Knut Hamsun

«Erobreren», en biografi om Knut Hamsun er en sterk historie. Ikke bare om en stor dikter, men en stor mann og menneske. Snakk om å være «større enn sin skjebne». Et uttrykk Hamsun selv står inne for. Hvilken innsikt i menneskenes sjeleliv. Denne mannen fikk mange år på å analysere sitt eget liv. Han ble over 90 år. Om sin siste bok som Gyldendal ved Harald Grieg dengang ikke ønsket utgi, sier han selv: «Det er ufullkomment som en olding kunne skrive det, men jeg har fingret ved alt som skal fingres». Han var så klar i hodet sitt inn i det siste. Tiltross for at han nesten ikke verken kunne se eller var på det tidspunktet døv. Og denne siste boken var et forsvarsskrift.

Han var så forbannet over sin skjebne. Han levde og åndet fordi og tiltross for sin skjebne som rammet ham som barn og ti-åring da han måtte flytte fra sine foreldre. En kan vanskelig tenke seg en verre skjebne for noe barn. Og den som har lest hans aller første roman «Sult» kan ikke unngå å se hvilken viljesterk mann og menneske Hamsun var. Han lever fremdeles gjennom sine skrifter.

Han var proppet full av propaganda i sin ungdom om engelskmenn; og latterliggjorde dette folket helt til sin død. På det grunnlaget støttet han Hitler og Tyskland i deres streben om å tilrane seg Europa. Og som vi vet tapte Hitler dette slaget og idag har full kontroll. Hitler skal ha sagt: «Ja, neste gang tar vi Europa ad diplomatisk vei». Som sagt så gjort. Hvem styrer EU? Svar: Tyskland.

Hamsun derimot fikk etterhvert kalde føtter når han innså at den mannen som skulle gi Norge en stor plass i det germanske riket; Josef Terboven i Norge, var en sadist. Da takket Hamsun nei, og forlangte et møte med sjefen selv; Hitler på Berghof; Ørneredet. Der Hitler snakket ham rundt og i fullt sinne forlot møtet fordi Hamsun avbrøt den store diktator; der han satt og manipulerte den gamle «norweger» som nærmest var på gråten fordi Hitler ikke ville høre på ham. - Han måtte fjerne Terboven; mannen var jo gal!

At Hamsun slapp å sone i fengsel var vel heller et nederlag for den store dikter. Han innrømmet alt. At han sympatiserte med Quislings parti; det var nå så. Men juridisk fikk retten problemer med å bevise at han hadde vært medlem av NS. At han ikke hadde betalt kontingent i disse krigsårene brydde man seg ikke om. Hamsun sto på sitt og skrev altså sitt forsvarsskrift «På gjengrodde stier»; og forlangte at Gyldendal ved Grieg skulle gi ut romanen. Men som han sa: «Manuskriptet skal ikke fingres med»!

Det som gjør meg betenkt når man leser en biografi som «Erobreren» er at forfatteren unnlater seg å analysere mannens personlighet. Dette kunne man gjøre om man hadde innblikk i menneskets innerste sjel og hvordan det utvikler seg med bakgrunn i ens oppvekst. Hamsun var dysfunksjonell og traumatisert; og led under den urettferdigheten han var blitt en del av. Men han var større enn sin skjebne. Han hadde mye å bevise.

At han skulle mentalundersøkes på Vinderen psykiatriske var et hån mot en dikter som i alle sine bøker hadde utlevert alt han selv kunne stå inne for. Det var fra hans eget indre han forklarte alle sine romanfigurer. Det var fra hans eget liv han fikk ut sin frustrasjon. Og at Hamsun så sent som i sitt 90.ende år var så klar i hjernen, var nok mye en viljessak. Han skulle ha seg frabedt det inntrykket at han skulle være et offer. Han var et geni, men kanskje burde han ha blitt beskyttet mot seg selv. - Men hvilken viljestyrke!

Litteraturens karikerte tidsalder

Knut Hamsun's inntreden på arenaen i tiden da han jobbet med «Sult» må ha vært en tid med store endringer i kulturlivet. Ibsen var blitt en eldre mann, og som Bjørnson og Garborg var disse etablerte men dog ifølge Hamsun en gjeng med «satte» kjendiser på litteratur-fronten. Ingen av de nevnte hadde vært utenfor Europa, som Hamsun som to ganger allerede som 30-åring kunne skilte med. En erfaring som de andre fire store kalte en yankee-erfaring.

Hamsun som den fødte sprade-bass var ikke nådig. Og mye av kritikken han rettet mot de «fire store» forfatterne var mye bygget på hans egne mindreverdighetskomplekser. Bjørnson som ba Hamsun komme tilbake når han var blitt tørr bak ørene, dengang sistnevnte besøkte Aulestad. Eller Garborg med sin karikatur av en ung blivende forfatter, bidro selv til Hamsun's etterhvert infame uttrykk som han via turneer landet rundt foredro om de samme. Hans spissfindigheter og hans kritikk var basert i hans egen narsissistiske personlighet.

Han kranglet med alle; forleggere, redaktører, journalister, kvinner, velgjørere. De siste som alltid holdt liv i ham via diverse lån. Penger han drakk opp sammen med venner. En storveis kar som alltid sto i sentrum av begivenhetene. Han var raus og omsorgsfull. Han brukte penger når han hadde dem i hendene. Og han var ikke gjerrig, verken på råd overfor nye forfatter-spirer eller overfor mennesker han visste trengte en håndsrekning. Og hva gjelder kvinner fikk de erfare en mann uten skrupler.

Man snakket om Hamsun's mange «hatter». Og Nils Kjær i Dagbladet (...) roste likevel hans mot til å stå åpent frem i de «anonyme giftfluers» gyldne tidsalder. Olaf Thommessen derimot om hvem Hamsun la for hat, oppfattet Hamsuns forfatterskap som skriblerier for pøbelen. Noe Arne Garborg kunne bekrefte etter at Redaktør Lynge kom ut. En hevn over redaktør Thommessen. Ikke rart at mannen etterhvert opparbeidet seg en jernvilje. Han skulle tiltross for 252 dager på framhaldskolen vise dem alle. Men ulykkelig til det siste. Om det kan det ikke være noen tvil.

På den tiden var det stor fordragelighet mellom de fire store som nøt stor respekt i Norge og utlandet. Hamsun fikk ord på seg for å kopiere. Både Bjørnson og Dostojevskij. Hva gjelder den siste gjorde det ham stolt og bli sammenlignet med. Han hadde store problemer med å finne en egen stil. Og hadde med sin kjærlighetsløse barndom et stort repertoar å øse av. Led han av stormannsgalskap?

Kilde: Ingar Sletten Kolloen; «Svermeren» og «Erobreren»