Den snikinnførte EØS-avtalen

Regner med at de færreste nordmenn gidder å sette seg inn i Brochmann-rapporten på over 300 sider. Har derfor klippet og limt om emner som burde interessere hver og en.

Norge, som et av de rikeste land i verden målt per capita, har påtatt seg forholdsvis omfattende forpliktelser med hensyn til minstestandarder. Utvalget legger til grunn at det ikke ligger innenfor mandatet å ta stilling til om det er ønskelig å ta skritt for å endre Norges internasjonale

forpliktelser, selv om det selvfølgelig også ligger innenfor lovgivers handlingsrom å si opp bi- og

multilaterale avtaler, herunder EØS-avtalen. Følgelig er handlingsrommet i denne utredningen

vurdert i lys av de avtalene Norge har inngått.

Avtalen om et europeisk økonomisk samarbeidsområde mellom EU og EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein, heretter forkortet til EØS-avtalen, ble undertegnet 2. mai 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994. Fra 1. august 2007 omfatter avtalen Belgia.

Hvis norsk lovgivning for eksempel hadde bestemt at uførepensjon skulle reguleres ut fra levekostnadene i bostedslandet, ville det vært i strid med forordningen å anvende

bestemmelsen innenfor EØS. Sånn apropos polske snekkere som mottar norske trygder og Frp som foreslo å senke standarden så de sto i stil med Polens eget lønns og utgiftsnivå. De burde kjenne til dette lovverket innen de uttaler seg!

Folketrygdlovens utgangspunkt er at alle som er bosatt i Norge er pliktige medlemmer folketrygden,

uavhengig av statsborgerskap. Pliktig medlemskap innebærer at personer som oppfyller lovens vilkår for medlemskap, i motsetning til hva som gjelder i enkelte andre land, ikke kan velge å stå uten trygdedekning. Dette omtales undertiden som domisilprinsippet, eller som et bostedsbasert trygdesystem. Personer regnes etter ftrl § 2-1 som bosatte når de oppholder seg i Norge og oppholdet har vart, eller er ment å vare, i minst 12 måneder.

Det er en forutsetning at man har lovlig opphold i Norge. Dette betyr at det må foreligge oppholdstillatelse eller annet lovlig grunnlag for oppholdet. Vilkåret skal forhindre at personer som kommer til Norge og oppholder seg ulovlig i landet, blir medlemmer i folketrygden og får rett til ytelser her.

Personer som har fått innvilget oppholdstillatelse som flyktning i medhold av utlendingsloven

§ 28, får status som flyktninger etter folketrygdloven, jf. ftrl § 1-7. Dette innebærer at de får enkelte

særrettigheter (se nedenfor), men det gjelder ingen særlige regler om medlemskap i trygden

for flyktninger. Flyktninger vil normalt fylle vilkårene for å være medlemmer i trygden ut fra den

oppholdstillatelsen de har fått, selv om det ikke er endelig avklart om de virkelig kommer til å bli i

Norge i minst 12 måneder. (!)

Det stilles ingen krav til såkalte flyktninger hva gjelder botid eller trygdetid. De får pensjoner og rettigheter fra første dag på lik linje med andre som bor i Norge. Disse som ikke har opparbeidet seg botid; mora til han som flyttet fra Punjab, hun vil motta minstepensjon fra dag en på like fot med mora di som jobbet, satte barn til verden, gikk ut i deltid noen år; og som ikke har rett til mer enn minstepensjon hun heller. Henger dette på greip, da? Når mora til Ali velger å reise hjem til Punjab etter noen få år, har hun rett til å ta med seg alderspensjonen. (min kommentar)

EØS-avtalens trygdedel (Rfo 1408/71) og bilaterale trygdeavtaler har forrang framfor bestemmelsene i norsk sosiallovgivning, inkludert folketrygdloven, der disse kommer i konflikt.

Dersom Norge for eksempel skulle innføre ventetid før opptjening av pensjonsrettigheter

begynner, vil man måtte gjøre unntak for personer som kan påberope seg EØS-avtalen eller en bilateral trygdeavtale. Det overveldende flertall av folketrygdens ytelser kan eksporteres innenfor EØS som følge av Rfo 1408/71.

Rettighetene til innvandrere fra land utenfor EØS, og som Norge ikke har trygdeavtaler med,

er tydelig regulert i folketrygdloven: Loven oppstiller klare krav til opptjening og trygdetid. For de «store» ytelsene, alderspensjon og uførepensjon, gjelder inngangsvilkåret «tre års medlemskap

i trygden». Innvandrere kan altså få tilgang til disse ytelsene når de har bodd i Norge i tre år. Familieytelsene (barnetrygd, kontantstøtte, bidragsforskott) utbetales til alle som oppfyller

gitte vilkår, og er eksportable under EØS-regelverket. På disse måtene likner de på ytelsene som

gis etter lov om folketrygd. Ingen av familieytelsene er i utgangspunktet eksportable utenfor

EØS, men enkelte unntak gjelder, særlig med hensyn til kortere utenlandsopphold.

Alle som oppholder seg i Norge, inkludert personer uten lovlig opphold, har rett til sosialhjelp

etter nødhjelpsparagrafen, og til øyeblikkelig helsehjelp. Som hovedregel er alle andre ytelser,

inkludert sosialhjelp etter vanlige regler, betinget av at mottakeren har lovlig opphold. Barn i opplæringspliktig alder har rett og plikt til grunnopplæring, dette gjelder også barn uten lovlig opphold og asylsøkerbarn.

Utvalget merker seg at reglene for sammenlegging av trygdetid, opptjening i utlandet og eksportabilitet av stønader innenfor EØS er regulert av Rfo. 1408/71, og presisert gjennom relevante domsavgjørelser. Utvalget oppfatter at Norge har et begrenset handlingsrom innenfor dette regelverket, og at det er lite rom for nasjonale tilpasninger i disse reguleringene.

Innvandrere fra EU-land i Sentral- og Øst- Europa har relativt høy yrkesdeltaking, men noe

lavere enn majoritetsbefolkingen. For denne gruppen er det sterke insentiver til å arbeide i Norge,

men også til å definere seg inn i norske velferdsordninger gjennom midlertidig opphold og arbeid

i Norge. Dette fordi norske velferdsytelser er eksportable til EU-land, og fordi prisnivået er vesentlig lavere i EU-land i Sentral og Øst-Europa enn i Norge.

I utredningen diskuteres det på hvilke måter den norske velferdsmodellen er sårbar i møte

med økende migrasjon. Det legges i drøftingen vekt på at det i en velferdsmodell

som den norske er viktig med høy sysselsetting, fordi statsfinansene påføres et «dobbelt tap»

når innbyggere i arbeidsdyktig alder står utenfor arbeidslivet: Skatteinngangen svekkes og kravene

til velferdsytelser øker. Siden skattenivået er høyt og velferdsoverføringene omfattende i Norge, kan

det doble tapet bli mer merkbart enn i mange andre land.

Sysselsettingen er lavere i mange innvandrergrupper enn i majoritetsbefolkningen. Om dette trekket vedvarer, og tilstrømmingen av grupper som har vansker med å komme i arbeid og stå i arbeid vedvarer eller øker,vil dette kunne få større økonomiske konsekvenser enn i dag. Kombinasjonen av en økende forsørgerbyrde og lav sysselsetting i store befolkningsgrupper kan utfordre modellens bærekraft på sikt.

Arbeidsgivere ønsker ikke å ansette arbeidstakere som ikke har høy nok produktivitet til å forsvare den lønnen de skal betales. Samtidig kan høye minsteytelser i velferdsordningene svekke arbeidstakernes insentiv til å lete etter en jobb, fordi de kan oppnå en like høy levestandard som stønadsmottakere som de ville ha som arbeidstakere.

EØS-avtalen legger begrensninger på norsk politikk når det gjelder styring av både omfang og sammensetning av innvandring fra EU/EØS. Gjennom tilslutningen til det felleseuropeiske arbeidsmarkedet og utvidelsen av EØS i 2004 og 2007, er det etablert et indre marked med om lag

en halv milliard mennesker og en arbeidsstyrke på om lag 250 millioner. Det felleseuropeiske

arbeidsmarkedet gir EØS-borgere formelt rett til å komme til Norge og arbeide og bo her uten særlige restriksjoner. Gjennom de siste ti årene har det årlig kommet i gjennomsnitt om lag 8 000 familieinnvandrere til Norge fra land utenfor EØS, de fleste fra land i Afrika og Asia, jf. kapittel 7. Dette tilsvarer en femtedel av den samlede befolkningsøkningen i perioden. Som dokumentert i utredningen, har innvandrere fra disse landene i gjennomsnitt en vesentlig lavere sysselsetting enn majoritetsbefolkningen og en høyere bruk av velferdsytelser.