AP's propaganda-leir

Arbeiderpartiets propaganda-maskineri startet opp igjen denne uken. Der de slapp, hadde jeg nær sagt; i nærheten av Utøya, der 69 av deres medlemmer mellom 12-25 år ble massakert av en ung nordmann fra den borgerlige høyre-siden av Oslo.

Propaganda-leiren har for lengst vendt ryggen til morderen, som hadde forbannet seg på at skulle han først sette fokus på «forræderne» skulle det bli så oppsiktsvekkende at hele verden ville reagere. Og det gjorde den. Utøya ble satt på kartet; og selv norske politimenn som ikke ante hvor denne øya befant seg, vet det nå.

I ettertid var Arbeiderpartiets representanter og de profilerte, som den homofile Eskil Pedersen enige om at morderen ikke skulle få siste ordet. Hvilket han fikk. For morderen og Arbeiderpartiet var skjønt enige i at han var tilregnelig. Med andre ord visste han utmerket godt hva han gjorde den den dagen da ha meide ned Arbeiderpartiets unge medlemmer for fote. Allerede samme dag kom de overlevende sammen og ble enig om at demokratiet var intakt. Og ingen skulle komme å fortelle Arbeiderpartiet at en ung mann fra beste vest-kant; der statsministeren selv forøvrig bor både før og etter de 8 årene han har herjet i hovedstaden - skulle få stoppet propaganda-maskineriet så lett.

Måkke komme her og komme her, liksom. Det er nok mange som i ettertid har reagert på Arbeiderpartiets kampvilje. Og forstår vi Jens og hans kumpaner rett, så er kampviljen sterkere nå enn noensinne. Kampsangene synges på sletta der propagandaen vil sette u-utslettelige spor hos de unge håpefulle, som i en alder er noe av det letteste å manipulere. For var de ikke helt nede i 11 års alder dengang Breivik slo seg løs der ute på øya? Han sa jo selv i sin forklaring at han hadde medfølelse for en ung gutt som han lot gå. For han minnet ham kanskje om sin egen dysfunksjonelle oppvekst? Og heri ligger kanskje forklaringen på hans manglende empati. For fra 15 års alder gikk det opp for ham hvilken fremtid han og landet hans gikk i møte. Gløden og hatet mot Arbeiderpartiet ble vekket fra da av, har vi forstått.

Det som virker makabert på undertegnede er at Arbeiderpartiets sommerleir ikke ser ut til å ha tatt større skade. For nyhetene melder om at medlemsmengden denne sommeren skal være doblet. Skal vi med det anta at det er de samme medlemmene som atter en gang camperer sammen; bare to år etter? Sjukt? Man kan jo undre seg over at ledelsen ikke er seg bevisst sitt ansvar. Og at Eskil Pedersen som rømte med halen mellom bena, nå har stukket både hale og hode i sanda. Burde ikke det faktum at han kastet seg på første båt fra Utøya ha satt spor i Aps medlemsmasse? Om ikke annet, hos deres foreldre? Av hvem jeg antar at en stor prosent nå i høst vil stemme på Frp eller Høyre. Det jeg antar med sikkerhet er at medlemmenes hudfarge ikke er blitt hvitere.

Det hevdes at sosialister er gale i hodene sine. Min favoritt-bok handler om venstre-sidens galskap. «The Liberal Mind». Og når man nå ser at partiet går på med ny energi etter det som burde ha satt spor i mange ti-år fremover, så er det god grunn til å undre seg over deres personlighets-forstyrrelser.