Ari; en katastrofe!
Hvor var Sonja og Harald i Martha Louise's oppvekst? Det er grunn til å spørre selv om jeg avstår fra å dømme verken Sonja eller gemalen. Martha Louise er en voksen kvinne og har gjort sine valg helt siden hun flyttet fra Norge for å leve ut heste-drømmene sine. Hun som gjorde skandale i Nederland der hun rota med en gift mann; en heste-trener visstnok. Harald; faren måtte på banen og ordne opp. Men Martha Louise fortsatte på sine egne veier. Det gikk i hopp og galopp. Og det gikk som det måtte gå. Hun rotet seg inn i alternative, åndelige retninger og fant sin like i fru Solberg Behn; mora til Ari. Det fikk briste eller bære. Eller hva skal vi tro, Sonja? Du gjorde ditt beste - men Martha Louise er ikke til å målbinde. Vi er aldri garantert utfallet av barnas oppvekst når personligheten avgjør.
Å falle i armene på en Ari Behn ble liksom en skjebne verken Sonja eller Harald kunne forutse. Enten godta Ari eller miste en elsket datter? Og Harald har nok hatt sine tunge stunder han også den gang han ble nødt til å nedgradere Martha L - til kun en prinsesse med næringsvirksomhet,som sin hovedinnkomst. I tillegg til arven fra det norske folk. Og det er ikke lite bare det.
Et forfatter-ekteskap, liksom. Martha L med sine engle-temaer; Ari som forfyllet hovedperson både før og etter inngått ekteskap. En katastrofe for det norske folk; en flekk på kongefamiliens rykte. Om han bare hadde sjarm? Om han bare var en man bare måtte elske uansett? Om han bare var bare litte grann kjekk!
Forlagsbransjen har trykket ham til sitt bryst og kaller ham forfatter. Forfatter? TV2 har også sett sitt snitt til å tjene noen kroner; på en døgenikt av en fyr uten verken sjarm eller genialitet! Det er nesten ikke til å tro. Hallo! La oss få slippe!
mandag 28. februar 2011
søndag 27. februar 2011
Hva vil det si å være norsk?
VM på ski - 2011
- Å la tårene trille fritt når du mimrer over tidligere rekorder i skiløypa, les: Dæhli, Ullvang, Alsgaard & Co
- Å stå tidlig opp for å gå i kø fra Midtstuen stasjon til Holmenkollbakken
- Å glede seg over at suset fra hoppbakken betyr at en eller annen setter utfor uten at du kan se en dritt
- Å høre Ola og Kari brøle at «seier'n er vår» før noen i det hele tatt har startet i sporet
- Å kunne glede seg på alle de startenes vegne uansett nasjonalitet
- Å vite at du kan være født med ski på beina uten at det kan dokumenteres
- Å gå fra Sognsvann til Ullevålseter en sur og kald søndag med blodsmak i munnen opp de bratte bakkene
- Å fryde seg over en vaffel med jordbærsyltetøy og glohet kakao i hytteveggen uansett vær
- Å la tårene trille fritt når du mimrer over tidligere rekorder i skiløypa, les: Dæhli, Ullvang, Alsgaard & Co
- Å stå tidlig opp for å gå i kø fra Midtstuen stasjon til Holmenkollbakken
- Å glede seg over at suset fra hoppbakken betyr at en eller annen setter utfor uten at du kan se en dritt
- Å høre Ola og Kari brøle at «seier'n er vår» før noen i det hele tatt har startet i sporet
- Å kunne glede seg på alle de startenes vegne uansett nasjonalitet
- Å vite at du kan være født med ski på beina uten at det kan dokumenteres
- Å gå fra Sognsvann til Ullevålseter en sur og kald søndag med blodsmak i munnen opp de bratte bakkene
- Å fryde seg over en vaffel med jordbærsyltetøy og glohet kakao i hytteveggen uansett vær
fredag 25. februar 2011
Kompetanse – hva er det? Fru Jensen skal snart dø allikevel
Vikarbyrået Adecco har tjent seg søkkrike på sin private virksomhet. Ved å bryte Arbeidsmiljøloven. Politikere i dagens sosialistiske regjering benytter sjansen når de først får den. De reiser bust og sier at private foretak er noe dritt; og nå er det bevist. Arbeidstilsynet i regi av dagens sosialistiske regjering derimot, har ingen sett noe til.
Ikke overraskende det; døgeniktene blir bare flere og flere. Kompetansekravene vi for noen ti-år siden forholdt oss til - både arbeidstaker og arbeidsgiver - de er en saga blott. Bare du kan si goddag goddag eller ja og ikke nei, så holder det. Du skal jo bare holde dem i hånda de gamle stakkarne, som ikke har noen andre. Du trenger ikke snakke norsk når du kan bruke finger-språket.
Jens statsminister er stor i kjeften både titt og ofte. Han er slepphendt med sannheten og påstandene er som regel «sånn omtrentlig». Det er sjelden vi får fakta på bordet med dagens regjering. Men å krangle om bagateller; det kan dem! Bare vi ikke konkurranse-utsetter bedriftene våre så er alt greit, liksom!
Først var det krav om barnehageplasser. - Det skal bli, sa Jens. Det er bare å utlyse stillinger det. Kompetanse ække så viktig; bare vi kan fortelle opposisjonen at vi har innfridd løftet vårt.
Sykehjemsplasser, sa du? - Ække no problem det heller, sa Jens. Vi har nok av ledig kapasitet. Kompetanse, sier du? Njaaa, sa Jens og gikk ikke engang i tenkeboksen. Det skal bli sykehjemsplasser til alle. Og eldre de skal få hvert sitt rom der de kan sitte å sture til de ikke orker sture mer. Vi hører om eldre ektepar som har bodd sammen i mer enn 70 år, som må adskilles fordi det ikke er plass til dem på samme hjem. Og er det ikke plass, så skal vi finne noen, sier Jens og hans likesinnede døgenikter. Men det blir med det.
Joa, men disse menneskene trenger både pleie og tilsyn, hevdes det. Pleie, sa du? Joa, vi har så mange pleiere at halvparten skulle kunne være nok, sier Jens og hans likesinnede. Og vi kan jo importere dem fra Afrika også om nødvendig. Det er bare det at de verken snakker norsk eller leser språket. De gjør kun det de blir bedt om. Og skulle de ha lyst til å jobbe dag og natt, så ække det no' problem heller. De vil jo gjerne bli som oss nordmenn de fleste av dem; like arbeidsdyktige. Det er bare det at mange av dem kan verken lese eller skrive. Jobbe kan de mange av dem; spesielt de med skjeve øyne. Det har vi sett og ansetter dem gjerne. Men ikke akkurat i helse-sektoren. Der hører de ikke hjemme overhode. Det har jeg selv som pasientvenn kunne bedømme. Når gamle fru Jensen på over 90 år får besøk av hjemmesykepleien representert av en pakistansk gubbe som serverer henne en bit salami og en bit rå kald til middag, da er det noe som ikke henger på greip!
At demente lister seg ut i nattens mulm og mørke en kald januar-natt og fryser ihjel, det er det ingen oppegående mennesker som forundres over. De som burde være årvåkne og på jobb, de ligger høyst sannsynlig og sover etter å ha vært på vakt de siste 20 timene. Eller at sykehjemmet brenner ned er det visst heller ingen som får med seg! Det blir med en liten notis i lokalvisa. Som sagt de som burde ha et overordnet ansvar – de sover! I kjellere og bombe-rom eller det som er å oppdrive. Det sørger Adecco for, det sørger døgeniktene i Arbeidstilsynet for; de uten kompetanse.
Ikke overraskende det; døgeniktene blir bare flere og flere. Kompetansekravene vi for noen ti-år siden forholdt oss til - både arbeidstaker og arbeidsgiver - de er en saga blott. Bare du kan si goddag goddag eller ja og ikke nei, så holder det. Du skal jo bare holde dem i hånda de gamle stakkarne, som ikke har noen andre. Du trenger ikke snakke norsk når du kan bruke finger-språket.
Jens statsminister er stor i kjeften både titt og ofte. Han er slepphendt med sannheten og påstandene er som regel «sånn omtrentlig». Det er sjelden vi får fakta på bordet med dagens regjering. Men å krangle om bagateller; det kan dem! Bare vi ikke konkurranse-utsetter bedriftene våre så er alt greit, liksom!
Først var det krav om barnehageplasser. - Det skal bli, sa Jens. Det er bare å utlyse stillinger det. Kompetanse ække så viktig; bare vi kan fortelle opposisjonen at vi har innfridd løftet vårt.
Sykehjemsplasser, sa du? - Ække no problem det heller, sa Jens. Vi har nok av ledig kapasitet. Kompetanse, sier du? Njaaa, sa Jens og gikk ikke engang i tenkeboksen. Det skal bli sykehjemsplasser til alle. Og eldre de skal få hvert sitt rom der de kan sitte å sture til de ikke orker sture mer. Vi hører om eldre ektepar som har bodd sammen i mer enn 70 år, som må adskilles fordi det ikke er plass til dem på samme hjem. Og er det ikke plass, så skal vi finne noen, sier Jens og hans likesinnede døgenikter. Men det blir med det.
