utgangspunktet handlet om unge jenter fra landet som flyttet til Hollywood. Og som vi i episoder har kunnet følge i deres kjærlighetsliv; oppturer og nedturer. Heidi Montag fra Collorado og hennes manipulerende samboer Spencer Pratt er vel ikke så langt unna galskap per se enn sin samboer Heidi. De spiller begge på sine personlighetsforstyrrelser. Heidi med sin ekstreme kritiske holdning til seg selv; Spencer en sjøldiggende Løve født i dette tegnet og en enda større narsissist enn Heidi - som nå gradvis vil fremstå som et monster. Hun har hatt så mange inngrep i den unge kroppen sin at hun høyst sannsynlig vil ende opp som den avdøde Michael Jackson. Hun er drevet inn i en ond sirkel der utseendet hennes er det eneste som driver henne fremover. Hun er rett og slett gal!
I den vedlagte linken er Heidi Montag på besøk hos mor i Collorado og vi får der høre og bivåne dialogen mellom morens «elskede datter» (for oss mødre er ungene våre spesielle og helt unike uansett) og den elskede datterens patetiske spørsmål: «Mom, do I look good»? Og morens høyst ærlige og reelle respons: «Maybe you should rephrase the question»! Og Heidis manipulerende oppførsel mot moren som er villig til å gå i døden for henne; insisterende: «No, do I look good»?
Tilslutt et sitat av Kahlil Gibran
«The mother is everything - she is our consolation in sorrow, our hope in misery, and our strength in weakness. She is the source of love, mercy, sympathy, and forgiveness. He who loses his mother loses a pure soul who blesses and guards him constantly».
Kahlil Gibran
http://www.thehollywoodgossip.com/2010/04/the-hills-spoilers-final-season-trailer-released/
Ta «Ungkaren» som vi på norske TV-skjermer kan følge både på norsk og amerikansk. Kan du «på forhånd» si hvem HAN velger? Kanskje er jeg god på å gjette riktig men det er få ganger jeg har tatt feil. Det er jo ikke engang en utfordring. Vi kvinner vet etter mange års erfaring at vakre menn og vakre kvinner hører sammen. Det finnes unntak men disse finner du neppe på et program som «Ungkaren». Vi vet at menn er opptatt av vakre kropper, store pupper; i det hele tatt en kvinne han kan vise frem. Som en han velger fra et fe-sjå. Et fesjå er et sted du velger ut den største oksen eller den flotteste hingsten.
Så da Stig Kjos velger den eksotiske – ja , hva var det nå hun het? Jo, da vet vi allerede etter ett program eller to at han allerede har valgt henne. Hun er ikke bare vakker men spiller på alle de strengene hun har å spille på; gjerne også et byks i senga når kameraene ikke er der og fanger dem opp. Vi vet altså på forhånd at Stig som er en flott mann (gutt?) velger henne. Og det selvom hun som konkurrerer til sist i programmet i tillegg har stil, humor, er ekte og burde ha vært den kvinnen enhver mann burde velge – ja, da vet vi at nei forresten; glem det – «hun er ikke sexy nok; har ikke store nok pupper»!
Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen spilte sin rolle som dette svært bra i Harald Eias program-serie «Hjernevask». Ja, jeg kroet meg når Lorentzen sa at det er samfunnet som alltid bestemmer hva vi vil komme til å akseptere; det er det som kalles demokrati. Og siden de homofile fremdeles ikke forstår hvor patetiske de fremstår med sin legning, så forstår jeg Lorentzen dit hen at så lenge vi «aksepterer» deres gay-parade nedover Karl-Johan og at det gudegitte Ekteskapet blir tråkket ned i søla av de samme – ja, da blir det sånn! Da får vi det samfunnet vi «velger». De boltrer seg i sin ekstreme egoisme og «kan ikke forstå», som en undrende spurte i en debatt nylig «har vi ikke kommet lenger i 2010». Underforstått at majoriteten av oss fremdeles hisser oss opp over deres «legning». Det arvelige genet som skal forklare deres seksuelle avvik er fremdeles en «gåte».
Så hvor langt skal vi strekke oss i vår kjærlighet til våre barn?
