Som tidligere fortalt har jeg et forhold til naturen og har sansen for den litt primitive ferien der jeg kan ligge i telt. Etter mange år med ferier langt unna denne opplevelsen gjorde jeg alvor av en trang jeg hadde i mange år – vandre omkring med kun en sekk på ryggen. Mine hjem ble for noen år fremover vandrehjem, telt og turisthytter. Så da muligheten bød seg, lagret jeg eiendelene mine og la ut på tur; den første i 3 uker i Rondane - der jeg forøvrig gikk meg vill.
Etter denne erfaringen og etter å ha oppdaget en av Turistforeningens små og eventyrlige hytter i Oslo-marka, dro jeg dit i en periode med min sønns hund; en nydelig Rottweiler. En fantastisk klok hund. Vi dro dit opp så ofte vi kunne; jeg og hunden. Turistforeningen har i mange år ikke tillatt hunder på hyttene sine; ei heller den gang jeg benyttet meg av denne - som ikke ligger langt unna Oslo-gryta og som du kan nå i løpet av få timer.
Vi hadde kost oss der ofte - alene for det meste, men også sammen men noen få andre da hytta er liten. Den er også kald selv i mai måned men en vedovn står til disposisjon med ferdig opphugget ved samt en brønn med friskt vann. Gass til å koke mat på og et enkelt utstyr. Akkurat det jeg har sansen for. Det litt primitive!
Denne helgen dro vi opp Eros og jeg en lørdag ettermiddag litt sent. Vi ankom i solnedgangen og denne helgen skulle jeg få en litt spesiell opplevelse. På nabohytta var det ikke tegn til liv men ved benken utenfor min «Tømtehytte» sto en reise-radio og skurret lavt med en norsk folkesang ut av eteren. Trolsk og vakkert! Hunden gikk alltid løs og var aldri utenfor øyesyn. Han snuste litt rundt og idet jeg slang fra meg sekken på trappa utenfor hytta hører jeg en lyd av at en stol blir slept langs gulvet. Samtidig som jeg aner en skygge av noe som beveger seg innenfor.
Samtidig som jeg tråkker inn i hytta sier jeg: «Hallo, så hyggelig at .....». Jeg kom ikke lenger for – der var ingen. Ikke en levende sjel, som det heter. Jeg stopper opp og kan knapt tro mine øyne og tenker - her har jeg med en som vil spille meg et puss. Greit; jeg har sans for det. Hytta er liten og oversiktlig så jeg bøyer meg ned og kikker under spisebordet for deretter å entre stigen opp til hemsen. Ingenting her; ingenting der! Vel, så hadde jeg vel tatt feil? Noe hadde spilt meg et puss, men det var ikke noe levende, såpass måtte jeg konstatere.
Jeg fyrte i ovnen, varmet opp litt mat, hentet vann i brønnen like ved og forberedte kvelden sammen med min følgesvenn, Eros. Nabohytta var bebodd av et par karer; frivillige fra Turistforeningen. Hvilket var hyggelig; jeg hadde møtt dem før. Etter å ha fått opp varmen i hytta gjorde jeg klar for natta som jeg alltid valgte å tilbringe på en av de smale benkene. I soveposen med diverse ullpledd over meg som alltid finnes der. Eros la seg ned på sin vante plass ved ovnen og sovnet som vanlig etter å ha inntatt sitt kjedlige tørrfor.
Det ble etterhvert kaldt i hytta og jeg sov urolig gjennom natten. I søvnen registrerte jeg stadig vekk Eros oppe i ansiktet mitt; noe som var uvanlig. Han vekket meg imidlertid ikke og jeg sov en dyp søvn - og drømmer; helt frem til klokken var 5 om morgen. Da skjer følgende:
Drømmen: Jeg fryser og registrerer at ullteppene var sklidd ned på gulvet men er for trøtt til å gjøre noe med det. Bak meg ved hodeenden står noen og trekker tepper over meg - noe som gir meg en følelse av velvære. For en stakket stund. For teppene trekkes - langsomt lenger og lenger over meg - til jeg registrerer (fortsatt i drømmen) at de er i ferd med å bli trukket over hodet mitt - og dermed kvele meg. Bråvåkner i panikk; for deretter - til min skrekk - finner jeg to lag med ulltepper over meg; glattstrøkne som om jeg aldri hadde beveget et eneste lem verken armer eller ben. - Og klokka – den var presis 5!
http://www.dntoslo.no/cabin.php?ca_id=223&fo_id=21
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar