Arbeiderpartiet: Har ikke mer å fare med

Når du har kommet til det spesielle punktet på «agendaen» - hva enten du er politiker eller noe annet som er viktig i et menneskes liv, da kan du endre retorikken for å få folk til å holde kjeft. For hva skal man si til dette: heretter blir det bare kjedelig. Vi kommer til å føre en kjedelig politikk. Den slags ordbruk slår beina under ethvert argument. Hva skjer når du får denslags sendt i fleisen etter å ha brukt opp alle adjektivene som finnes i det norske språk. Jo, du blir satt ut. Du begynner kanskje å tenke at «så ille er det da ikke». Du blir satt ut når noen legger seg flat. Du får kanskje litt dårlig samvittighet.

Inntil du forstår at denslags retorikk er reinspikka manipulering.

Arbeiderpartiet har fått så mye kjeft de siste årene at de mangler troverdige forklaringer. Det er de opposisjonelle blå som har ordet nå om dagen. Og det har de hatt lenge. Venstresiden har tapt, nå leder høyresiden. Ikke bare i Norge, men også ellers i Europa er dette idag et faktum. Det blir litt som om du setter to parter ansikt til ansikt. Det blir gitt partene et «uttrykk» som det forventes at de skal argumentere rundt. Den som kommer best i mål er den personen som argumenterer best. Som snakker et språk som folk forstår. Eks vis lærer journalister at de skal skrive «slik at mora di forstår det». Dette er jo et nedverdigende uttrykk av oss kvinner. Men skitt au, er du overlegen driter du i det. Er du ikke overlegen vil du kanskje innklage vedkommende. Kalle denslags for æreutskjelling og ærekrenkende. Det klokeste er å trekke på skuldrene. Så lenge du vet at du er den sterkeste. Who cares!

De to skal altså argumentere rundt et oppgitt emne slik at det hos publikum blir interessant. Å snakke om alt en husmor har å gjøre i hjemmet f eks anses å være kjedelig. Å argumentere om helse og velferd derimot anses for å være interessant argumentasjon.

Når Jens og hans kumpaner snakker i gåter eller når de gjentar seg selv i argumentasjon med andre, da svitsjer vi over på en annen kanal. Når Jens og hans kumpaner hevder at velgerne ikke har forstått hvor godt det står til i landet, da svitsjer mange av oss over på en annen kanal. Når en politiker snakker til oss som om de deler våre bekymringer da lytter vi. Når denne personen snakker et språk som vi forstår som noe annet enn reinspikka svada da lytter vi enda mer.

Arbeiderpartiet og Jens og hans kumpaner makter ikke å holde på sine velgere. Årsaken er det ovenfor. Dette har de nå antagelig innsett. Ikke Jens, oh no; men «kumpanene»; de har gått tom for argumenter som folk forstår. De kan like godt legge seg flat. Ikke ved å si okey, vi gir opp, dere får overta; dere vant. Nei, argumentasjonen endrer ikke karakter men heller mer og mer mot manipulering. Dette vil vi fortsette å se frem mot valget.

Dere får ta oss som vi er, vi er kanskje kjedelige men det er bedre å være kjedelig og traus enn spennende og raus. Hva raus betyr det har de aldri tenkt over betydningen av. Og det er der de med en lavere IQ faller av når han/hun med andre kognitive evner overbeviser.

Det handler til syvende og sist om intelligens.