Dersom Hvis Såfremt Ifall

De konfliktskye statsrådene vil aldri gi oss svar på hvorfor det skjedde det som skjedde den 22/7. Den ene etter den andre sitter de der og viker unna ethvert spørsmål som faktisk ikke forventer noe annet svar enn ja eller nei.

Det er tydelig at de frykter for sine egne jobber. Og det har de grunn til. De har vel ett komfortabelt liv idag med adskillig høyere lønninger enn oss vanlige dødelige. Så selv om de «dersom» de driter seg ut i jobben kanskje vil havne i andre jobber med høyere status eller en pensjon som vi andre dødelige kan drømme om; vil nekte å underlegge seg styring fra opposisjonen.

Om det spørres direkte så insisterer man på å bruke sin svarmulighet på sin måte «hvis» det gagner dem selv. Og det gjør det jo som regel. Det har vi jo sett nå i over ett år. Der han som bør ta det hele og fulle ansvar bruker de samme metodene. Unnvikende svar men omskrevet med: «vi må forbedre oss».

«Såfremt» de føler at det brenner under føttene deres vil de svare i hytt og pine. Alt avhenger av utspørrernes evne til å stille de mest kompromitterende spørsmålene.

Det er «i (så) fall» helt avgjørende hvem som sitter på den andre siden av bordet, les: utspørrerne. I 22. juli-høring i Stortinget skal de representere oss dødelige som neste gang noe katastrofalt skjer må stole på de til enhver tid styrende statsråder. Vi så hvordan det gikk 22.7. 2011. Vi regner ikke med at forholdene vil bedre seg. Nei, vi regner faktisk ikke med det!

Det er to spørsmål som er relevante: Bevilges det nok penger? Har sjefen (Jens Stoltenberg) nødvendig ledelse-kapasitet?

Svarene fra oss dødelig bør være et rungende: NEI

Politiet får ikke nok penger.

Forsvaret får ikke nok penger.

Helsevesenet får ikke nok penger.

Ingen av departementene bevilger tilstrekkelig penger.

Alle er sin egen lykkes smed. Gå're så gå're!