Karita Bekkemellom: kvinnen som endret nordmenns moral

Leser med undring og sjokk boka om Karita Bekkemelloms karriere på Stortinget. Om hennes første år i en alder av 24 år gammel da hun ikke fant seg til rette. De eldre kvinnene i gruppa i Arbeiderpartiet mobbet henne og en dag fikk Karita nok. Hun måtte starte en periode med en psykiater. Bare det sier meg at Karita er dysfunksjonell med liten selvinnsikt. En evne for å forstå sine medmennesker. Og lett å lede.

I sine perioder på Stortinget og i regjering var hun kontroversiell på de fleste områder. En typisk representant for venstre-siden i partiet. Leser du boka the Liberal mind and «madness» blir du stadig mer oppmerksom på hvorfor mennesker som Karita havner på denne siden i livet. De er rettogslett dysfunksjonelle. Ikke til forkleinelse for mennesker som har hatt det slitsomt i oppveksten, jeg kan gjerne identifisere meg med deler av Karitas oppvekst hvis jeg må, men det er tross alt ikke alle som faller av lasset fordi livet går dem imot.

Men Karita ble et offer for en alkoholisert far og en mor med store ressurser. Hun greide seg tross alt men tydeligvis med et nødskrik. For hennes krumspring i regjering har bidratt til det som har skapt mest kaos i Norge. Nemlig den nye ekteskapsloven. Jenta som vokste med oppgavene følte at hun hadde mye å bevise. I sin siste periode traff hun en svært manipulerende statssekretær, den ekstreme homofile Erik Øye. Hvem husker ikke denne arrogante drittsekken. Fant han et tilfelle til å vise seg på tv-skjermen så kunne vi regne med at han var der. Han dukker forresten opp en gang i blant i andre saker og personlig blir jeg uvel av å bli påminnet om ham.

Denne mannen fikk Karita til å føle sympati med den visstnok svake parten som hun kalte de homofile. De to promillene som fikk endret loven. Hun var så nidkjær i sin rolle som homo-dronning som hun ble kalt, at hun gikk over lik for å få banket gjennom den nye ekteskapsloven. Skammelig! Det skal med andre ord kun et fåtall politikere til for å sette et land på hode.

Men når du leser boka om den «røde Karita» forstår man hvordan dette kunne skje. For den dagen hun fant seg en «likemann», gikk det som det måtte gå, hun krøp ikke lenger rundt i korridorene på Stortinget; hun rettet seg sagte opp og satte nesa i sky. For endelig skulle hun få vist hva hun var god for. Og det var ikke i det gode selskap det skulle skje. Ikke der hennes plageånder satt i kvinnebevegelsen. Men som en kompis av den etterhvert så profilerte homsa Kjell Erik Øye.

Lurt eller ikke lurt, hun mistet all troverdighet og Jens som hun allerede i første kapittel av boka karakteriserer som feig, han turte ikke ringe henne for å be henne forlate plassen sin. Jens som tilhører de høyre-konservative i AP, som iflg Karita Bekkemellom tilhørte den delen av partiet som fryktet en «norm-oppløsning» i samfunnet.

Vi glemmer fort og kanskje hadde jeg andre ting å konsentrere meg om den gang; som mor. Men at Karita, den sprudlende og frisktalende kvinnen som fikk mye pes pga feil valg av kjoler etc faktisk var den kvinnen som banket gjennom og endret den helligste av det helligste, Ekteskapsloven i Norge - og med det satte standard for resten av verden faktisk - som straks fulgte etter i kjølvannet; er ikke annet enn skammelig. Fy deg, Karita! Et saftig uttrykk skal jeg la ligge. Det egner seg ikke på trykk.

Om sitt eget narsissistiske engasjement sier hun i kapitellet om seg selv som homo-dronning: «Kanskje har jeg vært med på å gjøre litt for å endre folks holdninger. I så fall er det det viktigste jeg har utrettet».

Du har bidratt til å senke folks moralske sperrer. Det er ikke noe å være stolt av.