Joa, men disse menneskene trenger både pleie og tilsyn, hevdes det. Pleie, sa du? Joa, vi har så mange pleiere at halvparten skulle kunne være nok, sier Jens og hans likesinnede. Og vi kan jo importere dem fra Afrika også om nødvendig. Det er bare det at de verken snakker norsk eller leser språket. De gjør kun det de blir bedt om. Og skulle de ha lyst til å jobbe dag og natt, så ække det no' problem heller. De vil jo gjerne bli som oss nordmenn de fleste av dem; like arbeidsdyktige. Det er bare det at mange av dem kan verken lese eller skrive. Jobbe kan de mange av dem; spesielt de med skjeve øyne. Det har vi sett og ansetter dem gjerne. Men ikke akkurat i helse-sektoren. Der hører de ikke hjemme overhode. Det har jeg selv som pasientvenn kunne bedømme. Når gamle fru Jensen på over 90 år får besøk av hjemmesykepleien representert av en pakistansk gubbe som serverer henne en bit salami og en bit rå kald til middag, da er det noe som ikke henger på greip!
At demente lister seg ut i nattens mulm og mørke en kald januar-natt og fryser ihjel, det er det ingen oppegående mennesker som forundres over. De som burde være årvåkne og på jobb, de ligger høyst sannsynlig og sover etter å ha vært på vakt de siste 20 timene. Eller at sykehjemmet brenner ned er det visst heller ingen som får med seg! Det blir med en liten notis i lokalvisa. Som sagt de som burde ha et overordnet ansvar – de sover! I kjellere og bombe-rom eller det som er å oppdrive. Det sørger Adecco for, det sørger døgeniktene i Arbeidstilsynet for; de uten kompetanse.
torsdag 24. februar 2011
Tyskerne kommer!
Grekerne innser nå at Tysklands økonomiske hjelp ikke er noe annet enn en kausjon. Akkurat som når du selv går til en bank og ber om lån. Banken spør om du har noe i gjenbytte. En gård? En villa? En strandtomt de kan ta sikkerhet i?
Grekerne har mange øyer og vi som har feriert på disse øyene; Samos, Kreta, Rhodos, Skopelos, Skiathos...og har gjort dette i årevis - har bevisst valgt bort det spanske fastland og øyene utenfor. Ikke noe vondt om det spanske fastland; Costa del Sol var engang en perle for oss nordmenn. Øyene utenfor har jeg ingen overdådige minner fra. Bortsett fra en solfylt ferie i september; vinterhalvåret er for optimistene. To uker på et lukseriøst hotel på Tenerife. Blå himmel, lekre basseng og restauranter med utsøkte spanske retter. Som i Frankrike kan spanjolene måle seg med fransk gourmet.
På de greske øyene er det langt mellom gourmet-restaurantene. Maten; bortsett fra fisken rett fra havet utenfor har stort sett ligget og sydet i olje som drypper fra gaffelen. Eller de altfor søte kakene og desserten; nei, gourmeter er grekerne ikke! Og ikke er det kanskje noe rart i at grekerne ute på øyene har bidratt til at den greske økonomen ligger på rygg? Jeg har skrevet om deres triksing med kassa-apparatene. Som står åpne stort sett både natt og dag. Det må vel kunne hevdes at det er de færreste som slår inn summen i kassa etter at du har betalt regningen. Dette har vi sett med egne øyne. Og det er ingen hemmelighet at de er raske med å legge fakturaen på bordet ditt; har du først bestilt det basale; hovedrett, vin og vann. Desserten og kaffen blir notert på den samme fakturaen og aldri slått inn på kassa-apparatet. Dette er gresk bar- og restaurant-kultur. Og ingen skal få meg til å tro at grekerne - når det nå er gått opp for dem at pensjonen de skal leve av og motta fra staten – ikke nå er en saga blott. Og at de nå kommer til å bli vesentlig ærligere. Tvertimot! Noe jeg registrerte allerede den samme sommern tyskerne hadde lagt milliardene på bordet for å komme dem til unnsetning. Same procedure as before!
Tyskerne kom i 1940; de vil komme tilbake. Tyskerne fikk banket gjennom «den europeiske union». Hitler sa: neste gang tar vi dem på diplomatisk vis! Grekerne har tapt formuen sin og alle øyene i prinsippet; den dagen de signerte på Merkels bidrag til deres elendige underskudd. Og det mange kanskje ikke fikk med seg var at Tyskland allerede dengang for ett år siden foreslo å kjøpe et par øyer for å frigjøre valuta. Nå er de på hugget igjen iflg dagens nyhet. Og statsminister Georgios Papandreou er raskt ute og dementerer: - Det er helt uaktuelt med salg. Dere må simpelthen forstå hva disse øyene betyr for Hellas, piper han.
Tyske medier som Bild i spissen, har foreslått et salg - ettersom Tyskland må hjelpe til å finansiere den økonomiske krisen i Hellas. Det henger på greip; vi innser det; og det er vel bare et tidsspørsmål. Men den dagen Samos blir tysk; den dagen finner jeg meg en annen øy!
Vi ikke bare forstår utviklingen; vi frykter en invasjon av tyskere som bygger tyske hoteller og gjerder seg inne bak tyske restauranter og barer; der de nekter enhver annen å sette sine ben. Akkurat som vi erfarer andre steder i verden. Nei, skrekk og gru!
Grekerne har mange øyer og vi som har feriert på disse øyene; Samos, Kreta, Rhodos, Skopelos, Skiathos...og har gjort dette i årevis - har bevisst valgt bort det spanske fastland og øyene utenfor. Ikke noe vondt om det spanske fastland; Costa del Sol var engang en perle for oss nordmenn. Øyene utenfor har jeg ingen overdådige minner fra. Bortsett fra en solfylt ferie i september; vinterhalvåret er for optimistene. To uker på et lukseriøst hotel på Tenerife. Blå himmel, lekre basseng og restauranter med utsøkte spanske retter. Som i Frankrike kan spanjolene måle seg med fransk gourmet.
På de greske øyene er det langt mellom gourmet-restaurantene. Maten; bortsett fra fisken rett fra havet utenfor har stort sett ligget og sydet i olje som drypper fra gaffelen. Eller de altfor søte kakene og desserten; nei, gourmeter er grekerne ikke! Og ikke er det kanskje noe rart i at grekerne ute på øyene har bidratt til at den greske økonomen ligger på rygg? Jeg har skrevet om deres triksing med kassa-apparatene. Som står åpne stort sett både natt og dag. Det må vel kunne hevdes at det er de færreste som slår inn summen i kassa etter at du har betalt regningen. Dette har vi sett med egne øyne. Og det er ingen hemmelighet at de er raske med å legge fakturaen på bordet ditt; har du først bestilt det basale; hovedrett, vin og vann. Desserten og kaffen blir notert på den samme fakturaen og aldri slått inn på kassa-apparatet. Dette er gresk bar- og restaurant-kultur. Og ingen skal få meg til å tro at grekerne - når det nå er gått opp for dem at pensjonen de skal leve av og motta fra staten – ikke nå er en saga blott. Og at de nå kommer til å bli vesentlig ærligere. Tvertimot! Noe jeg registrerte allerede den samme sommern tyskerne hadde lagt milliardene på bordet for å komme dem til unnsetning. Same procedure as before!
Tyskerne kom i 1940; de vil komme tilbake. Tyskerne fikk banket gjennom «den europeiske union». Hitler sa: neste gang tar vi dem på diplomatisk vis! Grekerne har tapt formuen sin og alle øyene i prinsippet; den dagen de signerte på Merkels bidrag til deres elendige underskudd. Og det mange kanskje ikke fikk med seg var at Tyskland allerede dengang for ett år siden foreslo å kjøpe et par øyer for å frigjøre valuta. Nå er de på hugget igjen iflg dagens nyhet. Og statsminister Georgios Papandreou er raskt ute og dementerer: - Det er helt uaktuelt med salg. Dere må simpelthen forstå hva disse øyene betyr for Hellas, piper han.
Tyske medier som Bild i spissen, har foreslått et salg - ettersom Tyskland må hjelpe til å finansiere den økonomiske krisen i Hellas. Det henger på greip; vi innser det; og det er vel bare et tidsspørsmål. Men den dagen Samos blir tysk; den dagen finner jeg meg en annen øy!
Vi ikke bare forstår utviklingen; vi frykter en invasjon av tyskere som bygger tyske hoteller og gjerder seg inne bak tyske restauranter og barer; der de nekter enhver annen å sette sine ben. Akkurat som vi erfarer andre steder i verden. Nei, skrekk og gru!
søndag 20. februar 2011
Post og pass på avveie – en betraktning
VG; «verdens gang» er en hovedstadsavis. En avis som selger 30.000 færre aviser hver eneste dag. Opplagstallet er registrert nå nylig. Så i løpet av 2011 bør man kunne forvente at disse tallene blir stadig høyere. VG selger ikke aviser - og forstår ikke hvorfor!
Lørdagens avis som jeg og flere med meg kjøper kun pga kryssordet, kunne på sin forside og som sin hovedsak ikke komme opp med noe annet enn reklamen for helgens vedlegg; en tilleggs-avis som vedlegges hver lørdag. Hovedsiden var den samme som hovednyheten den dagen: «mora til Erna Solberg»! Du tror det ikke før du får se det!
Opplagstallene daler jevnt og trutt; nå også for hovedstadsavisen og en av Norges største aviser, på lik linje med Dagbladet. Som etter at de solgte erotiske annonser i årevis over halvparten av avisens sider, nå anses for å være en lite troverdig avis. Vi snakker visst ikke lenger om Dagbladets synkende opplag, da dette er forlengst konstatert.
Vi ønsker de fleste av oss å opplyses. Ja, selv om det en dag handler om en ressurssterk og freidig 25 åring som har levd ulovlig i Norge; tatt seg utdannelse og oppført seg som en lovlydig borger. Så blir vi nysgjerrige. Ikke fordi hun har bidratt til den kriminelle statistikken over lovløse innvandrere i Norge. Nei, dette vet vi vel nok om pr dags dato til å undre oss over. Nei, det pirrer oss å lese om ei jente som ikke bare bor og lever her uten identitet, men hun skriver bøker også og nå kommer det frem at hun også har fått en pris! En pris for sin frekkhet. Hun er til og med blitt kjendis på grunn av alt dette. Joda, Ola og Kari fascineres av den slags. Men ikke i ukevis!
Så hva vil vi opplyses om egentlig?
Hva med det faktum at hundrevis av pass blir borte i posten? Ikke et eller to men hundrevis! En kriminell handling nær sagt uten grenser. En handling som med andre ord har pågått over år. Selv har jeg alltid innbilt meg at det jeg sender i posten er noe mellom meg og mottager. Og noe som ikke kommer på avveie, fordi vi lever i et sivilisert land der de aller aller flest av mine landsmenn har samvittighet. Så hvordan kan det ha seg at et pass sendt fra politiet kommer på «avveie»?
Vi vet hva som skjer når vi poster et brev. Vi putter det enten i en postkasse eller i en luke på postkontoret. Kassen blir tømt av en postansatt; og sammen med det vi puttet i en luke blir dette behandlet av folk som sitter og sorterer. Et postnummer eks vis er avgjørende for at brevet kommer til riktig adressat. Men frem kommer det, har jeg fått opplyst; det kan bare ta litt tid. Men det er vel også grunn til å lure på om ikke noe av dette blir kastet i søppelboksen - fordi vedkommende som sorterer ikke er seg sitt ansvar bevisst.
I mange år har jeg trodd at mine landsmenn er til å stole på. Og at det for de fleste av oss er en ærefull oppgave når vi blir betrodd dette; som å sortere post. Men nå viser det seg altså at Ola og Kari ikke lenger finner dette ærefullt? De konfiskerer posten vår og er blitt eksperter på å spore opp pass som er sendt fra politiet! Med hva for øyet? Jo, for å bruke dette i svindlerøyemed! For vi har jo endel venner i Pakistan og Somalia og Irak og gud vet hvor - som så gjerne vil til Norge. Og da må de selvsagt ha et pass, gad vite.
Om denne pass-svindelen står det å lese på min tekst-tv. En kort melding som mange av oss etterhvert setter pris på å lese hver dag. Disse nyhetene oppsummerer saker som vi ikke trenger å vite så mye mer om. Men hva når vi begynner å stille spørsmål? Burde det ikke opplyses om at passene blir borte – under sortering og ombæring av posten vår? Hvorfor sies det ikke noe om dette? La meg gjette - og la meg for all del innlemmes i gruppen av nordmenn som belastes daglig med karakteristikken fordomsfulle rasister.
For ja, nå burde vel noen som leser dette sette seg ned og trekke pusten dypt. Ikke mange vil jeg tro av dere som fremdeles følger bloggen min, og burde vite hvor dere har meg:
Hvem jobber på våre postkontorer nå om dagen? Hvem omfordeler den i våre postkasser?
Jeg sier ikke mer men refererer gjerne igjen til:
«Sjekkliste for journalistisk arbeid i det flerkulturelle Norge»
http://www.nj.no/Sjekkliste+for+journalistisk+arbeid+i+det+flerkulturelle+Norge.b7C_wlnIY4.ips
Lørdagens avis som jeg og flere med meg kjøper kun pga kryssordet, kunne på sin forside og som sin hovedsak ikke komme opp med noe annet enn reklamen for helgens vedlegg; en tilleggs-avis som vedlegges hver lørdag. Hovedsiden var den samme som hovednyheten den dagen: «mora til Erna Solberg»! Du tror det ikke før du får se det!
Opplagstallene daler jevnt og trutt; nå også for hovedstadsavisen og en av Norges største aviser, på lik linje med Dagbladet. Som etter at de solgte erotiske annonser i årevis over halvparten av avisens sider, nå anses for å være en lite troverdig avis. Vi snakker visst ikke lenger om Dagbladets synkende opplag, da dette er forlengst konstatert.
Vi ønsker de fleste av oss å opplyses. Ja, selv om det en dag handler om en ressurssterk og freidig 25 åring som har levd ulovlig i Norge; tatt seg utdannelse og oppført seg som en lovlydig borger. Så blir vi nysgjerrige. Ikke fordi hun har bidratt til den kriminelle statistikken over lovløse innvandrere i Norge. Nei, dette vet vi vel nok om pr dags dato til å undre oss over. Nei, det pirrer oss å lese om ei jente som ikke bare bor og lever her uten identitet, men hun skriver bøker også og nå kommer det frem at hun også har fått en pris! En pris for sin frekkhet. Hun er til og med blitt kjendis på grunn av alt dette. Joda, Ola og Kari fascineres av den slags. Men ikke i ukevis!
Så hva vil vi opplyses om egentlig?
Hva med det faktum at hundrevis av pass blir borte i posten? Ikke et eller to men hundrevis! En kriminell handling nær sagt uten grenser. En handling som med andre ord har pågått over år. Selv har jeg alltid innbilt meg at det jeg sender i posten er noe mellom meg og mottager. Og noe som ikke kommer på avveie, fordi vi lever i et sivilisert land der de aller aller flest av mine landsmenn har samvittighet. Så hvordan kan det ha seg at et pass sendt fra politiet kommer på «avveie»?
Vi vet hva som skjer når vi poster et brev. Vi putter det enten i en postkasse eller i en luke på postkontoret. Kassen blir tømt av en postansatt; og sammen med det vi puttet i en luke blir dette behandlet av folk som sitter og sorterer. Et postnummer eks vis er avgjørende for at brevet kommer til riktig adressat. Men frem kommer det, har jeg fått opplyst; det kan bare ta litt tid. Men det er vel også grunn til å lure på om ikke noe av dette blir kastet i søppelboksen - fordi vedkommende som sorterer ikke er seg sitt ansvar bevisst.
I mange år har jeg trodd at mine landsmenn er til å stole på. Og at det for de fleste av oss er en ærefull oppgave når vi blir betrodd dette; som å sortere post. Men nå viser det seg altså at Ola og Kari ikke lenger finner dette ærefullt? De konfiskerer posten vår og er blitt eksperter på å spore opp pass som er sendt fra politiet! Med hva for øyet? Jo, for å bruke dette i svindlerøyemed! For vi har jo endel venner i Pakistan og Somalia og Irak og gud vet hvor - som så gjerne vil til Norge. Og da må de selvsagt ha et pass, gad vite.
Om denne pass-svindelen står det å lese på min tekst-tv. En kort melding som mange av oss etterhvert setter pris på å lese hver dag. Disse nyhetene oppsummerer saker som vi ikke trenger å vite så mye mer om. Men hva når vi begynner å stille spørsmål? Burde det ikke opplyses om at passene blir borte – under sortering og ombæring av posten vår? Hvorfor sies det ikke noe om dette? La meg gjette - og la meg for all del innlemmes i gruppen av nordmenn som belastes daglig med karakteristikken fordomsfulle rasister.
For ja, nå burde vel noen som leser dette sette seg ned og trekke pusten dypt. Ikke mange vil jeg tro av dere som fremdeles følger bloggen min, og burde vite hvor dere har meg:
Hvem jobber på våre postkontorer nå om dagen? Hvem omfordeler den i våre postkasser?
Jeg sier ikke mer men refererer gjerne igjen til:
«Sjekkliste for journalistisk arbeid i det flerkulturelle Norge»
http://www.nj.no/Sjekkliste+for+journalistisk+arbeid+i+det+flerkulturelle+Norge.b7C_wlnIY4.ips
tirsdag 15. februar 2011
Vårt nye norske håp – miss Mwangi
La det med en gang være sagt, jeg har ikke hørt låta.
Huba huba? Sunget av en svart kvinne? Eurovision song contest?
Kan noen oversette, takk! Ligger Europa i Afrika?
Innrømmer det først som sist; jeg forholder meg ikke fornuftig til saker og ting som ikke henger på greip. Noen tror visst det og strekker strikken min langt lenger enn det kan tøyes. Når de omsider oppdager dette blir de aggressive. Dem om det!
Hva gjelder Grann Priks som det engang het, så har jeg fått med meg Jahn Teigens innsats gjennom flere år. Men når glupe huer endret navnet til Eurovision Song Contest og lot både Israel og Tyrkia bidra, da fremsto dette noe for meg som noe som ikke hang på greip.
Jostein Pedersen, den lune og ærlige programlederen fikk skyven for noen år siden. Og inn fikk Norge en liten programleder fra Nord-Norge. Den siste er nå offisielt advart av den førstnevnte fordi den førstnevnte aner korrupsjon på bakrommet.
Den sistnevnte bruker mafiametoder. La familia! Det hevdes at konkurransen er blitt en dårlig vits. Den skal være en åpen konkurranse; hvilket den engang i tiden også var. Alle kunne som i Idol prøve lykken. Ikke nå lenger. Av 25 innsendte forslag i dette som skal være en åpen konkurranse var det kun 2 av disse som slapp gjennom nåløyet i år. De andre som fikk prøve seg er venner av programlederen fra nord; Per Sundnes. Selv sier han at han driter i kritikken og det gjør han med god samvittighet visstnok. Men er det ikke grunn til å etterlyse en smule selvkritikk. Integritet?
Allerede dagen innen den norske finalen kunne vi lese hvem som ville vinne dagen derpå. Hallo! Hvordan er det mulig? Alt er mulig i Norge; alle triks er lov i Norge. Men stemmegivingen i disse konkurransene; typisk «nå skal vi danse», har ingen ting med virkeligheten å gjøre. Hva saken dreier seg om er – politikk! Og er det noen som skal fremheves i dette landet, der alle etter sigende er blitt like norske som Kari og Ola Nordmann, så er det de mørkhudede. Vi så det i «nå skal vi danse» for et par år siden. Da het vinneren Tschave; i år Emvangi.
Dette paradokset som mange nordmenn nå stusser mer og mer over; det faktum at man ikke lenger ønsker å fremheve nordmenn i en norsk konkurranse; nordmenn som skal representere Norge i en Internasjonal konkurranse, blir stadig mer påtagelig. Dette henger ikke minst sammen med det faktum vi erfarer mer og mer at våre politikere ikke bare i Norge men også i Sverige; det faktum at vår egen kultur og religion visstnok ikke er så mye verdt som den religionen og kulturen disse binde-streks innvandrerne bærer med seg.
Det er faktisk gått så langt i dette landet at journalistene for en del år siden ble pålagt å følge denne listen. Forutsetter at du forstår sammenhengen.
http://www.nj.no/Sjekkliste+for+journalistisk+arbeid+i+det+flerkulturelle+Norge.b7C_wlnIY4.ips
Huba huba? Sunget av en svart kvinne? Eurovision song contest?
Kan noen oversette, takk! Ligger Europa i Afrika?
Innrømmer det først som sist; jeg forholder meg ikke fornuftig til saker og ting som ikke henger på greip. Noen tror visst det og strekker strikken min langt lenger enn det kan tøyes. Når de omsider oppdager dette blir de aggressive. Dem om det!
Hva gjelder Grann Priks som det engang het, så har jeg fått med meg Jahn Teigens innsats gjennom flere år. Men når glupe huer endret navnet til Eurovision Song Contest og lot både Israel og Tyrkia bidra, da fremsto dette noe for meg som noe som ikke hang på greip.
Jostein Pedersen, den lune og ærlige programlederen fikk skyven for noen år siden. Og inn fikk Norge en liten programleder fra Nord-Norge. Den siste er nå offisielt advart av den førstnevnte fordi den førstnevnte aner korrupsjon på bakrommet.
Den sistnevnte bruker mafiametoder. La familia! Det hevdes at konkurransen er blitt en dårlig vits. Den skal være en åpen konkurranse; hvilket den engang i tiden også var. Alle kunne som i Idol prøve lykken. Ikke nå lenger. Av 25 innsendte forslag i dette som skal være en åpen konkurranse var det kun 2 av disse som slapp gjennom nåløyet i år. De andre som fikk prøve seg er venner av programlederen fra nord; Per Sundnes. Selv sier han at han driter i kritikken og det gjør han med god samvittighet visstnok. Men er det ikke grunn til å etterlyse en smule selvkritikk. Integritet?
Allerede dagen innen den norske finalen kunne vi lese hvem som ville vinne dagen derpå. Hallo! Hvordan er det mulig? Alt er mulig i Norge; alle triks er lov i Norge. Men stemmegivingen i disse konkurransene; typisk «nå skal vi danse», har ingen ting med virkeligheten å gjøre. Hva saken dreier seg om er – politikk! Og er det noen som skal fremheves i dette landet, der alle etter sigende er blitt like norske som Kari og Ola Nordmann, så er det de mørkhudede. Vi så det i «nå skal vi danse» for et par år siden. Da het vinneren Tschave; i år Emvangi.
Dette paradokset som mange nordmenn nå stusser mer og mer over; det faktum at man ikke lenger ønsker å fremheve nordmenn i en norsk konkurranse; nordmenn som skal representere Norge i en Internasjonal konkurranse, blir stadig mer påtagelig. Dette henger ikke minst sammen med det faktum vi erfarer mer og mer at våre politikere ikke bare i Norge men også i Sverige; det faktum at vår egen kultur og religion visstnok ikke er så mye verdt som den religionen og kulturen disse binde-streks innvandrerne bærer med seg.
Det er faktisk gått så langt i dette landet at journalistene for en del år siden ble pålagt å følge denne listen. Forutsetter at du forstår sammenhengen.
http://www.nj.no/Sjekkliste+for+journalistisk+arbeid+i+det+flerkulturelle+Norge.b7C_wlnIY4.ips
onsdag 9. februar 2011
Støvet la seg visst aldri!
I et av mine innlegg i min lange serie om psykopater, sier jeg noe som noen kanskje vil oppleve som eple-kjekt: «at det er på tide å komme seg videre». For min del ble serien en viss form for terapi. Jeg kunne vende ryggen til urokråkene i familien; for en tid. Men selv om man fjerner seg fra menneskene som har plaget deg hele livet, så har disse hatt godt av tid til å rotte seg sammen med hverandre. For ikke å snakke om å hjernevaske egne familiemedlemmer som uten tvil fremstår som dysfunksjonelle idag; og helt klart er rammet av psykopatens manipuleringer. Disse er uten tvil blitt ofre, men har ikke kunnskap nok til å forstå det. Det kan bli interessant å følge dem i fremtiden.
For dette er mennesker som pga sin uvitenhet, for lengst har satt seg på gjerdet. De ser støvet som virvler opp rundt familiemedlemmet/offeret og innser ikke selv at de er berørt, og i ferd med å få livet sitt ødelagt i ruiner. De er fascinert av det destruktive rundt ofret, som kjemper seg gjennom en ny runde med sjikane - fordi det er saker og ting etter psykopaten i familien som det ikke lar seg gjøre å snu ryggen til. Støvet rundt offeret vil i realiteten aldri legge seg så lenge han/hun ikke fjerner seg bokstavelig - og man innser at den eneste men sørgelige løsningen - er et liv i ensomhet og totalt avskåret fra ens egen nære familie.
Psykopaten har så mye makt; ikke bare over sine egne familiemedlemmer som ennå ikke er seg det bevisst, men med sine velkjente manipuleringer og sitt velregisserte rollespill er det ikke mulig å komme utenom. Man blir regelrett hjernevasket! Det eneste offeret kan tillate seg er å holde en så lav profil som mulig. Bli taktisk og falsk. Være diplomatisk og imøtekommende. Spille på psykopatens bane-halvdel. Så lenge det er mulig. For offeret er det av stor viktighet å veie sine ord i den nye og overraskende vendingen livet har tatt. En ny og uventet situasjon skal takles med fatning. Og er du ikke årvåken kan du fort bli tatt på senga. For psykopaten vil alltid ligge i buskene forberedt på et angrep. Hans alltid årvåkne evner til å overskue situasjonen bør ikke undervurderes. Angrepet som kan slå deg helt ut, kan komme som lyn fra klar himmel. Husk du er og vil alltid være hans slakt-offer. Er du et familiemedlem, kan mange være indirekte involvert i saken mot deg. Den pågår og vil pågå helt til du selv eller psykopaten er gått i graven. Dette handler om gjentatte Kafka-prosesser.
Det er en makt-kamp som må spilles med presisjon og kløkt. Og selv om du vet at du alt tiltross vil tape mot denne galskapen, er det mulig å se fremover. For stormen vil løye omsider hvis du har styrke til å stå han av. Det du vet med sikkerhet er at hjernevaskede familiemedlemmer, som du engang hadde et godt og normalt forhold til, de vil forsvinne så lenge de stoler på sin egen vurderingsevne. Og den blir med tiden redusert. De er hjernevaskede og for psykopaten nyttige idioter, og behøver ikke være mange i antall. Det holder med en for at livet ditt surner. Men er det den ene som betyr noe for ditt eget velbefinnende, kan du ikke se bort fra at psykopaten har et godt grep om personen, hvis kognitive evner ikke makter å forstå at han er ført bak lyset.
Det er skremmende men interessant å følge de manipulerte som lever tett på psykopaten. For jeg er overbevist om at skulle dette forholdet fremstå normalt, så se ikke bort fra at noen personlighets-typer er det ikke mulig for psykopaten å få has på. Det er nemlig ikke tilfeldig hvordan psykopaten velger seg ut et offer. Og lever du et samliv med ham eller henne, betyr ikke det nødvendigvis at du oppdager hans skjulte, ondskapsfulle sider. Tvertimot er det interessant å observere hvordan psykopatens samlivspartner kan forsvare og forherlige sin ektefelle. Uten tvil fordi de selv har en robust personlighet, der de høyst sannsynlig bruker makt selv.
Psykopaten er nemlig ikke en person uten gode sider. Tvert imot har han/hun sjarmerende og tillitvekkende sider som gjør ham lett å like. I alle fall for ektefellen som har slått seg til ro med livet rundt mannen. Det er derfor ikke en robust person som ender som offer for psykopaten. Nei, tvert imot er det antagelig uten unntak mennesker med større omsorgsevne enn andre. Og mennesker som strekker seg lengre enn langt og med en engels tålmodighet er villig til å gi fra seg både selvrespekt og ære. For er du først i garnet på en psykopat sitter du fast for livstid, hvis det er familiemedlemmer det dreier seg om.
Et eksempel som kan kaste lys over det jeg beskriver her er en historie hentet fra virkeligheten. Offeret og psykopaten har over en periode kommet godt overens. Psykopaten har ikke oppdaget offerets skuespill og dialogen dem imellom har vært jovial og fornuftig, utfra et ønske om å gå taktisk til verks. Offeret vet at det er den eneste måten å forholde seg til psykopaten på. Sistnevnte er imidlertid ikke stand til å holde seg inne med den personen som er en viktig brikke for at regnestykket skal gå opp. Det er stadig konflikter mellom parter der begge synes å være likeverdige. Men det er også alt. Og tungen på vektskålen er foreløpig en ukjent faktor.
Offeret har med sin taktiske opptreden så langt, bidratt til at løsningen på det nylig oppståtte problemet nå snart synes å være i boks. Det er derimot skjær i sjøen som nødvendigvis vil måtte ramme en av partene, siden denne tror han kan ta styringen. Det han ikke kjenner til er at bak hans rygg legges det planer som når det kommer for en dag - vil ramme ham unødig hardt om det ikke takles på en fornuftig måte. Det handler om å gå på egge-skall, samt krav til en diplomatisk tone for at ingen skal komme på defensiven. Alt står og faller på offeret som har spilt ydmyk og falsk. Den eneste måten han vet om, for å unngå et nytt drama. Det er da det skjer noe uventet!
Psykopaten har nemlig opplysninger som er i stand til å velte lasset. Han oppdager at den personen han burde forvente har et horn i siden til ham, ikke for ham har vært ærlig om sitt spill. Og er det noe psykopaten er dyktig på, så er det å overskue situasjoner som kan stille offeret i et negativt lys. Og siden han ikke har noe å tape kjører han etter oppdagelsen på med full guffe. For dette finner han seg ikke i. Nei, dette ble for drøyt for den manipulerende og løgnaktige mannen som for en stakket stund var overbevist om sin makt. Og er det noen som har funnet fred sammen, uten at han selv er blitt invitert inn i varmen, så ser han ikke bare sitt snitt til å ødelegge et godt vennskap; han kjører løpet helt ut - med krigserklæringer og forbannelser. For nå skal hun tas! At det i dragsuget faller noen uskyldige, ja det bryr han seg nøkken om.
http://no.wikipedia.org/wiki/Kafka-prosess
For dette er mennesker som pga sin uvitenhet, for lengst har satt seg på gjerdet. De ser støvet som virvler opp rundt familiemedlemmet/offeret og innser ikke selv at de er berørt, og i ferd med å få livet sitt ødelagt i ruiner. De er fascinert av det destruktive rundt ofret, som kjemper seg gjennom en ny runde med sjikane - fordi det er saker og ting etter psykopaten i familien som det ikke lar seg gjøre å snu ryggen til. Støvet rundt offeret vil i realiteten aldri legge seg så lenge han/hun ikke fjerner seg bokstavelig - og man innser at den eneste men sørgelige løsningen - er et liv i ensomhet og totalt avskåret fra ens egen nære familie.
Psykopaten har så mye makt; ikke bare over sine egne familiemedlemmer som ennå ikke er seg det bevisst, men med sine velkjente manipuleringer og sitt velregisserte rollespill er det ikke mulig å komme utenom. Man blir regelrett hjernevasket! Det eneste offeret kan tillate seg er å holde en så lav profil som mulig. Bli taktisk og falsk. Være diplomatisk og imøtekommende. Spille på psykopatens bane-halvdel. Så lenge det er mulig. For offeret er det av stor viktighet å veie sine ord i den nye og overraskende vendingen livet har tatt. En ny og uventet situasjon skal takles med fatning. Og er du ikke årvåken kan du fort bli tatt på senga. For psykopaten vil alltid ligge i buskene forberedt på et angrep. Hans alltid årvåkne evner til å overskue situasjonen bør ikke undervurderes. Angrepet som kan slå deg helt ut, kan komme som lyn fra klar himmel. Husk du er og vil alltid være hans slakt-offer. Er du et familiemedlem, kan mange være indirekte involvert i saken mot deg. Den pågår og vil pågå helt til du selv eller psykopaten er gått i graven. Dette handler om gjentatte Kafka-prosesser.
Det er en makt-kamp som må spilles med presisjon og kløkt. Og selv om du vet at du alt tiltross vil tape mot denne galskapen, er det mulig å se fremover. For stormen vil løye omsider hvis du har styrke til å stå han av. Det du vet med sikkerhet er at hjernevaskede familiemedlemmer, som du engang hadde et godt og normalt forhold til, de vil forsvinne så lenge de stoler på sin egen vurderingsevne. Og den blir med tiden redusert. De er hjernevaskede og for psykopaten nyttige idioter, og behøver ikke være mange i antall. Det holder med en for at livet ditt surner. Men er det den ene som betyr noe for ditt eget velbefinnende, kan du ikke se bort fra at psykopaten har et godt grep om personen, hvis kognitive evner ikke makter å forstå at han er ført bak lyset.
Det er skremmende men interessant å følge de manipulerte som lever tett på psykopaten. For jeg er overbevist om at skulle dette forholdet fremstå normalt, så se ikke bort fra at noen personlighets-typer er det ikke mulig for psykopaten å få has på. Det er nemlig ikke tilfeldig hvordan psykopaten velger seg ut et offer. Og lever du et samliv med ham eller henne, betyr ikke det nødvendigvis at du oppdager hans skjulte, ondskapsfulle sider. Tvertimot er det interessant å observere hvordan psykopatens samlivspartner kan forsvare og forherlige sin ektefelle. Uten tvil fordi de selv har en robust personlighet, der de høyst sannsynlig bruker makt selv.
Psykopaten er nemlig ikke en person uten gode sider. Tvert imot har han/hun sjarmerende og tillitvekkende sider som gjør ham lett å like. I alle fall for ektefellen som har slått seg til ro med livet rundt mannen. Det er derfor ikke en robust person som ender som offer for psykopaten. Nei, tvert imot er det antagelig uten unntak mennesker med større omsorgsevne enn andre. Og mennesker som strekker seg lengre enn langt og med en engels tålmodighet er villig til å gi fra seg både selvrespekt og ære. For er du først i garnet på en psykopat sitter du fast for livstid, hvis det er familiemedlemmer det dreier seg om.
Et eksempel som kan kaste lys over det jeg beskriver her er en historie hentet fra virkeligheten. Offeret og psykopaten har over en periode kommet godt overens. Psykopaten har ikke oppdaget offerets skuespill og dialogen dem imellom har vært jovial og fornuftig, utfra et ønske om å gå taktisk til verks. Offeret vet at det er den eneste måten å forholde seg til psykopaten på. Sistnevnte er imidlertid ikke stand til å holde seg inne med den personen som er en viktig brikke for at regnestykket skal gå opp. Det er stadig konflikter mellom parter der begge synes å være likeverdige. Men det er også alt. Og tungen på vektskålen er foreløpig en ukjent faktor.
Offeret har med sin taktiske opptreden så langt, bidratt til at løsningen på det nylig oppståtte problemet nå snart synes å være i boks. Det er derimot skjær i sjøen som nødvendigvis vil måtte ramme en av partene, siden denne tror han kan ta styringen. Det han ikke kjenner til er at bak hans rygg legges det planer som når det kommer for en dag - vil ramme ham unødig hardt om det ikke takles på en fornuftig måte. Det handler om å gå på egge-skall, samt krav til en diplomatisk tone for at ingen skal komme på defensiven. Alt står og faller på offeret som har spilt ydmyk og falsk. Den eneste måten han vet om, for å unngå et nytt drama. Det er da det skjer noe uventet!
Psykopaten har nemlig opplysninger som er i stand til å velte lasset. Han oppdager at den personen han burde forvente har et horn i siden til ham, ikke for ham har vært ærlig om sitt spill. Og er det noe psykopaten er dyktig på, så er det å overskue situasjoner som kan stille offeret i et negativt lys. Og siden han ikke har noe å tape kjører han etter oppdagelsen på med full guffe. For dette finner han seg ikke i. Nei, dette ble for drøyt for den manipulerende og løgnaktige mannen som for en stakket stund var overbevist om sin makt. Og er det noen som har funnet fred sammen, uten at han selv er blitt invitert inn i varmen, så ser han ikke bare sitt snitt til å ødelegge et godt vennskap; han kjører løpet helt ut - med krigserklæringer og forbannelser. For nå skal hun tas! At det i dragsuget faller noen uskyldige, ja det bryr han seg nøkken om.
http://no.wikipedia.org/wiki/Kafka-prosess
mandag 7. februar 2011
Piller for alt – også selvmord!