Den siste sesongen av The Hills er nå innspilt og har premiere i slutten av april. En serie som i utgangspunktet handlet om unge jenter fra landet som flyttet til Hollywood. Og som vi i episoder har kunnet følge i deres kjærlighetsliv; oppturer og nedturer. Heidi Montag fra Collorado og hennes manipulerende samboer Spencer Pratt er vel ikke så langt unna galskap per se enn sin samboer Heidi. De spiller begge på sine personlighetsforstyrrelser. Heidi med sin ekstreme kritiske holdning til seg selv; Spencer en sjøldiggende Løve født i dette tegnet og en enda større narsissist enn Heidi - som nå gradvis vil fremstå som et monster. Hun har hatt så mange inngrep i den unge kroppen sin at hun høyst sannsynlig vil ende opp som den avdøde Michael Jackson. Hun er drevet inn i en ond sirkel der utseendet hennes er det eneste som driver henne fremover. Hun er rett og slett gal!
I den vedlagte linken er Heidi Montag på besøk hos mor i Collorado og vi får der høre og bivåne dialogen mellom morens «elskede datter» (for oss mødre er ungene våre spesielle og helt unike uansett) og den elskede datterens patetiske spørsmål: «Mom, do I look good»? Og morens høyst ærlige og reelle respons: «Maybe you should rephrase the question»! Og Heidis manipulerende oppførsel mot moren som er villig til å gå i døden for henne; insisterende: «No, do I look good»?
Tilslutt et sitat av Kahlil Gibran
«The mother is everything - she is our consolation in sorrow, our hope in misery, and our strength in weakness. She is the source of love, mercy, sympathy, and forgiveness. He who loses his mother loses a pure soul who blesses and guards him constantly».
Kahlil Gibran
http://www.thehollywoodgossip.com/2010/04/the-hills-spoilers-final-season-trailer-released/
lørdag 3. april 2010
Spøkelset på «Tømte-hytta»
Som tidligere fortalt har jeg et forhold til naturen og har sansen for den litt primitive ferien der jeg kan ligge i telt. Etter mange år med ferier langt unna denne opplevelsen gjorde jeg alvor av en trang jeg hadde i mange år – vandre omkring med kun en sekk på ryggen. Mine hjem ble for noen år fremover vandrehjem, telt og turisthytter. Så da muligheten bød seg, lagret jeg eiendelene mine og la ut på tur; den første i 3 uker i Rondane - der jeg forøvrig gikk meg vill.
Etter denne erfaringen og etter å ha oppdaget en av Turistforeningens små og eventyrlige hytter i Oslo-marka, dro jeg dit i en periode med min sønns hund; en nydelig Rottweiler. En fantastisk klok hund. Vi dro dit opp så ofte vi kunne; jeg og hunden. Turistforeningen har i mange år ikke tillatt hunder på hyttene sine; ei heller den gang jeg benyttet meg av denne - som ikke ligger langt unna Oslo-gryta og som du kan nå i løpet av få timer.
Vi hadde kost oss der ofte - alene for det meste, men også sammen men noen få andre da hytta er liten. Den er også kald selv i mai måned men en vedovn står til disposisjon med ferdig opphugget ved samt en brønn med friskt vann. Gass til å koke mat på og et enkelt utstyr. Akkurat det jeg har sansen for. Det litt primitive!
Denne helgen dro vi opp Eros og jeg en lørdag ettermiddag litt sent. Vi ankom i solnedgangen og denne helgen skulle jeg få en litt spesiell opplevelse. På nabohytta var det ikke tegn til liv men ved benken utenfor min «Tømtehytte» sto en reise-radio og skurret lavt med en norsk folkesang ut av eteren. Trolsk og vakkert! Hunden gikk alltid løs og var aldri utenfor øyesyn. Han snuste litt rundt og idet jeg slang fra meg sekken på trappa utenfor hytta hører jeg en lyd av at en stol blir slept langs gulvet. Samtidig som jeg aner en skygge av noe som beveger seg innenfor.
Samtidig som jeg tråkker inn i hytta sier jeg: «Hallo, så hyggelig at .....». Jeg kom ikke lenger for – der var ingen. Ikke en levende sjel, som det heter. Jeg stopper opp og kan knapt tro mine øyne og tenker - her har jeg med en som vil spille meg et puss. Greit; jeg har sans for det. Hytta er liten og oversiktlig så jeg bøyer meg ned og kikker under spisebordet for deretter å entre stigen opp til hemsen. Ingenting her; ingenting der! Vel, så hadde jeg vel tatt feil? Noe hadde spilt meg et puss, men det var ikke noe levende, såpass måtte jeg konstatere.
