Det diskuteres nå på høyt nivå noe som kalles Datalagringsdirektivet. Det handler om å lagre data som berører gud og hvermann. Det berører det som sendes via Internett og telefoni.
Jeg er gammel nok til å huske forløperen til mobilen; personsøkeren. Det var fascinerende å kunne sende en melding til noen som kanskje ikke befant seg i nærheten av en telefon. Idag kallt en fast-telefon. Personsøkeren ble brukt til å «page» våre venner og famlie. Som vi nå gjør via e-mail og mobil. Men som kun var en enveis form for kommunikasjon dengang på 80-tallet. Den som ble «paget» måtte gå til nærmeste telefon for å ringe tilbake for å kunne kommunisere. Min personsøker ble ikke mye brukt. Og det fordi mobiltelefoni straks etter ble vanlig og vi husker mange av oss hvor lite hendig den var i forhold til personsøkeren. Idag virker den kollosal i forhold hva gjelder dagens størrelse: med uttrekkbar antenne og det hele.
Jeg er nå ferdig med ytterligere en spennende bok av forfatteren Dan Brown. En roman, ja, men han driver research på høyt nivå og i boken «Den digitale festning» tar han for seg USA's hemmelige organisasjon NSA; National Security Agency. Organisasjonen har ansvar for signaletterretning og kryptering. Denne form for signaletterretning startet allerede under 1.verdenskrig. Hos NSA befinner seg en enorm computer som knekker koder iflg Dan Browns roman.
Jeg er vel ikke alene om å undres over det faktum at vi idag, spesielt etter at terrorisme omsider ble satt på den politiske agenda høyest oppe, - at vi idag får høre om at politiet, eller FBI i USA kan opplyse om at de nok engang «har avverget et terrorangrep». Hva enten de kan avsløre terror på norsk jord eller globalt. Man spør seg hvordan det er mulig. Vi leser om terror-celler og vi vet at Krekar som fremdeles nyter godt av norsk gjestfrihet – at han blir overvåket 24/7. Det samme med terroristen Bhatti som fremdeles ikke er buret inne. Politiet bruker sin lyttemulighet og foran Obamas besøk ifjor arresterte de denne pakistaneren fordi de hadde «plukket opp» at han forhandlet om våpen.
Det viser seg også i kriminalsaker at politiet kan bevise hvor mobilen «din» har befunnet seg via s.k. base-stasjoner. I den s.k. «kurder-saken» som er en grotesk sak om en gjengvoldtekt av ei ung norsk jente så ble disse dømt tiltross for at de hevdet at de ikke var på den adressen der voldtekten skjedde. Basestasjonen fortalte noe annet!
Dette er bra og jeg bekymrer meg ikke så lenge jeg ikke har grunn til å tro jeg blir overvåket. Men hvorfor skal data om mine e-mailer lagres over lengre tid? Bryr jeg meg om det faktum? Ja, som annet så har dette mye med integritet å gjøre. Om mitt privatliv. Det er utvannet allerede. Jeg kan jo f eks ikke bruke Visa-kortet mitt uten at The Big Brother vet hvor jeg har beveget meg. Eller om jeg har kjøpt en ekstra stor TV. Ønsker jeg denne overvåkingen? Selvsagt ikke! Men har jeg et valg? Tydeligvis ikke for dette er allerede regler inkorporert i vårt lovverk. Jeg kan selvsagt kjøpe euro innen jeg drar til Frankrike. Jeg kan kjøpe Ving-billetten med kontanter. Og staten vil straks få problemer med mine bevegelser. Så hvorfor gjør jeg ikke det? Jeg har godtatt denne overvåkingen. Å tro at du har et privatliv der ingen kan sjekke deg nårsomhelst, er en illusjon.
Datalagringsdirektivet er hovedsaklig ment å fange opp alle de kriminelle som går fritt rundt i samfunnet vårt og som politiet og PST ikke makter å holde øye med til enhver tid. Fordi vi har en regjering som ikke har den kompetanse og økonomiske vilje til å finne andre utveier. At vi må ha en verdensomspennende organisasjon som knekker koder er selvsagt. Men at våre egne bevegelser og skritt skal lagres i et arkiv er noe helt annet.
Vi voktes kontinuerlig. Men hvem skal vokte vokterne?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar