Er det norske folk i ferd med å bli sløve?

Den ene voldtekten etter den andre når nyhetsbildet; fra festene russen arrangerer rundt om i landet. Gutter/menn i russe-uniform som bruker natten og jentenes utagerende og barnslige festing denne tiden - til å begå overgrep. Dette er ikke typisk norsk, og burde konstateres først som sist. Som ei jente sa det så betegnende, at «disse gjør nettopp dette».

Disse jentene er oppdratt i den norske sosialistiske skolen og er vel-oppdradde og politisk korrekte. De er nok ikke vokst opp på Grorud og nok ikke vært utsatt for denslags tidligere i sin skoletid. Kalt for horer. Måtte farge sitt blonde naturlig hår. Ikke overfalt og frastjålet penger og mobil. Eller generelt trakassert av muslimsk innvandrer dritt-unger. Dette har antagelig rammet ressurssterke jenter fra helt andre områder geografisk sett. De er derfor tilbakeholdne med å uttale seg direkte når de er på tv. For såpass har de fått med seg. At å stå frem med navn og bilde er ingen god ide i dette samfunnet som vitterlig ligger i krig. Med mennesker som ikke har noe her å gjøre.

Hva er så en krig? Først og fremst må vi konstatere at vi er okkupert. Av mennesker vi misliker. Når det er konstatert er det på høy tid å ta til motmæle. Noe det norske folk gjør hver dag. Aktivitet derimot ser vi ikke noe til.

Jeg er nå godt i gang med å studere historiene relatert til motstanden i Norge da tyskerne gikk i land og okkuperte Norge. Det tok knapt ett døgn innen vi kunne notere den aller første motstanden satt i system av en ung mann fra Ullern. Han sendte Lysakerbrua i luften. Impulsivt uten en organisasjon bak seg. Denne mannen er det ikke snakket så mye om. Han må ha forstått det mange ikke tok inn over seg før etter noe tid.

At det gradvis gikk opp for unge gutter spesielt, at dette var en kamp de like gjerne kunne ta først som sist, det står det stor respekt av. En okkupasjon av mennesker de visste de ikke kom til å like basert på kunnskap om hvem de var og hvilke hensikter de hadde; var nok til at mange straks dro til skogs. Ikke fordi vi dengang som nå hadde en handlingskraftig Arbeiderparti-regjering, så absolutt ikke. Kort sagt, tvert imot. På eget initiativ dro de til skogs. Etterfulgt av biskop Bergrav som i ledtog med tyskerne tok med seg en ropert og forsøkte å lure dem ut av skogen. Det virket ikke. Gudskjelovogtakkogpris!

Nå som dengang forsto det norske folk, som alt tiltross ble tatt på senga, at Norge var i krig. Ikke de godt voksne men de unge menn som knapt var tørre bak ørene. De satte livene sine på vent og satset alt. De ble etterhvert så opphisset over tilstanden i Norge med stadige ydmykelser, at de satset alt. Ikke på grunn av overfallsvoldtekter som idag, men pga andre metoder som var vel så ydmykende.

Jeg spør meg derfor: hvor er disse idag?

Mange var ikke engang opplært i sabotasje-utøvelser. Som Ullern-gutten som sprengte Lysaker-brua dagen etter invasjonen. Dynamitt stjal ham fra et lager i nærheten. Og så mye kunnskap skal det vel ikke til for å utføre noe illegalt med dynamitt? Han var ikke sen om å sette igang kan man vel si.

Senere og langt senere ble sabotørene organisert. De aller fleste var amatører. Og hadde det ikke vært for «Osvald-gruppen» ledet av Asbjørn Sunde som allerede i 1940 organiserte grupper som sendte arbeidskontorer, bruer, skip lastet med tyskere og ammunisjon til himmels; hadde vi kanskje ikke kommet oss ut av denne krigen like hurtig. Som Lars Borgersrud skriver i sin bok: «Nødvendig innsats».

Spørsmålet var dengang som den burde være nå: skal vi ta tak i den problematikken som angår oss alle, ikke bare våre døtre. Eller skal vi la oss seigpine? Det er etterhvert blitt mye skrik - men lite ull.