Knut Storberget: en komisk Ali

Hvor mange personligheter a la Storberget tåler Norge?

I høringen i dag hadde vel ingen med hue på rett sted trodd at vi ville høre en mann som tok selvkritikk. Han stakk halen mellom beina som andre i partiet har gjort. En kommentator mente at han hadde lagt seg flat. Når man legger seg flat da gjør man ikke det fra skyttergraven, normalt sett. Men tar man sitt ansvar med et klakkspark da fremstår man heller ikke som en pliktoppfyllende person.

Med ansvar følger en plikt. Lov om erstatnings-ansvar pålegger straff. Ansvar, plikt og straff henger sammen.

Knut la seg aldri flat men ble derimot gradvis under utspørringen forberedt på lure-spørsmål. For hadde han sagt a så bør jeg jo også si b, tenkte Knut. Det tok litt tid innen han forsto spillet. Men når han hadde avslørt dem da gikk det mer eller mindre på skinner. Spørsmålene fra de enkelte utspørrerne er milde; bortsett fra Anundsen. Det er snart julebord og da er det jo hyggelig at man ikke er uvenner. De møtes jo i korridorene også etter dette.

Knut la seg aldri flat. Men han var smart nok til å skryte av disse han har vendt ryggen i de årene han har sittet som minister. Ved å spille rollen som en som gjerne deler ut ros, settes motparten ut av spill. Sier du at politiet gjorde en bra jobb, kan du ikke innrømme at ressursene var dårlig. Da blir spørsmålet hypotetisk når man så spør: er du ikke da overrasket over at alt gikk så galt? For iflg Knut fikk politiet det de ba om. Milliarder!

At disse milliardene blant annet gikk til å passe på at ingen gærning kom Knut for nær det kunne han ikke innrømme. I så fall innrømmer han at regnestykket burde ha vært annerledes innen pengene ble utdelt.

Når han blir spurt om Killengreen så svarer han at han hadde et svært godt forhold til henne. Når det ble hevdet at hun ikke er av samme oppfatning men tvertimot ikke kom seg fort nok ut av kontorene; svarer Knut: «det skjønner jeg ikke». Og det tiltross for at møtene deres gikk fra en gang hver måned til annen hver måned.

Dette minner meg om et ekteskap der den ene parten overkjører den andre. Ikke fordi han/hun har mer makt enn motparten men det fordi den ene parten heller holder kjeft for husfredens skyld. I et forhold der uenigheten er stor kommer kvinnen som regel best ut av det i en krangel. Dette skyldes at menn er fra Mars og kvinner er fra Venus. Menn og kvinner bruker ikke samme hjernehalvdel i en konflikt der retorikken står i fokus. Krangelen ender med at den ene parten går lei av å påpeke den andres svakheter; som alltid ender med at han som regel tar på seg de rosa skylappene, blir sur og går.

Etter en tid tar «hun» ut skilsmisse. Han forstår ingen ting og oppfatter at han er blitt tatt på senga. For var det ikke sånn at den uenigheten de hadde den gang og alle de andre gangene - ble løst? Han tror det; og sikkert som banken er det fordi han er konflikt-sky. Det er håpløst å snakke med en person som ligger der nede; i skyttergravene der han føler seg mest komfortabel. Han hører ikke lyden av bombene som faller rundt ørene. Og i tillegg går han konstant med øre-beskyttere.

Så at politidirektør Killengreen gikk i «stille protest» er en naturlig forklaring tatt i betraktning han hun var «gift» med. Men dette gjorde også hennes undersåtter. Alle gikk og har bokstavelig gått i «stille protest» de siste årene. Hvem som helst som har måttet ta turen til politiet for å få seg nytt pass, anmelde en sak etc har følt denne protesten på kroppen. Det er ikke en ueffen protest. Man oppnår en tilsynelatende fred i huset. Men den er falsk. Som samtidig påvirker kulturen fordi ikke alle tenker i samme baner. Noen er klokere enn andre og sliter når de blir dysset ned på kammerset. Samtidig som kammerset gradvis mister sin autoritet.

Tilliten til politiet er svært svekket. De er generelt arrogante og er ikke i kontakt med sine egne instrukser. De overser publikum som de er satt til å tjene.