Jeg fyrte i ovnen, varmet opp litt mat, hentet vann i brønnen like ved og forberedte kvelden sammen med min følgesvenn, Eros. Nabohytta var bebodd av et par karer; frivillige fra Turistforeningen. Hvilket var hyggelig; jeg hadde møtt dem før. Etter å ha fått opp varmen i hytta gjorde jeg klar for natta som jeg alltid valgte å tilbringe på en av de smale benkene. I soveposen med diverse ullpledd over meg som alltid finnes der. Eros la seg ned på sin vante plass ved ovnen og sovnet som vanlig etter å ha inntatt sitt kjedlige tørrfor.
Det ble etterhvert kaldt i hytta og jeg sov urolig gjennom natten. I søvnen registrerte jeg stadig vekk Eros oppe i ansiktet mitt; noe som var uvanlig. Han vekket meg imidlertid ikke og jeg sov en dyp søvn - og drømmer; helt frem til klokken var 5 om morgen. Da skjer følgende:
Drømmen: Jeg fryser og registrerer at ullteppene var sklidd ned på gulvet men er for trøtt til å gjøre noe med det. Bak meg ved hodeenden står noen og trekker tepper over meg - noe som gir meg en følelse av velvære. For en stakket stund. For teppene trekkes - langsomt lenger og lenger over meg - til jeg registrerer (fortsatt i drømmen) at de er i ferd med å bli trukket over hodet mitt - og dermed kvele meg. Bråvåkner i panikk; for deretter - til min skrekk - finner jeg to lag med ulltepper over meg; glattstrøkne som om jeg aldri hadde beveget et eneste lem verken armer eller ben. - Og klokka – den var presis 5!
http://www.dntoslo.no/cabin.php?ca_id=223&fo_id=21
Etter denne erfaringen og etter å ha oppdaget en av Turistforeningens små og eventyrlige hytter i Oslo-marka, dro jeg dit i en periode med min sønns hund; en nydelig Rottweiler. En fantastisk klok hund. Vi dro dit opp så ofte vi kunne; jeg og hunden. Turistforeningen har i mange år ikke tillatt hunder på hyttene sine; ei heller den gang jeg benyttet meg av denne - som ikke ligger langt unna Oslo-gryta og som du kan nå i løpet av få timer.
Vi hadde kost oss der ofte - alene for det meste, men også sammen men noen få andre da hytta er liten. Den er også kald selv i mai måned men en vedovn står til disposisjon med ferdig opphugget ved samt en brønn med friskt vann. Gass til å koke mat på og et enkelt utstyr. Akkurat det jeg har sansen for. Det litt primitive!
Denne helgen dro vi opp Eros og jeg en lørdag ettermiddag litt sent. Vi ankom i solnedgangen og denne helgen skulle jeg få en litt spesiell opplevelse. På nabohytta var det ikke tegn til liv men ved benken utenfor min «Tømtehytte» sto en reise-radio og skurret lavt med en norsk folkesang ut av eteren. Trolsk og vakkert! Hunden gikk alltid løs og var aldri utenfor øyesyn. Han snuste litt rundt og idet jeg slang fra meg sekken på trappa utenfor hytta hører jeg en lyd av at en stol blir slept langs gulvet. Samtidig som jeg aner en skygge av noe som beveger seg innenfor.
Samtidig som jeg tråkker inn i hytta sier jeg: «Hallo, så hyggelig at .....». Jeg kom ikke lenger for – der var ingen. Ikke en levende sjel, som det heter. Jeg stopper opp og kan knapt tro mine øyne og tenker - her har jeg med en som vil spille meg et puss. Greit; jeg har sans for det. Hytta er liten og oversiktlig så jeg bøyer meg ned og kikker under spisebordet for deretter å entre stigen opp til hemsen. Ingenting her; ingenting der! Vel, så hadde jeg vel tatt feil? Noe hadde spilt meg et puss, men det var ikke noe levende, såpass måtte jeg konstatere.
Jeg fyrte i ovnen, varmet opp litt mat, hentet vann i brønnen like ved og forberedte kvelden sammen med min følgesvenn, Eros. Nabohytta var bebodd av et par karer; frivillige fra Turistforeningen. Hvilket var hyggelig; jeg hadde møtt dem før. Etter å ha fått opp varmen i hytta gjorde jeg klar for natta som jeg alltid valgte å tilbringe på en av de smale benkene. I soveposen med diverse ullpledd over meg som alltid finnes der. Eros la seg ned på sin vante plass ved ovnen og sovnet som vanlig etter å ha inntatt sitt kjedlige tørrfor.
