Det er noe spesielt med den norske
nasjonalfølelsen. Her i min lille villa-bygd har vi vårt eget
horn-orkester. Her ligger en nedlagt barneskole nedlagt foran øynene
på alle barnefamiliene som valgte å slå seg ned. I stedet åpnet
de barnehage i samme bygg; og et slags samfunnshus. Samfunnet består
av under 1000 innbyggere. Men orkester er på plass bare få dager
før den største dagen i året - 17. mai. For her ligger det et par
sykehjem og et pleiehjem godt plassert i idylliske omgivelser. Etter
å ha bodd i i Oslo i mange ti-år kan jeg igjen glede meg over de
små tingene her ute på landsbygda; der flotte bondegårder
fremdeles er i drift. Grønne åkrer og en eim av møkk ligger over
bygda ni nå i våronna. Snakk om idyll.
Elgen beiter rett utenfor døra og er
jeg klar for det vil jeg treffe på jerven her like oppe i åsen. Og
nå er det snart 17. mai med Norge i rødt, hvitt og blått. Ingen
med barnet i seg kan nekte for at denne dagen betyr uendelig mye. Og
ingen kan sette seg inn i den stemningen hele landet er i denne
dagen. Når løvet spretter grønt og hvitveisen dekker uendelige
store områder der bonden ikke når frem med redskapen sin.
Nei, den norske nasjonalfølelsen er om
mulig sterkere i oss nordmenn enn i noe annet folkeslag. Ikke rart at
folk blir forbanna når noen idioter av noen nordmenn lefler med
andre folkegrupper som har fått lov til å slå seg til her; skal
kunne vaie sine egne nasjonale flagg. Et forslag som er så ufint og
upassende at det knapt finnes ord.
For nå er det Norge «i rødt, hvitt
og blått». Med horn-orkester, og barn og voksne i dyrekjøpte
bunader. Egensydde og neppe fra Kina. For her sitter bondekjerringene
og syr for hånd. Barna lettkledde i nyinnkjøpte gevanter i et
Norge som fremdeles går med ulljakker på inne. I tog med norske
flagg - det er et syn som får tårene på gli.
Den dagen noen forsøker å ta fra oss
denne dagen blir det borgerkrig. Garantert!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar