To journalister bestemmer seg for å
finne ut hvordan uteliggere og tiggere i Oslo opplever sin situasjon.
De kler seg ut som lasaroner. De legger fra seg alt av verdi hjemme;
ingen penger, mobil, kredittkort.
Ute på gaten finner de snart ut
hvordan de skal kunne overleve. De mange søppelkassene blir
redningen i første omgang. Der finner de etter to timers leting ni
flasker som de panter. De finner ti kroner på gaten og har dermed en
formue på nitten kroner. Flaskene blir pantet i en butikk der de
kjøper et brød. De har penger til overs som de kan bruke på frukt
og til deres store overraskelse bruker den unge kassaekspeditøren
rabatt-kortet sitt; og sukker knapt hørbart: «stakkars dere»!
Om ikke dette får tårene til å renne
så vet ikke jeg. «Uteliggerne» møter sympati fra forbipasserende
og undrer seg over dette. I den rike delen av Oslo der de fleste
klesbutikkene ligger blir det fortalt at en har opplevet å bli
truet. «Jævla uteligger» er foraktelig blitt kastet mot ham.
Denslags tror jeg forøvrig ikke er representativt for hvordan vi
nordmenn reagerer på mennesker som ikke eier nåla i veggen.
Men de finnes unektelig.
Jeg har selv pantet flasker. Jeg har
gått langs veien med en plastpose midt på dagen og lett etter tomme
brusflasker og godt brukte øl-bokser. I en periode etter flytting
til et nytt sted var vi avhengig av sosialkontoret. Har man ikke jobb
er det ingen annen utvei. På to steder, i en mindre by og et mindre
sted på sosialkontoet ble jeg trakassert. Av hva jeg vil hevde var
kvinner; eldre forøvrig - uten empati.
Da vi flyttet min datter og jeg fordi
det ikke var jobb å oppdrive på begynnelsen av nitti-tallet;
tilbake til Oslo etter et utenlandsopphold, ble det gjort opp status.
Min nye og siste kontakt på sosialkontoret var en kvinne i
tredve-årene (jo jeg har merket meg at det er eldre kvinner som er
verst) . Hun gikk gjennom min «historie» og så på regnskapet.
Sosialkontorets regnskap over en liten familie som nesten aldri i
den tiden de bodde der fikk regnskapet til å gå opp. Hun sa: «Jøss,
hvordan har dere kunnet leve på dette tilskuddet»? Jeg husker at
den siste uken hver måned levde vi stort sett på suppe og
hjemmelaget brød. Jeg ble god på å bake brød den tiden.
Det som slår meg når jeg idag lytter
til dette programmet på radioen er at den hjelpen og den empatien vi
viste våre medmennesker - innen øst-europeiske bander slo seg ned
på gatehjørner i Oslo, den er stort sett borte. Norske tiggere er
det ikke mange av lenger. De får sin hjelp på Blå Kors, Kirkens
Bymisjon og lignende. De trenger ikke sulte og får ofte en seng for
natten. De som har det verst stelt er de som ruser seg. Og er
ustabile. Men norske tiggere er heller ikke problemet. Jeg så dem
sjelden. Men øst-europeiske derimot har jeg aldri gitt ett øre.
Tvert imot har jeg oppfordret gamle damer til å holde lommeboken
godt gjemt.
I Italia på ferie med min datter for
en del år siden passerte vi et søskenpar som satt på gaten og
tigget. Vi gikk tilbake og spurte om de var sultne. De var antagelig
sigøynere. Nei, men de trengte penger. Ja når man er i den
situasjonen er det nok ikke alltid mat på bordet heller. Men jeg er
av den oppfatning at jeg heller gir dem mat enn noe annet. Vi tok
søskenparet med til en McDonalds i nærheten der de fikk velge hva
de ville ha. I en annen by i Italia noen år senere satt en hel
sigøyner- familie på gaten og tigget. I mitt møte med to av
ungdommene ble jeg ranet - fra min sekk på ryggen; idet jeg ville gi
dem penger.
Det er trist at vi i Norge er blitt så
kyniske uansett tiggernes bakgrunn. Kjærligheten er blitt kald og vi
bryr oss sjelden. Hvordan det er blitt sånn tror jeg beror på det
faktum at tiggere ikke lenger er som «før i tiden». Nå
representeres de av kriminelle bander som busser kvinner inn til Oslo
om dagen. Om kvelden reiser de samme rundt og raner oss. Ikke bare om
kvelden men også på lyse dagen. Vi skjærer nå altså alle tiggere
over samme kam. Bare synet av en tigger fører til at vi går flere
skritt utenom. Vi er lei av lyden som møter oss der de sitter og
sier pliiiis og rasler med noen mynter i en papp-kopp.
At norske tiggere fortsatt finner det
fornødent å tigge beror på rusavhengighet. De tigger om penger for
å skaffe seg narkotika. Narkotika flommer over og ikke bare i Oslo.
Hvem har skylda? Åpningen av landets grenser har bidratt til dette.
Politikerne har lagt opp til det. De nekter ethvert ansvar. Hva
enten det er massedrap på Utøya eller unge mennesker som havnet i
uløkka pga tilgang på narkotika.
Skammelig! Verden beste land å bo i?
Kyss meg bak!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar