Om hackerne Einar og en Høyre-politiker

Politiet som ikke tar alle saker sånn uten videre, sier at det kan være problematisk å å legge ut lokkemat. Men det er jo dette politiet selv gjør ved at de ansetter tystere som de attpå til får et privat forhold til. Mange kriminelle selger seg for å slippe unna fengselsdommer. Hvilke signaler gir dette? Problematisk må det vel kunne sies at det er.

Hackeren Einar ba politiet om hjelp men følte seg oversett. Han ga politiet alt de trengte for å gripe den mannen som hacket seg inn på jenters sms-konto og andre kontoer via internett. Politiet liker ikke amatører. De vil helst hylles for sin egen innsats. Men når innsatsen ikke gir uttelling, men heller tvertimot hisser folk til å ta loven i egne hender, da uteblir naturlig nok hyllesten.

Politiet er gode på å henlegge saker som ikke gir noen personlig uttelling. De prioriterer bort saker som de ikke synes det er verdt å satse på. Men når de allikevel sitter stort sett inne på kontorene sine burde det være nok av skrivebordssaker å ta tak i. Vi ser frem til å se dem i bilene sine og gående blant publikum. For så kan de overlate saksbehandlinger til juristene.

Hvis politiet synes det er problematisk å legge ut lokkemat som hackeren Einar har gjort, burde de gå foran med et godt eksempel. Å benytte seg av kriminelle kilder for at det skal bli lettere å avsløre potensiell kriminalitet er vel ingen kunst. Burde de ikke selv ligge i buskene? De gidder jo ikke en gang å ta farts-overskridere langs veiene. Ute på landet erfarer jeg støtt og stadig å bli forbikjørt når jeg selv kjører tillatt i 80 km sone. Huj så det går! Og bak rattet sitter de som iflg statistikken er årsak til de fleste ulykker på veiene våre. Men ser du politiet? Nope!

Er det kanskje derfor unge tar sjansen. «Her har det ikke vært kontroll på år og dag, og fart er det vi liker best her ute på landet». Og blir de tatt er det kanskje av en av sine egne naboer som er blitt politi. Ei bondejente eller en bondegutt med kontrollbehov?

Dette bildet av en rød, liten jolle fylt til randen av uniformert politi på vei til Utøya er noe vi sjelden glemmer. Det må ha fremstått ydmykende på enhver seriøs politimann. Men hva skjer? Rapporter er skrevet og æresløse står de tilbake. Blir det noe bedre av at de fremstår som lite samarbeidsvillige?

Hvis de kan tillate seg å søke råd og hjelp av kriminelle, hvorfor ikke da fra en mann som Einar som tilbyr dem løsningen på et sølvfat? Når et politiarbeide naturlig nok må overlates til tilfeldige innbyggere som går lei av å møte et arrogant politi, så kan ikke politikerne ved ordensmakten klage på at det går mot anarki. Nå hadde ikke hackeren Einar et personlig forhold til høyre-politikeren som la ut nakenbilder han fant på jenters konti. Men når vi har et personlig forhold og ber politiet om hjelp og ikke får det? Det må bli anarki av denslags. Vi hører om et politi som ikke strekker til. Når de blir konfrontert sier de på tv at de tar «kritikken til etterretning». Litt av en frase! Men de blir jo gjennomskuet, hva enten det er politiet eller andre myndighetspersoner som ytrer denslags bull-shit.

Hvis de ikke har ressurser og penger nok, så må de gis myndighet til å streike. For spørsmålet blir unektelig: er det bedre at folket tar loven i egne hender? For det må bli konsekvensen.

Det er forresten overraskende at Einar ikke ble anmeldt. For å gå politiet etter i sømmene. Måkke komme her... vettø! Og sånn er det blitt i et lovløst samfunn.