Det ble etterhvert kaldt i hytta og jeg sov urolig gjennom natten. I søvnen registrerte jeg stadig vekk Eros oppe i ansiktet mitt; noe som var uvanlig. Han vekket meg imidlertid ikke og jeg sov en dyp søvn - og drømmer; helt frem til klokken var 5 om morgen. Da skjer følgende:
Drømmen: Jeg fryser og registrerer at ullteppene var sklidd ned på gulvet men er for trøtt til å gjøre noe med det. Bak meg ved hodeenden står noen og trekker tepper over meg - noe som gir meg en følelse av velvære. For en stakket stund. For teppene trekkes - langsomt lenger og lenger over meg - til jeg registrerer (fortsatt i drømmen) at de er i ferd med å bli trukket over hodet mitt - og dermed kvele meg. Bråvåkner i panikk; for deretter - til min skrekk - finner jeg to lag med ulltepper over meg; glattstrøkne som om jeg aldri hadde beveget et eneste lem verken armer eller ben. - Og klokka – den var presis 5!
http://www.dntoslo.no/cabin.php?ca_id=223&fo_id=21
fredag 2. april 2010
Jesus' siste måltid med apostlene og den nye "pakt"
Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det har fått sin fullendelse i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» Likeså tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
Lukas kap. 22, vers 14 -
Lukas kap. 22, vers 14 -
torsdag 1. april 2010
Hyttevert på Røvollen i Femundsmarka
Mitt favorittprogram på TV nå om dagen er 71grader nord. Det er interessant å følge kjendisene som for tiden får prøvd kreftene sine. Hadde jeg vært ung idag hadde jeg garantert prøvd meg om muligheten bød seg.
I yngre år og i barndommen var vi alltid i skauen; sommer som vinter. Siden jeg tilhører den generasjonen som ikke vokste opp med barne-TV var vi ute fra tidlig morgen til sent på kveld. Ingen ropte oss inn og foreldrene var alltid trygge på at vi dukket opp ved middagstid. På ski i «Bøylen»; et grustak om vintern og på skøyter på «Myra» langt inne i skauen. På et lite tjern som alltid frøys på så fort vintern var et faktum. Det var alltid snø på Østlandet føritiden; og ikke et par cm som tinte i løpet av noen dager, men så høye snøfonner at faren min ga opp å måke. Vi ungene kjedet oss heller aldri når snøen forsvant. Om våren fant vi oss små plasser i furuskogen hvor vi lagde bondegårder av kongler. Eller lekte indianer og hvit. Noen ganger kunne vi bli stående igjen bundet til ei gran hvis noen av oss fant det for godt å stikke hjem en tur. Spennende var det og jeg har alltid likt lukten av fuktig jord - hva enten det er i fjellet i åpent lende eller i skogen blant tettvokste trær og kratt.
På fjellet har jeg gått meg vill to ganger og alltid uten kart og kompass. Den første gangen med mannen min i Jotunheimen; den andre alene i Rondane. Naturen i Norge er utfordrende og vill. Og variert hva enten du er i vakre og fargerike Rondane om høsten eller i steinete Femundsmarka med Femundsjøen like ved.
For noen år siden var jeg tilknyttet Turistforeningen som hyttevakt på Røvollen i Femundsmarka i 3 uker. Jeg hadde fått tildelt aller siste økt om høsten. Flotte dager på tunet der folk hastet forbi på vei til Femunden for å fiske - eller regntunge dager da ravnen og tamreinen holdt meg selskap. De siste kom i enorme flokker og beitet rundt turisthytta om natten. Mørket var så tett at du kunne skjære den med kniv og ble du tissetrengt om natta var det bare å bruke potta. Å bevege seg utendørs til utedassen var ikke fristende; reinen var tam og farlig å støte på. De gikk langs veggen og ikke vet jeg hva de fant så interessant, men det hendte de besøkende var så late at de ikke gadd gå ut på tunet men helte vaskevannet ut gjennom vinduet.
Som hyttevert var min jobb og legge til rette for vandrere som gikk fra og til andre hytter eller Femunden for å fiske. Disse stikker som regel innom en natt eller kanskje to og da for å sove og spise. Og ikke sjelden delte de både god mat og drikke med meg om kvelden foran vedovn og stearinlys.