Helseprogrammet Puls hadde på NRK et tankevekkende program om piller og avhengighet. Piller som skal dempe symptomene for angst eller depresjon. Noe det er mange nordmenn som lider av; ikke minst depresjon. Psykiatriske sykehus er som så mange andre sykehus nedlagt for mange år siden for å spare. For Norge er et fattige land; gad vite. Ja, for hvis du tror at vårt oljefond er større enn du kan fatte og at vi kan leve av bare renteinntektene alene både en og to generasjoner, så er visst dette ikke riktig. Om jeg tar feil? Vel, lytt til den sosialistiske regjeringen neste gang budsjettet legges frem. Det er Jens vår statsminister som hevder at vi er et fattig land. Selv lar jeg meg ikke lure så lett og tviler på hvert eneste ord som renner ut av denne mannens nebb.
Hva gjelder piller for depresjon vet jeg mer enn mange. Ikke bare fordi jeg selv vet at man kan bli avhengig men fordi jeg har lest den katalogen legene bruker når de henviser pasienten sine på et preparat de gladelig gir deg. Fordi de bare har 15 minutter og knapt nok det til rådighet for hver pasient som er innom deres legekontor daglig. Dette har vi erfart; dette vet vi.
Det vi derimot ikke vet er at det aldri på forpakningene kan leses at pillene du ser frem til å bruke ikke bare er vanedannende, men selvmords-drivende. De vil gi deg en rus som varer en time eller to og er du langt nede i kjellern vil du føle deg fristet til å ta nok en pille; enda en og enda en. En deilig rus så lenge det varer. Jeg har prøvd det så jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har en pakke liggende som jeg fikk av en lege i Nice da jeg bodde der for noen år siden. Disse bør brukes innen juni i år så de begynner å bli gamle. Jeg benytter meg da heller ikke av dem fordi jeg er deprimert. Og har aldri gjort det. De stammer fra en kort periode da jeg følte at jeg trengte fysisk ro. Fysisk ro, ja. Disse pillene er også anvendelig når jeg ikke får sove. De skal visstnok være angstdempende. Men jeg lider ikke av angst heller.
Da jeg senere linket meg inn på en side på internett, der man kan få råd om helse og oppdaget sliterne som daglig linket seg inn der for å pludre med nettsidens lege - og oppdaget hans ansvarsløse forhold til disse ved å diagnostisere over nettet. Ved f eks å anbefale så og så store doser av det og det preparatet, ble jeg mildest talt nysgjerrig. Jeg ikke bare stilte denne legen opp mot veggen med kritiske spørsmål, men ble etterhvert så godt kjent med den katalogen som legene slår opp i og er tilgjengelig på nett, at jeg etterhvert følte jeg var berettiget til å stille ham noen spørsmål om hans personlige ansvar. Dette ble etter som tiden gikk et problem for legen, som omsider blokkerte meg fra nettsiden.
Mine kritiske spørsmål ble også registrert av hans pasienter som i årevis var avhengig av både legen og pillene. Jeg ble bedt om å holde meg borte fra nettsiden og noe jeg respekterte. Det som ble tankevekkende var legens ansvarsløse holdning. Og hans avvisning hva gjaldt hans rolle som var mer enn betenkelig. Det viste seg også at ved nærmere undersøkelse hadde denne legen vært under TV2' gravende journalistikk og avslørt som korrupt. At han fremdeles agerer som veiledende lege er oppsiktsvekkende.
Og at det er et faktum at piller kan drive deg mot selvmordets rand, er ikke en hemmelighet, men et faktum du ikke får vite. Og heller ikke kan lese deg til av forpakningen som følger med.
Hva gjelder piller for depresjon vet jeg mer enn mange. Ikke bare fordi jeg selv vet at man kan bli avhengig men fordi jeg har lest den katalogen legene bruker når de henviser pasienten sine på et preparat de gladelig gir deg. Fordi de bare har 15 minutter og knapt nok det til rådighet for hver pasient som er innom deres legekontor daglig. Dette har vi erfart; dette vet vi.
Det vi derimot ikke vet er at det aldri på forpakningene kan leses at pillene du ser frem til å bruke ikke bare er vanedannende, men selvmords-drivende. De vil gi deg en rus som varer en time eller to og er du langt nede i kjellern vil du føle deg fristet til å ta nok en pille; enda en og enda en. En deilig rus så lenge det varer. Jeg har prøvd det så jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har en pakke liggende som jeg fikk av en lege i Nice da jeg bodde der for noen år siden. Disse bør brukes innen juni i år så de begynner å bli gamle. Jeg benytter meg da heller ikke av dem fordi jeg er deprimert. Og har aldri gjort det. De stammer fra en kort periode da jeg følte at jeg trengte fysisk ro. Fysisk ro, ja. Disse pillene er også anvendelig når jeg ikke får sove. De skal visstnok være angstdempende. Men jeg lider ikke av angst heller.
Da jeg senere linket meg inn på en side på internett, der man kan få råd om helse og oppdaget sliterne som daglig linket seg inn der for å pludre med nettsidens lege - og oppdaget hans ansvarsløse forhold til disse ved å diagnostisere over nettet. Ved f eks å anbefale så og så store doser av det og det preparatet, ble jeg mildest talt nysgjerrig. Jeg ikke bare stilte denne legen opp mot veggen med kritiske spørsmål, men ble etterhvert så godt kjent med den katalogen som legene slår opp i og er tilgjengelig på nett, at jeg etterhvert følte jeg var berettiget til å stille ham noen spørsmål om hans personlige ansvar. Dette ble etter som tiden gikk et problem for legen, som omsider blokkerte meg fra nettsiden.
Mine kritiske spørsmål ble også registrert av hans pasienter som i årevis var avhengig av både legen og pillene. Jeg ble bedt om å holde meg borte fra nettsiden og noe jeg respekterte. Det som ble tankevekkende var legens ansvarsløse holdning. Og hans avvisning hva gjaldt hans rolle som var mer enn betenkelig. Det viste seg også at ved nærmere undersøkelse hadde denne legen vært under TV2' gravende journalistikk og avslørt som korrupt. At han fremdeles agerer som veiledende lege er oppsiktsvekkende.
Og at det er et faktum at piller kan drive deg mot selvmordets rand, er ikke en hemmelighet, men et faktum du ikke får vite. Og heller ikke kan lese deg til av forpakningen som følger med.
lørdag 5. februar 2011
Skal vi akseptere trakasseringene?
Som samfunnskritisk debattant og skribent, og en dame som er godt voksen reflekterer jeg stadig over hva jeg ser som negative tendenser i samfunnet. Mitt inntrykk er at vi går gradvis mot et anarki. Politiet er fraværende - og har du noe å klage på, får du ikke medhold. Politiet henlegger saker som kanskje for dem er trivielle ifht narkotika og mord. De benytter seg av samlebånd-prinsippet og ser ikke engang på klagens innhold. Dette er min erfaring i et par saker jeg har anmeldt. Vakthold-selskapene har tatt over - og som publikum møter vi hva jeg gjerne karakteriserer som døgenikter uten utdannelse av noe slag. Skal vi ta disse på alvor bør de fremstå som autoriteter, hvilket de ikke gjør. Vi vet dessuten at mange står i politiets strafferegister. Å møte disse i situasjoner der man føler seg overkjørt, fremstår surrealistisk og absurd. Fordi man står overfor mennesker som har sine egne personlige beveggrunner. Deres kulturelle ståsted er svært ulikt det norske. De frykter ikke engang represalier. Det er ingen som setter dem på plass. Hvis man føler seg overkjørt, kan man regne med å høre at «man ikke må ta det personlig». Når man som jeg møter denne situasjonen som beskrevet som overgrep på Nasjonalbiblioteket, så fremstår det som jeg har havnet på en psykiatrisk avdeling og man reagerer normalt deretter. Men siden man vet når man er på et asyl, at dette er galskap og dermed ikke noe å hisse seg opp over, føles det ekstra sterkt og det blir vanskelig å forholde seg rolig og behersket - når man vet at man faktisk bare er på biblioteket! Mange vil nok naturligvis gå rett i taket ut av ren frustrasjon. Og når man, som mange erfarer idag ikke får gjenhør, hvis man som før i tiden klager til bedriftens øverste leder eller andre klageinstanser kunne få medhold. Så mener jeg at man som en naturlig konsekvens snart utvikler et samfunn basert på anarki og hevntanker. Med andre ord et lovløst samfunn som vi kjenner fra midt-østen.
Et annet perspektiv som jeg seriøst mener det er viktig å ta en debatt om er denne stadige trakasseringen av oss etniske nordmenn - som bare vi nevner at «vi faktisk er født og oppvokst i Norge», blir kalt rasister. Hvem som tillater seg å påføre oss merkelappen vet vi og har vi visst i mange ti-år allerede. Dette er de virkelige rasistene; de som skal drepe alle jøder og kristne som dessuten blir kalt «vantro hunder». Dette medfører ikke for oss etniske så mye foreløpig, men det er vel bare et tidsspørsmål. Dem som tankevekkende derimot blir marginalisert, er rasistene selv; de arabisk utseende innvandrerne som for mange nordmenn nå omtales og står i en egen klasse: de j.... muslimene. Tar jeg for store ord i min munn? Neppe! Har vi ikke vært rasister før, så blir vi det nå! Jeg er ikke alene om å kunne vise til flere og lignende historier enn den på Nasjonalbiblioteket.
