Den ondskapsfulle naboen

Som ung så jeg «Gjøkeredet» med Jack Nicholson i hovedrollen som en sprø mann på et galehus. Dette var på en ikke akkurat liten kino men i en forholdsvis liten by i Norge som idag ikke lenger er en forholdsvis liten by men en by som er svært populær på Østlandet. Jeg husker at jeg var en av de få som lo av denne filmen. Ja, jeg husker endog at de jeg var på kino sammen med hysjet på meg og jeg forsto at denne filmen for de mange tilstedeværende var «dead serious». Men like fullt kan jeg huske at jeg gapskrattet av den galskapen som Jack fremstilte i sin rolle som antagelig passet ham perfekt. Ved senere anledninger i andre filmer har han jo fremstått som en person med sans for det surrealistiske. «Heksene i Eastwick» var også en film jeg tror han koste seg i - i rollen som ja; en gal og forskrudd mann.

Senere i livet var jeg svært opptatt av Ingemar Bergmanns filmer og selvsagt også Woody Allans filmer; alle en sjanger med en psykologisk vri. Bøker av August Strindberg har også alltid fascinert meg. Hans forskrudde forhold til kvinner og livet generelt. Og de nevnte filmskapers forskjellige tilnærminger til livet.

Under meg; jeg bor i en gård i det sentrale Oslo – bor en kvinne på min alder. Iflg hennes arbeidsgiver er hun «sykmeldt». Hvilket hun må ha vært i mer enn to år. At hun er syk er jeg ikke i tvil om men diagnosen er uklar for meg som hennes nabo, som sagt. Det jeg imidlertid har kunnet konstatere er at hun er i et behov av hjelp av helsevesenet. Og da tenker jeg spesielt på den delen av det norske helsevesenet mange i Norge har behov for; mer og mer men som de/vi ikke får - ved behov. Noen over en kortere periode poliklinisk, andre burde vel heller «vært innlagt».

Denne kvinnnen har jeg truffet i heisen ved ett par anledninger. Noe som har vært mildest talt en guffen opplevelse. Hver gang har jeg tenkt «kjære Gud la ikke denne heisen stoppe mellom to etasjer»! Hun ser olmt på meg og har aldri til dags dato hilst uansett hvor jeg har møtt på henne. Nå går jeg demonstrativt ikke lenger inn i heisen sammen med dette vesenet; for av skade blir man klok. Selv har jeg tenkt at hun har ett utrolig trist liv som har gjort henne bitter på alle. Men jeg har også opplevd sider ved henne der jeg har blitt mer og mer overbevist om at hun er psykopat. Et par anledninger har fått meg på den tanken. Men jeg skal la den diagnosen ligge denne gangen. Men som jeg har påstått her tidligere så er jeg overbevist om at jeg kjenner den lusa på gangen.

Nå har det seg sånn at denne kvinnen/vesenet tydeligvis kan høre når jeg dusjer. Da skjer det som vel mange av oss har erfart - det faktum at hvis du manipulerer med vannkrana ved å bruke f eks vannet i en annen del av huset, så vil man som regel føle ubehag ved at vannet veksler fra varmt til kaldt hvis man står naken under en dusj et annet sted i huset. Dette fenomenet er muligens noe vi som har vokst opp i private hus bygget for noen årtider siden har erfart. Dette har vesenet i leiligheten under meg tydeligvis også erfart. Og siden hun tydeligvis også misliker meg som pesten og siden jeg for ikke å forglemme bor over henne, så er det kanskje mye å utsette på meg. Spesielt om hun burde «vært innlagt». Jeg kan ikke forstå hvorfor hun skulle føle seg sjenert; jeg går alltid med bløte tøfler og etter å ha danset ballett i mine unge år så har jeg fått en gyngende gange i motsetning til noen som høres ut som om de beveger seg som en elefant.

Det går altså ikke en dag uten at vesenet forsøker å dytte sin onde natur over på meg. Jeg har sjekket alle muligheter for at fenomenet kan ha sin årsak i andre nabor; noe jeg har utelukket for lengst. Og dette har pågått i snart to år. Og det som etterhvert fremstår så hysterisk morsomt - er det faktum at jeg ser henne for meg sittende på doen sin i timevis slik at hun ikke går glipp av sin daglige dose med ondskap. Det fordi jeg etterhvert som tiden har gått har forsøkt meg på nye metoder for å sette henne ut av spill. Ved f eks å late som jeg dusjer i 20 minutter - der vannstyrken er på et lavt nivå eller sette vannstyrken på det høyeste i noen minutter for å signalisere at nå venter jeg på det varme vannet og klar for dusjen (jeg bor lengst oppe i gården og vannet bruker fra kjellern og opp til meg ganske lang tid). Uansett når hun tror at jeg dusjer skjer følgende nesten umiddelbart – vannslangen hopper opp og ned som en levende Boa som vet den er iferd med å møte døden. Eller en huggorm som vi som barn følte trang til å ta livet av når vi var i skogen og på varme dager plutselig møtte på den tørre stien. Jeg har i opp til 20 minutter sittet å fulgt med på dette spillet og gjort meg endel tanker (utvilsomt). Og når jeg møter henne har jeg alltid lyst til å spørre om hun har sett «Gjøkeredet». Har ennå ikke mannet meg opp til dette. Det fordi hun også fremstår som en farlig person. Bredskuldret og lut; og som sagt så sur og usympatisk at man kan få frysninger av mindre.

Hun vet at jeg vet og hun vet også at jeg er innforstått med at spillet er gjensidig. Det hun umulig kan vite er at manipuleringen med varmt-vannet ikke plager meg. Noe rørsystemet i gården ikke tillater. Men - hvis hun etter to år ennå ikke har forstått at hun ikke kan skolde meg ved denne fremgangsmåten; ja da er det dessto større grunn til å bekymre seg. Da er det dessto større grunn til å holde avstand til denne kvinnen - som langt på vei minner om en psykopat.