Den siste uken derimot var jeg mo alene og jeg må innrømme at jeg ikke følte meg høy i hatten da to narkomane vandrere braket inn døra. Skogvokter og kona som tilfeldigvis var i marka for å samle søppel var borte for natta og jeg måtte bare innse at jeg sto overfor en utfordring jeg ikke var vant med. To godt voksne karer som ville inn å ha seg en kopp kaffe og som etterhvert la seg til på benken var ikke en beroligende tanke for en enslig kvinne langt ute i ødemarken; langt til neste gård.
Det løste seg imidlertid med litt kløkt og jeg kunne puste lettet ut de neste dagene innen jeg møtte på nok en utfordring. Det hadde regnet i flere døgn og tåka lå lavt over terrenget. Jeg hadde høstet multer men var blitt advart mot å gå for langt da bjørn var blitt observert ved svenskegrensa og noen mente at han var i nærheten. Jeg holdt meg derfor inne foran vedovnen og gjorde det jeg kunne for å få tiden til å gå.
Det var nå tre dager igjen av mitt opphold i Femundsmarka og sent en ettermiddag nærmest ramlet en mann innover dørstokken. Innenfor døra satt han med en blodig klut rundt hodet. En ung belgier var på vei hjem for å rekke den siste fergen for sesongen. Og tiltross for det ulendte terrenget i Femundsmarka hadde han denne gangen, fortalte han, vandret uten staver. På den våte stien hadde han snublet og truffet en stor sten som det er så mange av i dette terrenget. Hullet i hodet var stort som en gammel fem-øring og så ikke bra ut. Førstehjelpssaker var det heller ikke overdådig av men jeg hadde noe rensende krem og et par-tre strips liggende. Mannen var i god fysisk form og er vant til å ferdes rundt om i verden. Jeg får fremdeles den dag idag reise-kort fra hele verden; fra Alain og hans kone Kathy.
Jeg fikk etterhvert beordret Alain inn på benken og renset såret med antiseptisk krem. Hullet var stort og jord og rusk og rask hadde samlet seg i sårskorpen og tanken på blodforgiftning gjorde meg kald av bekymring. Såret var dessuten et ubehagelig skue, så jeg gjorde hva jeg kunne uten å stirre for mye mens jeg renset det - og fikk smurt på det som var igjen i den lille tuben. Og det var ikke lite heldigvis. Alain lå over til neste dag og jeg forberedte å låse hytta for sesongen. En times vandring gjorde det mulig å komme såpass høyt i terrenget at jeg fikk mobilkontakt med sykehuset på Røros. Som igjen rekvirerte helikopter. Nok en times vandring og vi var fremme ved fergeleiet der vi ble hentet og fraktet til poliklinikken på Røros. Der ble Alain undersøkt og jeg spurt om jeg var medisinsk utdannet; sykepleier kanskje? Såret var så godt ivaretatt og var nå begynt å gro så pent at Alain ble dimitert uten inngrep. I alle fall inntil han igjen var tilbake på belgisk jord der han igjen fikk legetilsyn. Det gikk godt for Alain denne gangen. Men hva om han hadde kommet til stengt hytte uten førstehjelpsutstyr for hånden?
Interessante bilder ligger utlagt på nett. Søk på "røvollen + foto".
I yngre år og i barndommen var vi alltid i skauen; sommer som vinter. Siden jeg tilhører den generasjonen som ikke vokste opp med barne-TV var vi ute fra tidlig morgen til sent på kveld. Ingen ropte oss inn og foreldrene var alltid trygge på at vi dukket opp ved middagstid. På ski i «Bøylen»; et grustak om vintern og på skøyter på «Myra» langt inne i skauen. På et lite tjern som alltid frøys på så fort vintern var et faktum. Det var alltid snø på Østlandet føritiden; og ikke et par cm som tinte i løpet av noen dager, men så høye snøfonner at faren min ga opp å måke. Vi ungene kjedet oss heller aldri når snøen forsvant. Om våren fant vi oss små plasser i furuskogen hvor vi lagde bondegårder av kongler. Eller lekte indianer og hvit. Noen ganger kunne vi bli stående igjen bundet til ei gran hvis noen av oss fant det for godt å stikke hjem en tur. Spennende var det og jeg har alltid likt lukten av fuktig jord - hva enten det er i fjellet i åpent lende eller i skogen blant tettvokste trær og kratt.
På fjellet har jeg gått meg vill to ganger og alltid uten kart og kompass. Den første gangen med mannen min i Jotunheimen; den andre alene i Rondane. Naturen i Norge er utfordrende og vill. Og variert hva enten du er i vakre og fargerike Rondane om høsten eller i steinete Femundsmarka med Femundsjøen like ved.
For noen år siden var jeg tilknyttet Turistforeningen som hyttevakt på Røvollen i Femundsmarka i 3 uker. Jeg hadde fått tildelt aller siste økt om høsten. Flotte dager på tunet der folk hastet forbi på vei til Femunden for å fiske - eller regntunge dager da ravnen og tamreinen holdt meg selskap. De siste kom i enorme flokker og beitet rundt turisthytta om natten. Mørket var så tett at du kunne skjære den med kniv og ble du tissetrengt om natta var det bare å bruke potta. Å bevege seg utendørs til utedassen var ikke fristende; reinen var tam og farlig å støte på. De gikk langs veggen og ikke vet jeg hva de fant så interessant, men det hendte de besøkende var så late at de ikke gadd gå ut på tunet men helte vaskevannet ut gjennom vinduet.
Som hyttevert var min jobb og legge til rette for vandrere som gikk fra og til andre hytter eller Femunden for å fiske. Disse stikker som regel innom en natt eller kanskje to og da for å sove og spise. Og ikke sjelden delte de både god mat og drikke med meg om kvelden foran vedovn og stearinlys.
Den siste uken derimot var jeg mo alene og jeg må innrømme at jeg ikke følte meg høy i hatten da to narkomane vandrere braket inn døra. Skogvokter og kona som tilfeldigvis var i marka for å samle søppel var borte for natta og jeg måtte bare innse at jeg sto overfor en utfordring jeg ikke var vant med. To godt voksne karer som ville inn å ha seg en kopp kaffe og som etterhvert la seg til på benken var ikke en beroligende tanke for en enslig kvinne langt ute i ødemarken; langt til neste gård.
Det løste seg imidlertid med litt kløkt og jeg kunne puste lettet ut de neste dagene innen jeg møtte på nok en utfordring. Det hadde regnet i flere døgn og tåka lå lavt over terrenget. Jeg hadde høstet multer men var blitt advart mot å gå for langt da bjørn var blitt observert ved svenskegrensa og noen mente at han var i nærheten. Jeg holdt meg derfor inne foran vedovnen og gjorde det jeg kunne for å få tiden til å gå.
Det var nå tre dager igjen av mitt opphold i Femundsmarka og sent en ettermiddag nærmest ramlet en mann innover dørstokken. Innenfor døra satt han med en blodig klut rundt hodet. En ung belgier var på vei hjem for å rekke den siste fergen for sesongen. Og tiltross for det ulendte terrenget i Femundsmarka hadde han denne gangen, fortalte han, vandret uten staver. På den våte stien hadde han snublet og truffet en stor sten som det er så mange av i dette terrenget. Hullet i hodet var stort som en gammel fem-øring og så ikke bra ut. Førstehjelpssaker var det heller ikke overdådig av men jeg hadde noe rensende krem og et par-tre strips liggende. Mannen var i god fysisk form og er vant til å ferdes rundt om i verden. Jeg får fremdeles den dag idag reise-kort fra hele verden; fra Alain og hans kone Kathy.
Jeg fikk etterhvert beordret Alain inn på benken og renset såret med antiseptisk krem. Hullet var stort og jord og rusk og rask hadde samlet seg i sårskorpen og tanken på blodforgiftning gjorde meg kald av bekymring. Såret var dessuten et ubehagelig skue, så jeg gjorde hva jeg kunne uten å stirre for mye mens jeg renset det - og fikk smurt på det som var igjen i den lille tuben. Og det var ikke lite heldigvis. Alain lå over til neste dag og jeg forberedte å låse hytta for sesongen. En times vandring gjorde det mulig å komme såpass høyt i terrenget at jeg fikk mobilkontakt med sykehuset på Røros. Som igjen rekvirerte helikopter. Nok en times vandring og vi var fremme ved fergeleiet der vi ble hentet og fraktet til poliklinikken på Røros. Der ble Alain undersøkt og jeg spurt om jeg var medisinsk utdannet; sykepleier kanskje? Såret var så godt ivaretatt og var nå begynt å gro så pent at Alain ble dimitert uten inngrep. I alle fall inntil han igjen var tilbake på belgisk jord der han igjen fikk legetilsyn. Det gikk godt for Alain denne gangen. Men hva om han hadde kommet til stengt hytte uten førstehjelpsutstyr for hånden?
Interessante bilder ligger utlagt på nett. Søk på "røvollen + foto".