Folk forflytter seg pga «de j.... muslimene», hva enten de er erklært muslimer eller ikke. Utseendet avslører hvor de er fra. Vi er blitt vant til å skjære alle over en og samme kam. Vi gidder knapt engang åpne munnen mot dem; vi bare flytter. Dermed oppstår gettoene. Og bryr vi oss om det? Njaaaaa, neppe! Vi vet at dette er konsekvensen når våre politikere fremstår som noen døgenikter og nekter å ta sannheten innover seg. Men integrasjonen som idag går tregt, kommer til å gå tregere og tregere. Og årsaken den ligger definitivt hos dem vi flytter fra. Disse - uansett om de representerer disse vi møter på forskjellig negativt vis, vil naturligvis forbli marginalisert. Og de vil som en konsekvens måtte forholde seg utenfor samfunnet der nordmenn vil fortsette med sitt - og der bare tanken på arabiske, muslimske innvandrere gjør oss syke!
Om du tviler på mine påstander anbefaler jeg deg å sjekke document.no. Den eneste nyhetssiden som kaller en spade for en spade!
Et annet perspektiv som jeg seriøst mener det er viktig å ta en debatt om er denne stadige trakasseringen av oss etniske nordmenn - som bare vi nevner at «vi faktisk er født og oppvokst i Norge», blir kalt rasister. Hvem som tillater seg å påføre oss merkelappen vet vi og har vi visst i mange ti-år allerede. Dette er de virkelige rasistene; de som skal drepe alle jøder og kristne som dessuten blir kalt «vantro hunder». Dette medfører ikke for oss etniske så mye foreløpig, men det er vel bare et tidsspørsmål. Dem som tankevekkende derimot blir marginalisert, er rasistene selv; de arabisk utseende innvandrerne som for mange nordmenn nå omtales og står i en egen klasse: de j.... muslimene. Tar jeg for store ord i min munn? Neppe! Har vi ikke vært rasister før, så blir vi det nå! Jeg er ikke alene om å kunne vise til flere og lignende historier enn den på Nasjonalbiblioteket.
Folk forflytter seg pga «de j.... muslimene», hva enten de er erklært muslimer eller ikke. Utseendet avslører hvor de er fra. Vi er blitt vant til å skjære alle over en og samme kam. Vi gidder knapt engang åpne munnen mot dem; vi bare flytter. Dermed oppstår gettoene. Og bryr vi oss om det? Njaaaaa, neppe! Vi vet at dette er konsekvensen når våre politikere fremstår som noen døgenikter og nekter å ta sannheten innover seg. Men integrasjonen som idag går tregt, kommer til å gå tregere og tregere. Og årsaken den ligger definitivt hos dem vi flytter fra. Disse - uansett om de representerer disse vi møter på forskjellig negativt vis, vil naturligvis forbli marginalisert. Og de vil som en konsekvens måtte forholde seg utenfor samfunnet der nordmenn vil fortsette med sitt - og der bare tanken på arabiske, muslimske innvandrere gjør oss syke!
Om du tviler på mine påstander anbefaler jeg deg å sjekke document.no. Den eneste nyhetssiden som kaller en spade for en spade!
torsdag 3. februar 2011
Overgrep på Nasjonalbiblioteket
«Skal vi ta henne»?
- Du må ikke ta det så personlig, sa hun, uten å se meg inn i øynene, med et ondskapsfullt smil.
Følgende historie kan illustrere en situasjon vi nok er flere som har opplevd en eller flere ganger i vårt liv. Overgrep! Et overgrep kan oppfattes mer eller mindre ydmykende. Dette jeg skal fortelle om føltes ikke spesielt ydmykende. Men alt tatt i betraktning så var det uten tvil ment å være det fra overgriperens side. Innledende kommentar tyder på det.
På mitt første møte på Nasjonalbiblioteket med min lap-top hadde jeg glemt å ta med meg penger til garderoben. Siden dette biblioteket ligger i passe gangavstand fra der jeg bor, var det ikke første gang jeg satte mine ben der. Sikkerhetsvaktene var derfor ikke ukjent med meg.
Jeg spurte om det var mulig å sette fra meg lap-top-vesken ett eller annet sted uten tilsyn slik at jeg slapp å gå derfra uten å få fullført mitt ærend. Jeg hadde nemlig glemt å ta med meg penger til garderobeskapet. Svaret fra vaktene var et kontant nei. For dere som ikke frekventerer Nasjonalbiblioteket, så bør det innskytes at biblioteket fremstår som et hvilket som helst annet bibliotek. At kommunen bruker våre skattepenger til å holde igang en arbeidsstokk som stort sett oppholder seg nede i resepsjonen sittende eller stående og pratende med hverandre; og stort sett ser ut til ikke å bry seg, blir det et tankekors for meg som har vært innom utallige ganger siden det ble gjort endringer for millioner av ytterligere skattekroner.
Visstnok skal det finnes verdifulle skatter der, men disse er låst inn. Og tiltross for at Norge og Oslo er blitt et paradis for kriminelle øst-europeere ikke minst, så må man med respekt å melde stille seg undrende til at dette tjuve-pakket skulle begi seg inn på Nasjonalbiblioteket for å stjele gamle bøker. Det henger ikke på greip. Og etter mange år som sikkerhets-vakt, tror jeg mange etterhvert finner seg andre jobber. Det er simpelthen ingen spenning å spore. Og stort sett sitter de da også stille på benken eller kjøkkenstolene rundt resepsjonen, gjespende og uinteresserte.
Altså var jeg ikke ukjent som besøkende verken den omtalte dagen eller den dagen jeg skal formidle min erfaring - hva gjelder en dag i januar 2011. Den allerede omtalte dagen da de nektet meg å sette igjen lap-top-vesken i garderoben ga jeg uttrykk for at jeg fant dem sære. Verken mer eller mindre. Og jeg måtte gå derfra med halen mellom bena.
Straks innenfor inngangen fra gaten blir man henvist til en garderobe der man blir bedt om å henge fra seg yttertøy og det man måtte ha av skrivesaker eller lap-top, som skal i en av deres plastposer innen man beveger seg opp i etasjene. Så langt greie, enkle regler å følge.
Denne dagen i januar passerte jeg på vei til garderoben den samme unge, arabisk utseende kvinnen som jeg altså ved en tidligere anledning hadde omtalt som sær. Hun sitter enten i skranken eller på en kjøkkenstol utenfor. Det er som sagt sjelden man ser dem oppe på lesesalen. Men de har en skjerm der de kan følge med på aktivitetene rundt om. Og skulle de oppdage noe «mistenkelig». Som at noen skulle ta en slurk av en Farris-flaske; ja, så er de straks på pletten. Denne kvinnen har uten tvil lagt merke til meg jevnlig to ganger i uken. Mitt ansikt er dermed kjent av henne og blant vaktene forøvrig. Normalt snur de seg ikke når jeg kommer inn ad sving-døren.
Etter å ha hengt av meg kåpen i garderoben og pakket om mine skrivesaker til en plastpose, tar jeg som vanlig heisen til fjerde etasje. Idet jeg skal entre korridoren mot lesesalen ser jeg henne; den arabisk utseende unge kvinnen som jeg få minutter tidligere hadde passert nede i første etasje. Hun står der uten tvil - parkert - med ansiktet vendt mot meg. Hun har definitivt ikke vært i bevegelse innen jeg nærmer meg henne. I forholdsvis lang avstand til henne snakker hun til meg og sier: «Du kan ikke gå inn i lesesalen med den ute-jakken på». Jeg reagerer spontant på stedet. Delvis fordi jeg oppfattet helt klart at hun ventet på meg, og delvis fordi min jakke definitivt ikke er en ute-jakke. Diskusjon oppstår og jeg går av de nevnte årsaker rett i forsvar; og det er da tanken slår meg. For det første at hun med sin kultur ikke burde ha denne stillingen; hun har ikke et naturlig forhold til norske, sosiale koder. Hun tilhører en yrkesgruppe som i utgangspunktet er ment å sende signaler om autoritet. Men autoritet skal virke preventivt og ikke provoserende. Siden jeg opplever dette som et personlig maktovergrep, antar jeg at hun også har psykopatiske trekk. Eller et behov for å vise sin forakt for de hun skal vokte over. Det er ikke uvanlig at personer med psykopatiske trekk uten sosiale antenner finner seg til rette i disse yrkesgruppene. Det er påfallende hvor mange av innvandrerne fra midt-østen som dukker opp som kontrollører på trikken og i vaktselskap generelt. Det er ingen tvil om at disse kommer fra land der de er oppvokst under undertrykkende sharia-lover; og vi vet også at mange drives av en tanke om oss europeere som «skitne og vantro hunder». I tråd med den «koranske» boka de slår opp i med jevne mellomrom.
Min ute-jakke er ikke en ute-jakke. Det er en jakke med samme funksjon som en «inne-jakke» man trekker på seg under vinterkåpen. Den er en midje-kort, ettersittende lærjakke. Etter å ha forsøkt å få Vigdis Moe Skarstein eller hennes underordnede på telefonen som jeg tar ute i skranken, gir jeg opp - og oppsøker denne maktsyke kvinnen og stiller henne noen spørsmål.
1. Hva med denne jakken er det du har behov for å kalle en ute-jakke. Har det med stoffets kvalitet å gjøre? Burde den ha vært av strikket ull?
Svar: ja
2. Er det noe galt med lengden, hva om jakken er lengre eller kortere (kortere kunne den ikke bli)
Svar: lengden er ikke avgjørende
3. Hva med farge?
Svar: ikke avgjørende
4. Er det lov å gå med skjerf?
Svar: ja
5. Hvorfor er det lov å gå med skjerf?
Svar: det er lov med skjerf - fordi det er vanskelig å smugle noe under et skjerf
6. Hva med min sorte, tynne høyhalsede genser - vil jeg måtte ta av meg denne? (Under har jeg kun en b-h)
Svar: den er lov å ha på seg
7. Med andre ord er det fasongen og kvaliteten på jakka som har bidratt til at du mener at du er berettiget til å utøve din autoritet?
Hun svarer ikke.
Da jeg innser at dette utarter seg til å bli det reneste sprøyt, og etter å ha blitt fortalt at «jeg ikke må ta det så personlig», sier jeg: «vet du hva, jeg er en godt voksen dame, jeg er født og oppvokst i Norge; med andre ord jeg er etnisk norsk; dette blir for drøyt for meg å forholde seg til»; napper hun til seg telefonrøret, sprut rød i fjeset; men får ikke svar fra sin kollega. Jeg innser da av erfaring at min markering om etnisitet har provosert den unge, arabisk-utseende kvinnen. Og at nå er hun i ferd med å ringe etter assistanse. For nå har hun uten tvil – møtt en rasist! Jeg har de siste 5-10 årene lært meg å kjenne lusa på gangen, og velger følgelig å gå derifra.
- Du må ikke ta det så personlig, sa hun, uten å se meg inn i øynene, med et ondskapsfullt smil.
Følgende historie kan illustrere en situasjon vi nok er flere som har opplevd en eller flere ganger i vårt liv. Overgrep! Et overgrep kan oppfattes mer eller mindre ydmykende. Dette jeg skal fortelle om føltes ikke spesielt ydmykende. Men alt tatt i betraktning så var det uten tvil ment å være det fra overgriperens side. Innledende kommentar tyder på det.
På mitt første møte på Nasjonalbiblioteket med min lap-top hadde jeg glemt å ta med meg penger til garderoben. Siden dette biblioteket ligger i passe gangavstand fra der jeg bor, var det ikke første gang jeg satte mine ben der. Sikkerhetsvaktene var derfor ikke ukjent med meg.
Jeg spurte om det var mulig å sette fra meg lap-top-vesken ett eller annet sted uten tilsyn slik at jeg slapp å gå derfra uten å få fullført mitt ærend. Jeg hadde nemlig glemt å ta med meg penger til garderobeskapet. Svaret fra vaktene var et kontant nei. For dere som ikke frekventerer Nasjonalbiblioteket, så bør det innskytes at biblioteket fremstår som et hvilket som helst annet bibliotek. At kommunen bruker våre skattepenger til å holde igang en arbeidsstokk som stort sett oppholder seg nede i resepsjonen sittende eller stående og pratende med hverandre; og stort sett ser ut til ikke å bry seg, blir det et tankekors for meg som har vært innom utallige ganger siden det ble gjort endringer for millioner av ytterligere skattekroner.
Visstnok skal det finnes verdifulle skatter der, men disse er låst inn. Og tiltross for at Norge og Oslo er blitt et paradis for kriminelle øst-europeere ikke minst, så må man med respekt å melde stille seg undrende til at dette tjuve-pakket skulle begi seg inn på Nasjonalbiblioteket for å stjele gamle bøker. Det henger ikke på greip. Og etter mange år som sikkerhets-vakt, tror jeg mange etterhvert finner seg andre jobber. Det er simpelthen ingen spenning å spore. Og stort sett sitter de da også stille på benken eller kjøkkenstolene rundt resepsjonen, gjespende og uinteresserte.
Altså var jeg ikke ukjent som besøkende verken den omtalte dagen eller den dagen jeg skal formidle min erfaring - hva gjelder en dag i januar 2011. Den allerede omtalte dagen da de nektet meg å sette igjen lap-top-vesken i garderoben ga jeg uttrykk for at jeg fant dem sære. Verken mer eller mindre. Og jeg måtte gå derfra med halen mellom bena.
Straks innenfor inngangen fra gaten blir man henvist til en garderobe der man blir bedt om å henge fra seg yttertøy og det man måtte ha av skrivesaker eller lap-top, som skal i en av deres plastposer innen man beveger seg opp i etasjene. Så langt greie, enkle regler å følge.
Denne dagen i januar passerte jeg på vei til garderoben den samme unge, arabisk utseende kvinnen som jeg altså ved en tidligere anledning hadde omtalt som sær. Hun sitter enten i skranken eller på en kjøkkenstol utenfor. Det er som sagt sjelden man ser dem oppe på lesesalen. Men de har en skjerm der de kan følge med på aktivitetene rundt om. Og skulle de oppdage noe «mistenkelig». Som at noen skulle ta en slurk av en Farris-flaske; ja, så er de straks på pletten. Denne kvinnen har uten tvil lagt merke til meg jevnlig to ganger i uken. Mitt ansikt er dermed kjent av henne og blant vaktene forøvrig. Normalt snur de seg ikke når jeg kommer inn ad sving-døren.
Etter å ha hengt av meg kåpen i garderoben og pakket om mine skrivesaker til en plastpose, tar jeg som vanlig heisen til fjerde etasje. Idet jeg skal entre korridoren mot lesesalen ser jeg henne; den arabisk utseende unge kvinnen som jeg få minutter tidligere hadde passert nede i første etasje. Hun står der uten tvil - parkert - med ansiktet vendt mot meg. Hun har definitivt ikke vært i bevegelse innen jeg nærmer meg henne. I forholdsvis lang avstand til henne snakker hun til meg og sier: «Du kan ikke gå inn i lesesalen med den ute-jakken på». Jeg reagerer spontant på stedet. Delvis fordi jeg oppfattet helt klart at hun ventet på meg, og delvis fordi min jakke definitivt ikke er en ute-jakke. Diskusjon oppstår og jeg går av de nevnte årsaker rett i forsvar; og det er da tanken slår meg. For det første at hun med sin kultur ikke burde ha denne stillingen; hun har ikke et naturlig forhold til norske, sosiale koder. Hun tilhører en yrkesgruppe som i utgangspunktet er ment å sende signaler om autoritet. Men autoritet skal virke preventivt og ikke provoserende. Siden jeg opplever dette som et personlig maktovergrep, antar jeg at hun også har psykopatiske trekk. Eller et behov for å vise sin forakt for de hun skal vokte over. Det er ikke uvanlig at personer med psykopatiske trekk uten sosiale antenner finner seg til rette i disse yrkesgruppene. Det er påfallende hvor mange av innvandrerne fra midt-østen som dukker opp som kontrollører på trikken og i vaktselskap generelt. Det er ingen tvil om at disse kommer fra land der de er oppvokst under undertrykkende sharia-lover; og vi vet også at mange drives av en tanke om oss europeere som «skitne og vantro hunder». I tråd med den «koranske» boka de slår opp i med jevne mellomrom.
Min ute-jakke er ikke en ute-jakke. Det er en jakke med samme funksjon som en «inne-jakke» man trekker på seg under vinterkåpen. Den er en midje-kort, ettersittende lærjakke. Etter å ha forsøkt å få Vigdis Moe Skarstein eller hennes underordnede på telefonen som jeg tar ute i skranken, gir jeg opp - og oppsøker denne maktsyke kvinnen og stiller henne noen spørsmål.
1. Hva med denne jakken er det du har behov for å kalle en ute-jakke. Har det med stoffets kvalitet å gjøre? Burde den ha vært av strikket ull?
Svar: ja
2. Er det noe galt med lengden, hva om jakken er lengre eller kortere (kortere kunne den ikke bli)
Svar: lengden er ikke avgjørende
3. Hva med farge?
Svar: ikke avgjørende
4. Er det lov å gå med skjerf?
Svar: ja
5. Hvorfor er det lov å gå med skjerf?
Svar: det er lov med skjerf - fordi det er vanskelig å smugle noe under et skjerf
6. Hva med min sorte, tynne høyhalsede genser - vil jeg måtte ta av meg denne? (Under har jeg kun en b-h)
Svar: den er lov å ha på seg
7. Med andre ord er det fasongen og kvaliteten på jakka som har bidratt til at du mener at du er berettiget til å utøve din autoritet?
Hun svarer ikke.
Da jeg innser at dette utarter seg til å bli det reneste sprøyt, og etter å ha blitt fortalt at «jeg ikke må ta det så personlig», sier jeg: «vet du hva, jeg er en godt voksen dame, jeg er født og oppvokst i Norge; med andre ord jeg er etnisk norsk; dette blir for drøyt for meg å forholde seg til»; napper hun til seg telefonrøret, sprut rød i fjeset; men får ikke svar fra sin kollega. Jeg innser da av erfaring at min markering om etnisitet har provosert den unge, arabisk-utseende kvinnen. Og at nå er hun i ferd med å ringe etter assistanse. For nå har hun uten tvil – møtt en rasist! Jeg har de siste 5-10 årene lært meg å kjenne lusa på gangen, og velger følgelig å gå derifra.
tirsdag 1. februar 2011
Og bloggen var ikke død!
For en tid tilbake bestemte jeg at bloggen skulle legges død. Tiltross for at jeg ikke har skrevet et innlegg på flere måneder, registrerer jeg imidlertid at leserne mine fremdeles er såpass mange - at jeg fremover dann og vann vil skrive av meg det som opptar meg - og ikke minst det som frustrerer meg - i et samfunn jeg som godt voksen kvinne ikke lenger igjenkjenner.